Krigen i Ukraina illustrerer at en forsvarer i Finnmark har mange gode kort på hånden, mener oberst Tomas Beck, sjef for Finnmark landforsvar.

Han viser blant annet til den 64 km lange forsyningskolonnen nord for Kyiv som sto bom fast i flere dager, og minner om at det er 145 km fra den norsk-russiske grensen ved Storskog til nærmeste hindring, Tana bru, og til sammen 400 km langs vei fra grensen til Lakselv og Banak flyplass. − For en motstander vil det være krevende å føre fram forsyninger langs en slik akse. Det er selvsagt fullt ut mulig å angripe forsyningskolonner både i flanken og fra luften, sier Beck, som holdt et inspirerende foredrag da Alta Forsvarsforening ble gjenopprettet

Enkelte mener at det kreves minst tre ­norske brigader for å kunne forsvare ­Finnmark, slik blant annet Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har påpekt. Når vi spør oberst Beck om dette etter fore­draget, sier han. − Med en mindre norsk styrke i Porsanger har vi i dag i betydelig grad påvirket motstanderens kost-nytte-vurdering. Det er ikke lenger et maktvakuum i Finnmark.

Det er ikke lenger et maktvakuum i Finnmark.

For noen år siden kunne en russisk helikopteravdeling ha landet enten på Banak flyplass i Lakselv, som har en 3000 meter lang rullebane, eller i Alta, ikke ulikt det russerne prøvde på i krigens første fase utenfor Kyiv i Ukraina. Planen var som kjent å ta flyplassen med helikopter-styrker og så lande med større transportfly etter at flyplassen var sikret.

For noen år siden kunne de gjort dette i Finnmark uten å møte motstand. Så kunne russerne sagt: Vi stopper her og så spilt ­ballen over til Norge og NATO, som da var blitt stilt overfor et fullbyrdet faktum.

Bortsett fra en liten grensevakt på noen hundre soldater og et heimevern med rekrutteringsutfordringer, var det for inntil tre år siden ingen landmilitære enheter i Finnmark. − Det har endret seg, og det har de nok registrert på den andre siden av grensen, understreker Beck.

Grensevakten er i ferd med å bygges opp til en fullt utrustet jegerbataljon med 800 soldater som skal kunne operere selv­stendig, også etter at russerne har passert grensen. Beck minner om at det ikke er mange år siden man seriøst diskuterte å erstatte den militære grensevakten med et privat vaktselskap.

I tillegg til jegerbataljonen ved Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) er Hæren i ferd med å bygge opp en kavaleribataljon i Porsanger (etablert i januar 2019). Den består i dag av ca. 200 soldater utrustet med CV90 − en styrke skal etter planen dobles i løpet av noen år.

Porsangerbataljonen er oppsatt med CV90, med blant annet oppklaringsvogner, utrustet med avanserte sensorer som både er i stand til å peile inn mål og lede ild. − Jeg er likevel svært kritisk til de som har ment at så lenge vi har F-35 − verdens beste kampfly − og presisjonsmissiler, så er det nok. Vi er nødt til å holde oss med en større bredde av kapasiteter, og det koster penger. Vår motstander har en veldig stor verktøykasse, så vi må ha et bredt spekter av kapasiteter, slik at en motstander ikke kan utnytte våre svakheter, sier Beck.

Kavaleribataljonen i Porsanger vil i nær fremtid bli utrustet med CV90 bombe­kastervogner, skarpskytterlag og ikke minst mobilt pansret luftvern − NASAM. Det hjelper i hvert fall litt.

I tillegg til de to bataljonene disponerer oberst Beck som landmilitær sjef i Finnmark, 1600 HV-soldater som er lokalkjent. – Det er viktig at Heimevernet i Finnmark blir utrustet med de samme kapasitetene som vi har i Hæren, og at de blir tilført panservern og håndholdt luftvern, sier han.

Beck mener at i debatten om hvorvidt Finnmark kan forsvares, reflekterer et syn fra den kalde krigen. Han viser til at ­Sovjetunionen hadde flere divisjoner som kunne gå gjennom Finland, men også marineinfanteri som kunne settes i på ­kysten. Det er ikke situasjonen i dag. – De styrker som Russland disponerer, er begrenset, sier Beck. Vi må huske på at Russland har en lang, lang grense med mange sikkerhetsutfordringer, og de har ikke ubegrenset med ressurser. I forbind­else med innmarsjen i Ukraina måtte de hente inn styrker øst for Ural. I tillegg ble marineinfanteribrigaden på Kola sendt sørover.

Nordflåten militærdistrikt, som det nå heter, har et stort ansvarsområde, som foruten Kola også omfatter Polhavet og kysten av Sibir – hvor de har en supermakt på den andre siden. Russerne har i hele dette området 14. armékorps, som består av tre brigader, en marineinfanteribrigade i Petsjenga nær den norske grensen, en brigade i Alakkurti på grensen til Nord-Finland pluss flere avdelinger lenger øst, blant annet på øyer i Polhavet nord for Sibir. − Vi har en stormakt som nabo med evne, men også vilje til å bruke makt. Men vi skal likevel ikke overdrive deres evne, sier han.

Vi skal heller ikke overdrive hurtigheten, mener Beck: − Skal Russland gjøre noe mot Norge, må de overføre styrker fra andre områder av Russland. Det vil under visse forhold gi Norge en varslingstid. Også dette står i sterk kontrast til bastante vurderingen fra enkelte forskere på FFI, som mener at varslingstiden uansett er begrenset til timer.

Bataljonen i Porsanger skal blant annet sikre Banak flyplass. (Foto: Ole Sverre Haugli/ Hæren)