Kampfly i angrep og forsvar

Med boka «ANGREP ELLER FORSVAR» har forfatter og journalist Ingeborg Eliassen og Cathrine Sandnes fra tankesmia Manifest skrevet en interessant debattbok om de utfordringene Forsvaret står overfor. Bokens hovedan-liggende er de økonomiske og forsvarspolitiske utfordringene som anskaffelsen av nye kampfly skaper. Den vil, ifølge forfatterne, underminere Forsvarets økonomi, og i realiteten bidra til en styrt avvikling av Hæren og Sjøforsvaret og det «balanserte Forsvaret». (Det siste er et begrep det for øvrig ikke eksisterer en klar definisjon av, og som heller ikke forfatterne gjør forsøk på å presisere) Det interessante med boken er at det er kampflykjøpets konsekvenser for Forsvaret, da primært Hæren og Sjøforsvaret, som bekymrer forfatterne, og ikke primært velferdsstaten. I så måte reflekterer det den betydelige endringen i venstresidens syn på Forsvaret som har -funnet sted de siste årene.

Ikke konspiratorisk

Boken handler mest om forsvarsøkonomi og Forsvarets mulige innretning, mindre om verdier og sikkerhetspolitiske ambisjoner til tross for tittelen. Fremstillingen, som riktignok tematisk er nokså springende, er imidlertid for-billedlig klar i språkbruken og derfor lett tilgjengelig. Det kjennetegner ikke flertallet av de bøkene som omhandler forsvars- og sikkerhetspolitikk og militære spørsmål. Den er heller ikke konspiratorisk, slik andre kritiske analyser av flykjøpet har tendert mot. Derfor et dette en viktig debattbok som fortjener å bli lest, men som også må tåle innvendinger der svakhetene er åpenbare.

Det gjelder i første rekke utlegningen av militærfaglige spørsmål. Her beveger forfatterne seg ut på tynn is, spesielt i vurderingene av kampflyets betydning for forsvaret av Norge, og for kampevnen til de øvrige forsvarsgrenene.

Diesen og Børresen

Forfatterne referer riktignok også her ulike syn, eksempelvis Diesens og Børresens, men det ligger liten selvstendig analyse til grunn for de konklusjoner som forfatterne trekker. Konklusjonene får dermed karakter av å være proklamasjoner, til tider noe hjelpeløse sådanne. Dessverre finner vi det mest talende eksemplet i bokens siste avsnitt. «Ingenting er mer effektivt enn kampfly hvis oppgaven er å knuse ting på bakken. Men Forsvarets kjerneoppgaver er noe annet. Den er å bevare Norge trygt. Det er bedre å bruke milliarder på å skaffe seg oppslutning hjemme enn på å lage seg fiender borte.» Dette blir intet mer enn tom retorikk, retorikk som i tillegg savner logikk.

Hvor mange fly?

Grunntesen er at vi kjøper for mange fly av feil type. Vi kunne ha klart oss med «Lada» i stedet for «Mercedes». Her gjengis velkjente argument fra Jacob Børresen og John Berg. Hvilket fly som representerer Lada’en får vi imidlertid aldri helt klart for oss. Norge har valgt et «multirollefly» som skal kunne utføre flere oppgaver, både avskjæring og luft til overflate-operasjoner (mot land- og sjømål). I tillegg skal flyet kunne gi en situasjonsoversikt som kan deles med øvrige land, luft og sjøforsvarskapasiteter. Det er i seg selv forsvarsmessig regningssvarende, ikke minst Norges geografi tatt i betraktning. Et multirollefly vil derfor kunne støtte Hæren og Sjøforsvaret i en helt annen grad enn en ren avskjæringsjager.

Men her vil forfatterne hevde at et kjøp av 52 F-35 JSF vil føre til at Hæren og Sjøforsvaret for alle praktiske formål forsvinner. F-35 blir gjøkungen som dytter alle andre kapasitet ut av reiret dersom ikke forsvarsbudsjettene økes fremover. Det siste er det ifølge boken liten grunn til å tro vil skje.

Økonomiske spådommer vanskelig

Historiske erfaringer kan underbygge denne antakelsen. Politisk vilje og realøkonomiske forutsetninger er ikke konstante og forutsigbare størrelser. Men de historiske erfaringene er ikke entydige. Eksempelvis diskuterte Forsvarskommisjonen av 1946 inngående «samfunnets økonomiske bæreevne». Kommisjonen konkluderte med at man for perioden 1949 -1956, ut fra landets «økonomiske bæreevne ikke kunne tillate at forsvarsbudsjettet overskred om lag 300 millioner kroner i året». (Forsvarskomisjon av 1946 side 124)

Dette var altså bæreevnen, eller tålegrensen slik den ble opp-fattet i 1949. (?) I 1955 var det militære konsumet ca. 900 millioner kroner, tre ganger kommisjonens «normalbudsjett» uten at det knakk ryggen på norsk økonomi.

(BNP økte i samme periode med bortimot 70 prosent og det private konsumet med 50 prosent. Historisk statistikk 1994)

Poenget er å vise at spådommer generelt er vanskelig, og spesielt hva økonomisk ut-vikling angår.

Lar vi det ligge, gjenstår likevel bokens argument om at flere kroner til fly og Luftforsvaret gir færre kroner til Sjø og Hær. Dette er også et tvilsomt argument. Det er ingen automatikk i at mindre penger ett sted i Forsvaret betyr flere et annet sted, spesielt når kampflyene er en tilleggsfinansiering øremerket for kampfly.

Det er denne tvilsomme logikken som synes å ha slått rot hos Generalinspektør for Hæren, og som forfatterne støtter seg på. Det vi med sikkerhet kan si er at færre kampfly gir et mindre Luftforsvar, men ikke nødvendigvis en større hær. En garvet politisk journalist av Cathrine Sandnes format burde ha problematisert dette grundigere.

Svak operativ vurdering

Men forfatterne anfører også andre argument for at vi bør kjøpe færre og helst andre fly. Mens det økonomiske argumentet i hvert fall er diskutabelt, er disse av enda mer tvilsom karakter. Det vises til at beregningen av «det minste kompetansebærende flyvåpen» som Forsvarsdepartementet gjennomførte som ga et antall fly på mellom 27 og 42 avhengig av flytype. Men som forfatterne også viser, er det de operative hensyn, evnen til å ivareta de oppgavene myndighetene har bestemt som ligger til grunn for det antallet man falt ned på. Det står fortsatt ved lag. Forfatterne mener imidlertid å kunne vise at flere fly gjør Norge mer offensiv, både ute og hjemme. Og det er her bokas grunnleggende svakhet ligger. Den røper en grunnleggende mangel på militær kunnskap, spesielt om luftmaktens rolle i kriger og -konflikter. Luftforsvaret og kampflyets betydning i forsvaret av Norge, og i særdeleshet «førstelinjeforsvaret», underkjennes helt. Her er det visst kun brigaden som teller. Mer feil kan det vanskelig bli.

Fly og varslingstid

Det burde være kjent for for-fatterne at det i en situasjon der varslingstiden synes å være nærmest ikke-eksisterende, er det Luftforsvaret som er vårt «førstelinjeforsvar». Det er Luftforsvaret som kan reagere raskt nok over lange nok avstander til å avverge krenkelser av vår suverenitet. Det er oppgaven til norske kampfly hver dag året rundt.

En av de grunnleggende erfaringene fra 9. april felttoget og frem til i dag, er at evnen til å kontrollere og beherske luftrommet er en grunnleggende forutsetning for at hær og -sjøstyrker skal kunne operere. Kampflyets hovedoppgave er derfor å holde luftrommet fri for fiendtlige fly (kontraluft-operasjoner), og å støtte hær
og sjøstyrker med angrep mot fiendtlige mål på overflaten i såkalte fellesoperasjoner.

I den siste rollen kan det bli nødvendig å angripe fiendtlige fartøy og mål bak fiendens linjer. Disse linjene kan meget vel befinne seg på norsk jord ettersom brigaden som kjent er forlagt i Troms. Vi får tro Ukraina bittert fikk erfare hva det betød å ikke ha luftherredømme over eget territorium i 2014.

For å kunne reagere adekvat på en sikkerhetspolitisk trussel, enten den er «hybrid» eller konvensjonell, er situasjons-forståelse en forutsetning. De sensorene og kommunikasjonssystemene F-35 er utstyrt med skal gi et vesentlig bidrag til denne oversikten, og formidles både til hær og sjø, uavhengig av om feltkanonene til hæren er av eldre dato (dog ikke av 1959-årgang, slik forfatterne hevder).

Allierte forsterkninger

Med støtte hos Børresen burde behovet for allierte forsterkninger tilsi at Norge bør prioritere kampfly nederst (s. 47) Kampfly har alliansen nok av, og de kan bringes inn hurtigst. Hærstyrker derimot er mangelvare. Det er i og for seg riktig, men resonnementet har en stor og fundamental svakhet. Når varslingstiden nærmer seg null er det vårt luftforsvar som er garantisten for at vi faktisk er i stand til å forsvare oss og i stand til å ta imot forsterkninger. Og det er dette som må være dimensjonerende for de luftkapasiteter Norge behøver, ikke om vi i løpet av en gitt tid kan hente inn allierte flyressurser. Da kan det være for sent. Uten luftherredømme over flyplasser og havner som skal mota forsterkningene, vil nok våre allierte se det som militært svært krevende å sende inn forsterkninger, uansett hvilke styrker det er snakk om. Målsettingen og forutsetningen om luftromskontroll over alternative mottaksområder for alliert hjelp går som en rød tråd i norsk sikkerhetstenkning helt siden treårsplanen for gjenreisningen av Forsvaret av 1946. Enkelte av oss har fremdeles bilder av de havarerte britiske flyene på Lesjaskogsvatnet og et utbombet Namsos i april-dagene i minnet.

Om fremtidens scenarier

Det er en risikosport å velge strategier og forsvarskapasiteter for en ukjent fremtid. Ikke minst fordi å anta at fremtidige konflikter og kriger blir lik den siste, er omtrent like farlig som å glemme de erfaringene og lærdommene den kan gi. Det er dilemmaet står vi overfor når det gjelder å vurdere hvilke militære kapasiteter vi trenger i framtida. Historiske studier kan avdekke gode og mindre gode valg og beslutninger i fortid, hva som påvirket valgene og hva resultatet av valg og beslutninger ble.

Historiske eksempler vil nok vise at våre antakelser om det nye kampflyets fremtidige oppgaver, basert på analyser om fremtiden, mest sannsynlig er feil. Behov, roller og doktriner vil være svært forskjellig fra det vi kan se for oss i dag. Jo lengre levetid flyene får, desto mer åpenbart vil dette bli. Det er derfor vanskelig å se et bedre alternativ enn multirolleflyet F-35 for å ivareta flere opp-gaver til ulike formål, også til de vi ikke øyner i dag.

Diskusjonen om hvor mange fly Norge bør anskaffe vil nok fortsette, og slike diskusjoner er nyttige eksersiser uansett hvilke ståsted en har. Men forfatternes tese om at antallet fly er bestemmende for hvorvidt vi vil opptre offensivt overfor Russland (bombing av strategiske mål langt inne på russisk område. S. 124), er forunderlig. Dette er et «har du klave får du ku» argument som viser urovekkende mangel på tillit til våre politiske myndigheter og til grunnsteinene i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk –  der beroligelse har hatt en like sentral plass som avskrekking.

Debatten om kampflyets plass i det norske Forsvaret fortjener derfor et noe mer solid forsvars- og sikkerhetspolitisk fundament og et bedre militærstrategisk grunnlag enn det boka Forsvar eller Angrep gir oss. Bokens siste avsnitt, som er sitert tidligere, er i så måte avslørende for mangler i en ellers velskrevet bok.

Når varslingstiden nærmer seg null er det vårt luftforsvar som er garantisten for at vi faktisk er i stand til å forsvare oss og i stand til å ta imot forsterkninger.