Lille Norge er en ytterst irriterende nabo. Ikke bare er vi medlem av NATO (faktisk helt fra 1949), vi driver også med -«ensidige og uvennlige handlinger». Vi nekter en russisk viseminister med ansvar for rustningsindustrien – Dmitrij Rogozin – adgang til Svalbard. Samtidig inviterer vi NATOs parlamentarikere til møte i Longyearbyen i mai.

Norske myndigheter og norsk presse «kolporterer falske nyheter om Russlands lumskhet».

Vi driver militærøvelser i Finnmark. Øvelse Joint Viking (nylig avsluttet) «føyer seg inn i den nordatlantiske alliansens årelange linje som har som mål å oppnå militærpolitisk dominans, avskrekking av Russland».

Slik ser verden, og Norge, ut fra Moskva. I hvert fall hvis man skal lese de mange uttalelser som er kommet fra den russiske ambassaden siden nyttår. Det skal vi. For det er et angstbitersk, selvhevdende Russland vi hører, en stormakt med atomvåpen og store konvensjonelle landstyrker, marinefartøyer, jagerfly og luftvernraketter plassert kloss opp til den 196 km lange felles grensen i nord. Styrker de øver regelmessig.

Russland er et enormt stort land. Et russisk munnhell sier at «100 kilometer er ingen avstand». Muligens er det dette som er årsaken til at Moskva oppfatter 330 amerikanske marinesoldater på Værnes – 1500 km fra grensen – som en trussel? Eller at Russland ikke liker planene om et etterretningskompani på 150 personer ved Garnisonen i Sør-Varanger?

For Russland har jo bare to arktiske brigader, hver med inntil 7000 mann, artilleri, panser og luftvern , henholdsvis 10 og 500 kilometer fra norskegrensen. Hele Kola strutter av avanserte luftvernsystemer, blant dem S-400 («Triumf»), som har en rekkevidde på over 400 kilometer.

Den russiske nordflåten får levert nye og avanserte kampfly, og landet driver aktivt med uvarslede «beredskapsøvelser» (snap drills) – siste gang i februar med 45 000 soldater.

Men likevel hamrer den russiske ambassaden løs på Norge og en angivelig fiendtlig holdning, også på Svalbard. Mens Russland – igjen ifølge ambassaden – ikke har brutt folkeretten og sendt sine styrker inn i Ukraina.

Språkbruken fra ambassaden er sjelden kost, selv sett i forhold til sovjetisk tid. Den inviterer ikke til dialog og gjensidig forståelse. Tvert imot er det snakk om et ultimatum, enten gjør Norge som Russland vil, eller så får vi skylde oss selv for det dårlige forholdet. Den norske tilnærmingen «her samarbeider vi – her samarbeider vi ikke», er ikke holdbar. Skriver ambassaden.

Det er både en kald skulder og en utfordring.

Moskva er en kresen gjest ved det folkerettslige koldtbord, de velger det som passer, velger bort det som ikke smaker. Det er et bitte lite lyspunkt i et surt tosidig forhold. For selvsagt fortsetter samarbeidet på enkelte felter der det er sammenfallende interesser. Moskva ønsker heller ingen endring av det internasjonale lov-verket som regulerer Arktis – i første rekke FNs havrettstraktat. Nettopp fordi dette lovverket begunstiger Russland like mye som de andre landene rundt Polhavet.

Men andre «retter» på koldtbordet velger Russland bort, som klare grensekrenkelser og okkupasjon. Russiske styrker står ikke i Ukraina, hevder ambassaden. Ja, vel?

Russland anser militærmakt som et viktig og utmerket politisk middel. Se på Syria. Eller grenseområdet mot Norge. Eller en nylig artikkel av generalstabssjef Valerij Gerasimov.

Norge vil gjerne ha dialog med Russland. Det er vel og bra. Men en dialog forutsetter at begge parter lytter. Foreløpig har Moskva vendt det døve øret til. Men vet å bruke munn.