I midten av oktober 2005, den første måneden den nåværende lederen av Arbeiderpartiet var norsk utenriksminister, var et norsk Orion-fly på vingene over Nordishavet. Flyet overvåket innseilingen til Murmansk. Under seg hadde pilotene det norske kystvaktskipet KV «Tromsø», en russisk fisketråler, «Elektron», og den russiske destroyeren «Admiral Levtsjenko». Så hørte de norske pilotene et karakteristisk pling – en såkalt missile lock. «Admiral Levtsjenko» var klar til å sende en varmesøkende rakett inn i det norske flyet. Pilotene snudde, og det gjorde KV «Tromsø» med norske marinejegere om bord også.

«Elektron»-krisen var over. En full russisk fiskebåtkaptein hadde lykkes i å kidnappe to norske tjenestemenn i uniform, en unik hendelse i norsk fredstid. De to inspektørene hadde avslørt at «Elektron» drev med ulovlig fiske i den 200 nautiske mil store norske økonomiske sonen rundt Svalbard. Få dager etter ble krisen trappet opp. Forsvarets overkommando sendte 70 topptrente marinejegere for å kapre to nye russiske fisketrålere som etter Norges syn også drev ulovlig fiske.

Klarer ikke Norge å opprettholde suvereniteten, blir Svalbard interessant for andre makter. Men Norge var jo ikke helt «suveren» under Elektron- krisen i 2005. Utenriksminister, Sergej Lavrov , var meget klar: Ingen arrest av fiskefartøy i Svalbardsonen. (foto: Forsvaret)

Ingen rett til å arrestere

Ja, «Elektron» hadde maktet å stikke av, men neimen om to andre trålere, «Kaptein Gorbatsjov» og «Dmitrij Prokramovitsju», skulle få gjort narr av den norske kystvakten. Så er det bare det at Russland ikke anerkjenner den norske fiskevernsonen rundt Svalbard. Den evigunge utenriksminister Sergej Lavrov var meget klar. Ja, Norge hadde rett til å inspisere alle de trefiskefartøyene, men ikke arrestere dem: «Russlands forsvar til sjøs krever ikke bare en innsats fra utenriksdepartementet, men også fra en rekke andre utøvende organ, som også kan benytte maktmiddeler.»

Denne historien er isolert sett nokså gammel, men den gjentar seg stadig vekk. I høst lekket den russiske regjeringen et såkalt sikkerhetsscenario. Scenarioet -inkluderte et militært angrep og en okkupasjon av Svalbard. En invasjon av -Svalbard er «a piece of cake», som de sier i Amerika. Hverken Norge eller NATO har en eneste militær installasjon der. Ja, -Svalbard er norsk, kanskje …

Svalbard like norsk som Oslo

Det første som skjer om du kommer dit som medlem av en gruppe eller en delegasjon, er at du blir kjørt til Sysselmannens kontor. Sysselmannen er en minidiktator, og det første han sier, er: «Dere behøver ikke uroe dere. Svalbard er norsk, like norsk som Oslo og Bergen.» Men det er ikke helt sant, og det er nok derfor sysselmannen hamrer og hamrer på dette -budskapet om at Svalbard er norsk. Jeg tviler for eksempel på at det første borgermesteren i København sier når han møter noen, er: «København er dansk!» Det selvsagte er ikke så ofte nødvendig å si.

Svalbardtraktaten ( inngått i 1920) er den siste traktaten fra første verdenskrig som fortsatt er gyldig. Russland skulle i sin tid ha vært med på forhandlingene, men de var mer opptatt av å føre borgerkrig. Ja, traktaten slår fast «Norges fulle og uindskrenkede høihetsret over Svalbard-øgruppen». Men den sier også at Norges grense bare går 4 nautiske mil fra land. Den sier også at alle traktatpartnerne, og de er mange, har rett til fri næringsvirksomhet, og fri rett til å drive fangst og fiske. Dessuten skal det ikke være statsskatt eller statlige avgifter på Svalbard.

Svalbard er et liberalistisk paradis – tobakk, våpen, sukkertøy, alkohol, alt er nesten gratis. Idiotiske byråkratiske reguleringer kan man bare glemme. På Svalbard er man for å arbeide. Og siden det er så mye isbjørn på Svalbard, isbjørn som av og til spiser dumme turister, kan alle bære våpen i gatene. Og det gjør de.

Ulempen er at du ikke kan be det offentlige om hjelp. Sosialkontor er det ikkepå Svalbard siden det er forbudt ikke å greie seg selv. De som ikke greier å tjene penger på Svalbard, blir satt på første fly hjem. Ja, de i Longyearbyen (et fantastisk navn), som er den største byen med sine vel 2000 innbyggere, betaler en liten kommuneskatt for å kunne drifte en liten skole og få brøytet veiene. Det er det.

Utenriksminister Molotovs krav i 1945

Men nå fortaper jeg meg i skattepolitikk: Vi må bringe inn den sovjetiske utenrikskommissæren Vjatsjeslav M. Molotov. De av dere som har sett Jakten på Rød Oktober, vet hvor den såkalte ubåtrenna går. Når en russisk ubåt går ut fra Murmansk, seiler den først til Svalbard, så ned til Island og videre mot Grønland, for til slutt å ende opp utenfor kysten av USA. Ruten er fast, og overalt har USA og NATO lytte-utstyr på bunnen. Natten til den 12. november 1944 ble Norges utenriksminister, Trygve Lie, den første generalsekretæren i FN, og Norges ambassadør Rolf Andvord kalt inn til møte med Molotov. Lie var på vei til flyplassen for å fly til London. Den flyturen ble det ikke noe av.

Molotov gikk rett på sak, og det var bare én sak på dagsorden: Svalbard. Noe måtte gjøres. Lie ble nervøs. For Sovjet hadde nettopp erobret Finnmark fra tyskerne og stod med store styrker i Norge. Norges fremste prioritet var å få dem ut av landet. Vi siterer fra det sovjetiske referatet som den norske historiker Sven G. Holtsmark har fått fatt i:

Konvensjonen av 1920 ble vedtatt uten Sovjetunionens deltakelse, og den var rettet mot Sovjetunionen. En situasjon som på denne måten diskriminerer Sovjetunionen, kan ikke lenger aksepteres og tåles. […] Det er klart at denne Konvensjonen ikke kan stå ved lag. Han, Molotov, håper at den norske utenriksminister forstår den sovjetiske regjeringens syn.

Like før avreise fra Moskva natt til 12. november 1944, ble utenriksminister Trygve Lie, innkalt til Utenrikskommissær Vjatsjeslav M. Molotov. Molotov gikk rett på sak: Svalbard. Noe måtte gjøres. Lie ble nervøs.

Svalbard fellesanliggende

Molotov argumenterte både økonomisk: Sovjetunionen hadde vært og kom til å være avhengig av kull fra den største øya, Spitsbergen – og militært: Sovjet måtte ha en militærbase midt i seilruta. Tyske angrep med marinefartøy i nord kom via Svalbard. Det var bare to stater som hadde en legitim interesse av Svalbard, sa Molotov, Norge og Sovjetunionen som skulle forhandle frem en felles traktat og så bare presentere den som et fait accompli for verdens stormakter. Og fra den dagen av har alle russiske regjeringer, bortsett fra Boris Jeltsin, plaget Norge med Svalbard.

Den 9. april 1945 forelå det første russiske utkast til avtale. Der stod det blant annet: «Forsvaret av Svalbardøygruppen er et fellesanliggende for Norge og Sovjetsamveldet.» Norge godtok utkastet. Ja, vi gjorde det.

Men heldigvis var russerne litt opptatt i året etter andre verdenskrig, og siden Norge hadde godtatt utkastet, hadde Moskva ingen hast. Først sommeren 1946 kom det et spørsmål fra Moskva om ikke sluttforhandlingene burde gjennomføres. Men klimaet var nå blitt litt mer lunkent. Molotov kjørte ikke hardt, Sovjet var nemlig redd for at om de militariserte Svalbard, ville USA militarisere Island og Grønland, noe USA i sin tur gjorde uansett.

Men så lekket det hele ut i The Sunday Times den 10. januar 1947 , noe som skapte krise både i USA og over hele Europa. Stortinget vedtok dermed den 15. februar at Norge gjerne kunne forhandle om Svalbard med Sovjet, men da under forutsetning av ingen militarisering. Dette var et eklatant brudd på den tidligere avtalen, men Molotov kom til at dersom Sovjet presset videre, ville det skape antisovjetiske stemninger i Norge, som igjen kunne føre til at Norge gikk i allianse med USA. Sovjet tapte på alle fronter. Grønland og Island ble amerikanske baser, og Norge gikk inn i NATO. Rett nok protesterte Russland mot at Svalbard, som var internasjonalt, skulle inn i NATO. Norge svarte med at de aldri skulle stasjonere norske soldater permanent på øyene, men forbeholdt seg retten til å forsvare øyene med NATO-tropper og norske soldater i tilfelle av et angrep. Overfor USA og Storbritannia lovet Norge på sin side å ligge lavt og ikke provosere den russiske bjørnen, som fortsatt skulle få drive kulldrift både ved Pyramiden og Barentsburg.

Generaltabben

«Men så kom generaltabben!» Det er Iver B. Neumann, professor ved London School of Econimics og seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt som snakker.

«Generaltabben kan vi anklage Island for. Det utvidet nemlig fiskerisonen til 200 nautiske mil og tvang Storbritannia i kne. Så fant Norge på et lurt grep, mente vi. Ja, Svalbardtraktaten gjelder bare øyene og etter hvert 12 nautiske mil ut. Der er det fritt fram. Men siden Svalbard er norsk, kan vi opprette en 188 mil økonomisk sone som er helt norsk utenfor Svalbard, mente noen lure hoder i Utenriksdepartementet og Fiskeridepartementet.

«Her hadde Norge lovet NATO, USA og Storbritannia å ligge lavt, og så gjør de dette. Etterpå begynt britene og amerikanerne med møter om Svalbard uten at Norge ble invitert. Det var en blunder uten sidestykke i norsk utenrikspolitikk og en kolossal provokasjon mot Sovjet.»

Skiftende norske regjeringer har innsett tabben. Man sier nå at selv om Norge har rett til å bore etter olje eller mineraler i Svalbardsonen, skal vi ikke gjøre det. Videre kan alle traktatsland søke på kvotene som blir utdelt. Sovjet underskrev traktaten i 1924, «da vi var altfor svake», som Molotov sa det i 1944. Men dette gjør at Russland på tross av for at de driver utstrakt fiske i sonen. (HVA HER)

– Men når Russland nå legger planer for -okkupasjon av Svalbard, er det alvorlig ment? 

«Om du spør hva de tre mest viktige strategiske punktene innenfor NATO er for Russland, vil jeg si i fallende rekkefølge Svalbard, Island og Grønland. Klart de har planer, men om de setter dem ut i livet, er et annet spørsmål.»

– Men er Svalbard norsk. Det er også -internasjonalt område?

«Det er norsk, men så kan du si at om man ikke opprettholder suvereniteten, ja, så blir det interessant for andre makter. Og som du husker fra ‘Elektron’, var vi ikke akkurat suverene.»

Profesjonskamp mellom Justis- og forsvarsdepartementet

Et bedre ord er kanskje «kaotiske». Kort tid etter at «Elektron» hadde stukket av med to norske inspektører i militæruniform, seilte fiskebåtene «Kaptein -Gorbatsjov» og «Dmitrij Prokramovitsju» inn i norsk farvann den 22. oktober, og la seg til tett inn til Bjørnøya. De fisket altså ikke i den økonomiske sonen, men på norsk grunn. Sysselmannen gav kapteinen på KV «Nordkapp» ordre om å arrestere fartøyene og seile dem til Tromsø. Kapteinene nektet. De sa at de hadde fått ordre om å ignorere de illegitime norske reglene, men følge russisk lov. Da skrev sysselmannen ut to stor bøter, som ikke ble betalt.

Landelskommando Nord-Norge bad da straks om 70 spesialsoldater som de sendte til Bjørnøya. De var fremme den 26. oktober med ordre om å skyte med skarpt om de møtte motstand. Da ble sysselmannen rasende, for han og han alene styrer Svalbard. Han klaget til Justisdepartementet, som fikk med seg statsministeren Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre. Soldatene skulle ikke få gå i land. Situasjonen var som følger: Det lå et kystvaktfartøy ved siden av to små russiske fiskefartøyene, og over dem fløy et Sea King-helikopter og et Hercules-fly. Sysselmannen fikk også presset gjennom at operasjonen skulle være hemmelig. Vel, den var ikke hemmelig for alle dem som så invasjonsstyrken.

Men så kom sysselmannen med et kompromiss. Nei, soldatene kunne ikke gå i land, men de kunne gå om bord i de russiske fiskefartøyene dersom de var ubevæpnet. Da gav sjefen for Forsvarets spesialkommando opp. Han tok med seg soldatene og seilte bort. Sigrid Engebretsen-Skaret har beskrevet deler av aksjonen i boken Mellom fred og krig: norsk militær krisehåndtering. Hun skriver lakonisk. «Det kan virke som om det til tider på departementsnivå har vært tendenser til profesjonskamp mellom Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet.»

Hvordan gikk det med de to russiske fiskefartøyene ved Bjørnøya? De lovet å betale boten og seilte hjem. Så saksøkte rederiet deres den norske staten. Norsk Høyesterett fastslo at alle hadde rett til å fiske der.

Hvorfor presser Russland Norge og Sverige? Iver B Neumann er sikker: Norge er ikke med i EU, Sverige er ikke med i NATO. Noen skal få betale for sanksjonene Russland får fra Vest.» (Foto: NUPI)

Vil NATO forsvare Svalbard?

Hva skjer så om Svalbard blir angrepet? Dersom man spør en norsk offiser, vil han si at NATO aldri kommer oss til unn-setning siden Norge ikke har et forsvar på øygruppen. Norsk strategi på fastlandet er å drive oppholdende strid til våre allierte kommer til unnsetning. På Svalbard kan vi ikke føre oppholdende strid. Selv har jeg hatt gleden av å være med i en fjernsynsdebatt med en tidligere norsk forsvarssjef. På green room spurte jeg ham om han trodde Trump ville berge Svalbard. «Selvsagt ikke. Ingen forsvarssjef, bortsett fra den norske, vet hvor stedet ligger.» Da debatten var i gang, sa han at selvsagt kom USA til å hjelpe oss. Illusjoner må opprettholdes.

Men Russland fortsetter å plage Norge: Først kom det fram at Russland hadde angrepsplaner, så 5. desember i fjor i Moskva arresterte de grenseinspektør Frode Berg, som tidligere arbeidet på den russisk-norske grensen. Berg hadde latt seg overtale til å smugle med seg 3000 euro i en konvolutt, som han gav til det som den russiske sikkerhetstjenesten FSB sier er en forræder. Berg kan forvente seg ti år i fengsel.

Og nå har de norske studentene ved Det norske universitetssenter i St. Petersburg blitt bedt om å forlate Russland, som «ikke kan garantere for deres sikkerhet».

Iver B. Neumann kjenner seg trygg på hvorfor Russland i stadig økende grad går etter Norge.

«Vi er ikke med i EU. De velger seg ut land i randsonen som ikke er med i sterke klubber. Norge er ikke med i EU, Sverige er ikke med i NATO. Noen skal få betale for sanksjonene Russland får fra Vest.»

De viktige strategiske punktene innenfor NATO for Russland er i fallende rekkefølge: Svalbard, Island og Grønland.

«Forsvaret av Svalbardøygruppen er et fellesanliggende for Norge og Sovjet-samveldet.», sto det i traktatutkastet fra 1945, som Norge godkjente. Senere kom den norske regjering på andre tanker. (Foto: Jonas Selim. Kystvakten øver med helikopter på Svalbard.)