Situasjonen er dramatisk

Inneværende langtidsplan går nå mot slutten. Både for Sjøforsvaret og Forsvaret i sin alminnelighet er situasjonen dramatisk.

Til tross for at budsjettforutsetningene i langtidsplanen ble fulgt opp med bevilgninger, er gapet mellom budsjett og behov stort og økende. I Sjøforsvaret har det bygd seg opp en økonomisk baugbølge i form av etterslep på vedlikehold på i størrelsesorden en halv milliard, og det mangler reservedeler for rundt 900 millioner. Dette til tross for at Sjøforsvaret ikke bemanner mer enn rundt halvparten av Marinens fartøyer: tre av fem fregatter, fire av seks korvetter og tre av seks undervannsbåter. I perioder har antall fartøyer under kommando vært enda lavere.

Kontreadmiral Lars Saunes, som etter at han fikk taktisk kommando over Norwegian Task Group (NorTG)  i tillegg til ansvaret for styrkeproduksjon, rettelig kan kalles sjef for Sjøforsvaret, forsøker å bøte på den lave bemanningsgraden. Han fjerner rundt 200 stillinger fra Sjøforsvarets landorganisasjon og flytter bortimot 70 av dem om bord. Dermed vil det, fra høsten 2016, bli mulig å bemanne fire av fem fregatter og fem av seks korvetter. Flere fartøyer under kommando, som også må kunne seile om de skal oppnå operativ status og være tilgjengelige for operasjoner, betyr imidlertid økte driftsutgifter i form av mer vedlikehold, større forbruk av reservedeler, høyere forbruk av drivstoff og ammunisjon og høyere lønnsutgifter.

Valutasmell

Vedlikeholdskostnadene øker ytterligere som følge av svak kronekurs, som bare i år har gitt Sjøforsvaret en valutabaksmell på over 36 millioner kroner. De grovt regnet 130 millionene som blir frigjort som følge av personellreduksjonene, monner lite i en slik sammenheng. Det er også et åpent spørsmål om FLOs kapasitet til vedlikeholds- og forsyningsstøtte, som allerede i utgangspunktet er hardt presset på grunn av underbemanning, vil være nok til å håndtere økt arbeidsvolum som følge av et høyere operasjonstempo. Dersom ikke både Sjøforsvaret og FLO får tilført betydelig mer penger til drift enn i dag, kan det være at admiral Saunes med sitt, isolert sett, forbilledlige tiltak egentlig bare gjør opp regning uten vert.

Vi går uansett en særdeles spennende tid i møte. 1. oktober foreligger forsvarssjefens fagmilitære råd (FMR), som sammen med Tamnesutvalgets ekspertrapport og rasjonaliseringsanbefalingene fra McKinsey skal danne grunnlag for Regjeringens neste langtidsplan for Forsvaret.

Oppdraget til forsvarssjefen

I arbeidet med FMR har forsvarssjefen fått i oppdrag å forholde seg til en videreføring av dagens budsjettnivå, eventuelt med 0,5 prosent årlig økning. Lekkasjene som hittil har kommet fra arbeidet, dokumenterer at situasjonen er akkurat så dramatisk som Sverre Diesen og Paul Narum hevdet i sitt Civita-notat fra mai i år: Dersom den økonomiske utviklingen i Forsvaret fortsetter som i dag, vil en nasjonal forsvarsevne være borte i løpet av 10-15 år. Det er derfor logisk dersom forsvarssjefen, slik det hevdes, vil gi avkall på nasjonalt forsvar i krig og overlate denne oppgaven til NATO. I stedet skal et «ressurstilpasset forsvar» prioritere kapasiteter som kan bidra til å fylle hullene i NATOs styrkestruktur.

Fregattene bør ha 120 seilingsdøgn

For kysteskadren, Marinen, innebærer forsvarssjefens forslag til ressurstilpasset forsvar dramatiske reduksjoner. Det eneste som kommer til å gjenstå, er fregattvåpenet med de fem fregattene av Fridtjof Nansen-klassen, med sine seks NH-90 helikoptre og understøttet av logistikkfartøyet KNM «Maud». Undervannsbåtvåpenet med de seks ubåtene av Ula-klassen blir avviklet. Avviklet blir også MTB-våpenet med de seks korvettene av Skjold-klassen og Kystjegerkommandoen med taktisk båtskvadron på Trondenes i Harstad. Mine-rydderne avhendes og blir erstattet av et lite antall mobile mine-rydder-avdelinger utrustet med fjernstyrte undervannsroboter. Ramsund orlogsstasjon blir avviklet. Det samme blir kystvaktbasen på Sortland og rekruttskolen på Madlamoen ved Stavanger. Sjøforsvar-ets virksomhet blir dermed i sin helhet lagt til Haakonsvern orlogsstasjon (HOS) i Bergen. Det inkluderer Kystvakta, som i motsetning til Marinen ikke vil få redusert antall fartøyer. Kystvaktas hovedbase blir heretter HOS, der også de taktiske ledelsesfunksjonene, som i dag er etablert på Sortland, vil bli lokalisert som en integrert del av sjøoperasjonssenteret, som allerede er på plass. En god nyhet er at antall F-35 foreslås redusert, slik at det blir råd til å videreføre maritime patruljefly i Forsvarets struktur. De utgjør en styrkemultiplikator for Kystvakta i ressursforvaltnings-sammenheng og viktig støtte og supplement til kystvakt og marine i suverenitetshåndhevingsrollen, særlig når det gjelder å avvise fremmede ubåter i norsk territorialfarvann.

Kraftsamling om fregattene

Dersom Stortinget vedtar at det vil videreføre nåværende budsjettnivå for Forsvaret, ja selv om det skulle vedta å øke forsvarsrammen med en tre-fire milliarder, gir jeg min helhjertede støtte til forsvarssjefens grep med å kraftsamle om Marinens fregattkapasitet. Alternativet er å spre ressursene tynt utover mange forskjellige kapasiteter, men uten at det er mulig å opprettholde et forsvarlig nivå eller sikre nødvendig utholdenhet på noen av dem, i et fromt håp om at det vil komme mer penger senere. Det er selvfølgelig tragisk at det ikke lar seg gjøre å videreføre ubåtvåpenet, Marinens uten sammenlikning mest potente våpen i krig, og våpenet med Forsvarets uten sammenlikning største avskrekkingspotensial. Men om Stortinget har vedtatt å videreføre gjeldende budsjettrammer, har det i realiteten vedtatt å gi avkall på et relevant og troverdig -nasjonalt forsvar. Og da gir forsvarssjefens løsning, etter mitt beste skjønn, god mening.

For å få stridsevne og tilgjengelighet ut av fregattkapasiteten, som står i noenlunde fornuftig forhold til investeringene den representerer, bør midlene som spares ved å legge ned baser og den øvrige fartøysstrukturen benyttes til å la fregattvåpenet undergå betydelig oppgradering. Målet bør være blant annet å få på plass kapasiteter og systemer som i sin tid måtte -velges bort for å få fregattprosjektet inn under tilgjengelig økonomisk ramme.

Flere seilingsdøgn

Både fregattene og KNM «Maud» bør, i likhet med Kystvaktas fartøyer, få doble besetninger. Det bør legges til grunn et seilingsmønster for fregattene, der fire fregatter til enhver tid er bemannet og i drift, og der tre til enhver tid er fullt operativt tilgjengelige. Fregattene som seiler, bør i det minste oppfylle NATOs minimumskrav på 108 seilingsdøgn pr. år og helst ligge på rundt 120 seilingsdøgn, som er det alliansen anbefaler. I lange perioder har fregattvåpenet ligget nede på mellom 85 og 90 seilingsdøgn, noe som er helt utilstrekkelig for å opprettholde et rimelig operativt nivå. Praksisen med oppøving ved Royal Navys Flag Officer Sea Training (FOST) må videreføres. Etterslepet på vedlikehold må hentes inn. Beholdningene både av beredskaps- og øvingsammunisjon og av torpedoer og missiler bør økes betraktelig, og reservedelslagrene må fylles opp for å sikre nødvendig utholdenhet. Alle fem fregatter bør utrustes med to vertikale launchere for luftvernmissiler, slik det opprinnelig var meningen, og AEGIS’ programvare bør modifiseres og fartøyenes missil-beholdning suppleres med mer langt-rekkende missiler, slik at fregattene også kan inngå i missilforsvarsrollen. Fartøyene, både -fregattene og logistikkfartøyet, bør ut-rustes med hardkill missilforsvar av typen Phalanx. I tillegg bør ambisjonsnivået for helikopteroperasjoner fra KNM «Maud» økes, slik at styrkeproduksjon av helikoptre også kan foregå fra den plattformen. Først når dette er på plass, vil Sjøforsvaret, Kystvakta og Marinen i fellesskap fullt ut kunne ivareta opp-gavene med ressursforvaltning, håndheving av jurisdiksjon og suverenitet til sjøs. I tillegg vil vi kunne tilby NATO en høyt etterspurt kapasitet av meget høy kvalitet som vil bidra til å øke norske myndigheters innflytelse i alliansen og øke sannsynlig-heten for at NATO -kommer Norge til unnsetning om det skulle bli behov for det.

Fregattene bør oppgraderes. Alternativet er å spre ressursene tynt utover mange forskjellige kapasiteter, men uten at det er mulig å opprettholde ett forsvarlig nivå, mener Børresen. (Foto: Torbjørn Kjosvold/FMS)