Fire ubåter er neppe nok

Marinens seks undervannsbåter av Ula-klassen ble innfaset i -perioden 1989 til 1992 og var konstruert for en levetid på rundt 30 år. De vil dermed nå sin brukbare levetid mellom 2019 og 2022. Regjeringen foreslår i langtidsplanen for Forsvaret for perioden 2017-2020 å redusere Ula-klassen til fire fartøyer fra 2022 og innfase nye ubåter i perioden 2026-2030. Ved å fase ut to båter rundt 2022 og prioritere drift av de fire båtene som er i best teknisk stand, kjøpe kritiske reservedeler, skifte ut -ukurante systemer og gradvis fase ut og kannibalisere de gjenværende Ula-båtene, mener Forsvarsdepartementet at det vil være mulig å seile noen av Ula-klassen helt fram til 2028.

Dette er bakgrunnen for at Marinens framtidige ubåtstruktur var ett av hoved-temaene på årets Sjømaktseminar på -Ulvik fra 7. til 9. september, i det at -undervannsbåtene var viet hele to -presentasjoner, en onsdag og en fredag. Det springende spørsmålet var: Kan Norge greie seg med fire båter, eller er det nødvendig med seks? Og sjømaktseminaret var entydig i sin konklusjon. Færre enn seks ubåter duger ikke!

Det er flere grunner til at denne konklusjonen ble så entydig. Det handler om antall operativt tilgjengelige ubåter i -operasjonsområdet til enhver tid, i -relasjon til operasjonsområdets størrelse. Og det handler om hvor langt ned man kan gå i antall båter før man når kritisk masse, i den forstand at nødvendig ubåtkompetanse ikke lenger lar seg opprettholde over tid.

La meg ta det siste først: Kritisk masse betegner det minimum båter i strukturen som må til for at det skal være mulig å produsere ubåtkompetanse inn i «over-bygningen»: til skvadronsorganisasjonen på land, til ubåtskolen, til den operative ledelsesstrukturen, til forsvarsstab og Forsvarsdepartement, og til Forsvarets -logistikkorganisasjon, FLO, til Forsvarsmateriell. Uten slik kompetanse inn i vedlikeholdsorganisasjonen vil det ikke være mulig å holde ubåtflåten i operativ stand, og mer alvorlig: det vil ikke være mulig over tid å ivareta de svært strenge kravene til sikkerhet. Uten slik kompe-tanse inn i Sjøforsvarets utdanningssystem vil det ikke være mulig å utdanne kompetente ubåtbesetninger. Uten slik kompetanse inn i den operative ledelses–
strukturen vil det ikke være mulig å ut-nytte ubåtenes kapasitet og egenskaper på en effektiv, og framfor alt sikker, måte. Og uten slik kompetanse inn i Forsvarets materiellanskaffelsesorganisasjon vil det ikke være mulig å kvalitetssikre videre-utvikling og oppgradering av båtene -gjennom deres levetid og dessuten ut-forme informerte anbefalinger til politisk ledelse om eventuell anskaffelse av nye båter når den tiden kommer. Kort sagt: kommer ubåtstrukturen under kritisk masse vil det etter noen år ikke være mulig å omsette investeringen i ubåtkapasitet i stridsevne.

Hva som utgjør kritisk masse er det ikke noe entydig svar på, men vi har en pekepinn: Ubåtvåpenet i Nederland fikk -redusert antall ubåter fra seks til fire på begynnelsen av 1990-tallet og har som følge av det nærmest kollapset. Og det til tross for at den nederlandske Walrus–klassen har en besetning på over femti personer, som er mer enn dobbelt så -mange som Ula-klassens et par og tjue. Utallige studier er gjort opp gjennom årene for å analysere seg fram til en -minimumsstruktur for ubåter i den norske marinen. De har alle konkludert med minst seks båter. Da ubåtene av Kobben-klassen gikk i opplag på slutten av 1990-tallet, og antallet ubåter i Marinen dermed ble redusert fra ni til seks, påpekte f.eks. Forsvarets forskningsinstitutt at seks båter var et nødvendig minimum. Også den siste studien som ble gjennomført av Forsvaret i 2015-2016 konkluderte med minst seks plattformer for å kunne opprettholde en struktur med to seilende og kampklare ubåter over lengre perioder.

Drift av seks nye ubåter vil neppe -utgjøre mer enn -cirka fire prosent av forsvarets drifts-budsjett.

Når det gjelder operativ tilgjengelighet er hovedregelen én til tre. Det vil si at av tre ubåter vil vi maksimalt kunne ha én ubåt operativ tilgjengelig til enhver tid, mens én vil være under klargjøring og én inne til vedlikehold. Med fire ubåter vil vi kunne ha én ubåt tilgjengelig i operasjonsom-rådet til enhver tid og to båter deler av tiden. Bare med seks ubåter vil vi kunne ha to stridsklare båter permanent til-gjengelig i operasjonsområdet. Men er det nødvendig?

I en krise- eller krigssituasjon vil en ubåtstruktur på seks fartøyer være mer robust enn en struktur på fire. Operative plan-leggere må ta høyde for at en motstander vil forsøke å ødelegge ubåtene våre ved kai, før de kan utgjøre en trussel mot ham. Med fire båter kan vi risikere at to eller tre av dem blir ødelagt i et overraskende forkjøpsangrep ved innledningen til en konflikt, før de i det hele tatt kommer i virksomhet. Med seks båter er sjansen større for at to eller tre uansett vil være i behold og utgjøre en trussel.

Ubåtens viktigste funksjon i fredstid og i krisesituasjoner er avskrekking, i betydningen evne til uhindret å kunne ødelegge motpartens aller mest verdifulle fartøyer. En konvensjonell ubåt med torpedoer har relativt lav transitthastighet og relativt liten våpenrekkevidde. Ligger ubåten i havn er reaksjonsevnen dårlig. For at avskrekkingen skal være troverdig må ubåten være permanent til stede i operasjonsområdet. Gitt de nordlige havom-rådenes utstrekning vil én båt på patrulje ikke kunne dekke et operasjonsområde i Barentshavet mellom Svalbard og Norskekysten. To båter vil derimot utgjøre en betydelig trussel og dessuten konfrontere motpartens planleggere med stor grad av usikkerhet i hele det nordlige havområdet. De vet ikke nøyaktig hvor ubåtene -befinner seg, og selv i en situasjon, hvor hans framskutte bastionforsvar gjør det vanskelig, nær umulig, for oss både å fly og å seile med overflatefartøyer, vet han at ubåten alltid vil kunne komme på skuddhold. Og en moderne torpedo har til-nærmet 100 prosent treffsannsynlighet.

Forsvarets driftsbudsjett for 2016 var på 27 milliarder kroner. Driften av ubåt-våpenets seks Ula-klasser utgjør 1,6 -prosent av dette. Neste generasjons ubåter vil være teknisk mer avanserte, ha større tonnasje og flere besetningsmedlemmer. Selv om de også, isolert sett – komponent for komponent – vil være mer vedlikeholdsvennlige enn dagens ubåter, må vi regne med at de antakelig vil være betydelig dyrere i drift enn Ula-klassen. Men selv om driften av seks nye ubåter skulle -utgjøre f.eks. 4 prosent av Forsvarets driftsbudsjett i framtida, er deres bidrag til Forsvaret av Norge så sentralt, tungt-veiende og vesentlig at det, etter mitt syn, ville være en forsvarlig og riktig prioritering.