Tre grunner til at ­Stortinget åpner pengesekken

Selv om politikerne er i pengeknipe, kommer de til å gi Forsvarssjefen en god del av de pengene han spør om. Det er også sannsynlig at de vil støtte forslagene til strukturendringer.

De gode økonomiske tidene er over. Solberg-regjeringen ble den første som begynte å ta penger ut av oljefondet. I utgangspunktet er det vanske-lig å tro at den samme regjeringen i en slik situasjon vil foreslå for Stortinget å øke forsvarsbevilgningene slik Forsvars-sjefen anbefalte i sitt Fagmilitære Råd.

Generell politisk lærdom tilsier også at Stortinget vil kvie seg for å følge Forsvarssjefens anbefaling om å legge ned hundrevis av arbeidsplasser i Vesterålen.(Flytting av kystvaktens base på Sortland og nedleggelse av Andøya flystasjon). Senter-partiet vant lokalvalget på sin motstand mot reformer og strukturrasjonaliseringer i distriktene. Det er blitt lagt merke til i Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet der det nå er mange stortingsrepresentanter som er redd for å miste mandatet sitt til Senterpartiet, dersom deres partier fortsatt fronter en politikk som oppfattes som sentraliserende og distriktsfiendtlig.

Det fagmilitære rådet kan derfor bli et slag i luften. Et forslag som i ettertid kan -trekkes frem som en illustrasjon på at politikerne handlet mot bedre vitende da de fortsatte å bygge ned Forsvaret. Slik kan det gå. Sannsynligheten er likevel større for at flertallet på Stortinget faktisk vil følge opp de rådene de fikk av Forsvars-sjefen i begynnelsen av oktober – av tre grunner: Russland, USA/Nato og at det er Høyre som styrer.

1) Russland

Den viktigste driveren for en oppbygging av forsvarsbudsjettet er selvfølgelig -Russland. Folkerettsbruddene på Krim og i Ukraina har gjort et sterkt inntrykk på alle stortingspolitikerne. De blir ikke -mindre urolige av at russerne stadig demonstrerer sin styrke i umiddelbar nærhet av våre baltiske og nordiske naboland i øst. Politikerne synes fortsatt at TV-serien «Okkupert» er rimelig søkt, men de tør ikke å ta sjansen på at NATO-medlem-skapet i seg selv skal sikre norske interesser.

Konsekvensen er at alle partier utenom SV, og kanskje MdG, mener det er riktig å utruste det norske forsvaret slik at det med russiske øyne ser troverdig ut. Det kan diskuteres frem og tilbake om Forsvarssjefen legger opp til en riktig dimensjonering og disponering. Det kan også diskuteres om han driver med krisemaksimering når han sier at Forsvaret nærmest vil bli avviklet, dersom bevilgningene ikke økes. Men det er i dagens situasjon mest av akademisk interesse. Alle ansvarlige politikere innser at troverdigheten blir større om bevilgningene økes, og det er troverdighet som betyr noe.

2) USA/NATO

NATOs og USAs ønsker kommer også til å veie tungt når først regjeringen og deretter Stortinget skal diskutere den nye langtidsplanen for Forsvaret. I seg selv har det betydning at NATOs generalsekretær for tiden heter Jens Stoltenberg. Norske politikere vet at hans autoritet vil bli svekket om han ikke engang klarer å få Norge til å øke forsvarsbevilgningene. Det viktigste er likevel at -norske politikere er ekstremt lydhøre overfor USA når det virkelig gjelder.

En av de aller viktigste norske læresetning-ene under den kalde krigen var at Norge alltid måtte arbeide for at norske interesser også ble til amerikanske interesser. Det var om å gjøre til enhver tid å få USA så mye involvert og interessert i forsvaret av -NATOs nordlige flanke at vi kunne være sikre på at de ville stille opp i en krisesituasjon. Aller helst skulle USA merke det direkte, dersom Norge ble utsatt for russisk aggresjon. Det samme gjelder nå. Norsk forsvarsplanlegging og norske investeringer må involvere våre allierte. USA vil forvente av norske politikere at de ruster opp, og den forventningen på innfris. Punktum.

3) Høyre styrer

Oppfatningene om norsk sikkerhetspolitikk er i stor grad tverrpolitiske. I det store bildet spiller det derfor ikke en stor rolle om det er Høyre eller Arbeiderpartiet som sitter med forsvarsministeren. Likevel er det mulig å argumentere for at Høyre vil legge opp til høyere forsvarsutgifter i fremtiden enn det Arbeiderpartiet ville ha gjort – rett og slett fordi partiet tenker annerledes om fremtiden enn Arbeiderpartiet, og fordi det har andre allierte.

Arbeiderpartiet tar det alltid for gitt at de skal overta styringen etter neste valg, om partiet ikke allerede har statsministeren. Når partiet er i opposisjon, tenker det grundig over konsekvensene av å skyve utgifter foran seg. Jonas Gahr Støre vet at en opptrapping av forsvarsbudsjettet nå blir budsjettmessig mer smertefull for fremtidige regjeringer enn for dagens. Det blir et poeng for ham ikke å love for mye.

Erna Solberg og de andre Høyre-strategene kan ha den stikk motsatte interessen: De kan ønske å få Ap med på å love mye nå, slik at partiet er bundet til masten når det eventuelt kommer i regjeringsposisjon. Da er det sannsynlig at Ap må forhandle med SV og Miljøpartiet de Grønne for å få makt. Forsvarsutgiftene kan stå lagelig til for hugg.

Det er ikke bare gjennom langtidsplanen Høyre kan binde fremtidige regjeringer. Investeringsbeslutninger er også virksomme. Dagens situasjon med rådyre fregatter som knapt kan driftes smerter politikerne. I lengden er det ikke mulig for et ansvarlig parti å leve med medieoppslag om at vi har brukt milliarder av kroner på båter og fly som vi ikke har råd til å bruke. En fastholding av investeringsprogrammet for amerikanske kampfly vil følgelig automatisk føre til at budsjettmidlene til drift også økes – i mange, mange år fremover.

Et annet virkemiddel Høyre kan bruke for å binde fremtidige regjeringer til masten, er avpolitisering. Det kommer antageligvis til å være viktig for forsvarsminister Ine Eriksen Søreide ikke å relativisere forsvarsevnen for mye. Partiet må bygge oppunder Forsvars-sjefens fagmilitære råd som nettopp det: Faglige råd som det ikke kan stilles for mange spørsmål om. Det igjen innebærer at strukturgrepene om kraftsamling rundt Ofoten og Trøndelag antagelig blir beholdt. Så får partiet heller tape noen velgere i Vesterålen.