Even Gullowsen i Asker og Bærum Forsvarsforening stiller seg i dette innlegget spørrende til om han har grunn til å være skuffet over Nato. Har Nato æren for at det har hersket fred og harmoni i vår del av verden? Han stiller seg tvilende til virkningen av allianselandenes sanksjoner overfor Russland og er kritisk til Nato-landenes nøling i våpenbistanden til Ukraina. Gullowsen etterlyser en mer resolutt opptreden fra Natos side. «Er min skuffelse over NATO berettiget, eller er det slik det må være i en allianse av frie demokratiske land», spør Gullowsen til slutt i artikkelen.

Har jeg grunn til å være skuffet over NATO?

«Aldri mer 9. april» het det i etterkrigstiden. 9. april 1940 var en skammens dag. Landet ble hærtatt p.g.a. manglende beredskap og et ellers elendig forsvar.

Traumene fra krigen ble avløst av en lang fredsperiode, riktignok i skyggen av den kalde krigen. NATO ble hyppig tillagt æren for at det hersket fred og harmoni i vår del av verden. Hvor berettiget denne æren er vil vi aldri få vite. NATOs egentlige effektivitet ble – heldigvis – ikke prøvd. Før nå.

Freden vi håpet på i 1989 er blitt avløst av en stadig mer autoritær Putin og et imperialistisk Russland. Ukraina har vært under tiltakende press fra 2014 med fullskala krig fra 2022.
NATO er vestens redskap i koordineringen av militær bistand til Ukrainas motstandskamp.

Det later til å være stor enighet om at Ukraina skal hjelpes og at det vil være et nederlag for vesten om Putin vinner frem og underlegger seg Ukraina. Hvis dette målet er riktig melder det seg flere spørsmål til NATO og til Norge som NATO-land.

Det gikk 8 år fra annekteringen av Krim og angrepet på de østlige provinsene i 2014 til angrepet i februar 2022. Man snakket om «røde linjer» og det ble innledet et relativt virkningsløst sanksjonsregime. Jeg har håpet og trodd et man innenfor NATOs planleggings- og strategiske apparat arbeidet med planer for tiltak dersom Russland skulle angripe et søkerland, som i dette tilfellet Ukraina. Jeg forstår at slik planlegging ikke skal være et tema i vestens medier, men at alliansens øverste politikere er involvert og at planene er forankret.

Sett på denne bakgrunn virker NATO-landenes nøling med skrittvis opptrapping av bistanden til Ukrainas forsvar ganske skuffende. Det startet med hjelmer og skuddsikre vester og har fortsatt med tanks, mens luftvern og jagerfly fortsatt lar vente på seg. Hvorfor så lang reaksjonstid hvis målet om et uavhengig Ukraina er så sterkt? Har man slett ikke sett for seg et scenario med russisk angrep på et søkerland til NATO? Må virkelig omfanget av alle grep diskuteres i måneder etter at et angrep er et faktum? Er det ikke nettopp dette strategi og planverk skal sikre?

Krigen i Ukraina har avslørt at NATOs ammunisjonslagre er utilstrekkelige og ikke minst: Vestens produksjonskapasitet for ammunisjon er katastrofalt bakpå. Igjen har jeg trodd at «noen» holder oversikt over både lagre og produksjonskapasitet for slikt avgjørende materiell. At tilgangen på ammunisjon blir flaskehalsen etter en tross alt regional og begrenset konfrontasjon, blir for meg et alvorlig skår i den ære som ellers tildeles NATO.

Nå opplever vi ny nøling og usikkerhet i spørsmålet om Ukrainas adgang til å beskyte mål i Russland med vestlige våpen. Er denne problemstillingen aldeles ny for NATO? Igjen har jeg trodd at «noen» innenfor alliansen har som oppgave å legge til rette for avklaring av slike spørsmål langt tidligere enn det vi nå ser.

Konsekvensen av NATO-landenes nøling og skrittvise opptrapping av bistanden er at ukrainere dør i hopetall og at forsvarsviljen og motivasjonen får en alvorlig knekk. En mer resolutt opptreden fra NATOS side, mens Russland fortsatt var svakt og preget av uro i rekkene, kunne gitt et bedre resultat for Ukraina.

Er min skuffelse over NATO berettiget eller er det slik det må være i en allianse av frie demokratiske land?

Even Gulowsen
Asker