De siste 15-20 år har Marinens tilstedeværelse nordpå vært beskjeden. Olavsvern, Norges og NATOs nordligste marinebase, ble stengt i 2009 – og solgt til private investorer for småpenger. De siste fast stasjonerte marinefartøyene i Nord-Norge, 22. MTB-skvadron, med Olavsvern og Tromsø som hjemmebase, ble flyttet til Haakonsvern i 2003.

Lars Echroll er visepresident i Norges Forsvarsforening

I årene etter har man fra russisk side rustet kraftig opp i nordområdene. Russland har ambisjoner om å gjenreise seg selv som verdensmakt, og opptrer ‘selvhevdende’. Man ser tendenser til å ville utfordre Norge når det gjelder vår suverenitet over Svalbard, og det bør bekymre oss.

Da nedbyggingen av vårt eget forsvar skjøt fart for 15-20 år siden, ble det advart mot at når situasjonen igjen tilsa økt militær tilstedeværelse fra oss selv og NATO i nord, så ville VI bli beskyldt for å ruste opp og være aggressive. Eksakt der er vi nå; det viser nylige utspill fra russisk UD.

Etter at Sjøforsvaret oppga sin faste tilstedeværelse her nordpå, oppstod det ikke bare et vakuum. Vi opplevde også en uheldig fremmedgjøring mellom sivilsamfunnet og Marinen. Mens en norsk ubåt i oppdykket tilstand på ferd gjennom Tromsøysundet for 20-30 år siden var nokså normalt, oppfattes det i dag som noe ekstraordinært. På journalistisk tullespråk får man høre om ‘topphemmelige’ baser og ditto ‘militærskip’. Det er så dumt som det kan få blitt.

For å avbøte nedleggelsen av Olavsvern, er det kommet i stand en avtale om å motta reaktordrevne amerikanske ubåter på tidligere Grøtsund fort (som nå er en del av Tromsø Havn KF). Formålet er først og fremst mannskapsskifte og andre trivielle behov. Av aktivister gjøres dette til noe høydramatisk. Behendig unngår man å nevne (eller vet kanskje ikke?) at besøk av reaktordrevne fartøyer var helt normalt i den tiden Olavsvern var i drift. Disse fartøyene lå ikke i dokkanlegget, de var for store til det. Men de lå ved basens utmerkede dypvannskai – med beskyttelse fra basen, både til lands og ute på fjorden.

I tråd med fremmedgjøringen jeg nevner, og som en symbolpolitisk raptus, vedtok bystyret i Tromsø i mars 2019 at reaktordrevne fartøyer ikke var ønsket til Grøtsund havneavsnitt. Etter hvert som saken skred frem snudde imidlertid Tromsø Arbeiderparti, og vedtaket ble omgjort høsten 2020.

Selv arbeidet jeg ved Olavsvern fra 1989 og helt til basen ble stengt i 2009. Da det lå reaktordrevne fartøyer til kais gikk jeg daglig forbi. Ikke et øyeblikk forstyrret disse besøkene mine eller mine kollegers nattesøvn.
Når det ellers gjelder havner som er godkjent for å motta reaktordrevne fartøyer, vil jeg påminne om Haakonsvern i Bergen. Det er en av Europas største marinebaser, og den ligger bare 10 kilometer fra sentrum av Bergen. Den ligger ellers et par steinkast unna drabantbyen Loddefjord, med 25.000 innbyggere. Tidligere Grøtsund fort ligger 15 km. fra Tromsø sentrum – i et relativt sparsomt befolket område.

I de siste par årene har det forøvrig vært dramatiske hendelser på Tromsø havn, som er blant landets største. Det har vært farlige branner om bord på russiske trålere. Tett ved havnen oppstod det i 2019 en brann på et dekklager som medførte at kommunen måtte sende ut SMS til beboere på selve Tromsøya med oppfordring om å holde seg innendørs. I så måte må man ta inn over seg at det finnes større, hverdagslige trusler enn å ta imot reaktordrevne fartøyer. Tromsø hadde forøvrig besøk av en sovjetisk atomisbryter flere dager i 1990.

En krig i dag behøver ikke nødvendigvis å bli utkjempet på tradisjonelt vis; den kan være avgjort før den er startet. Eksempelet om en konflikt som er for stor for Norge, men for liten for NATO, har vært brukt. Svalbard er et høyst relevant eksempel.

La oss huske på hva tidligere forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen sa før han gikk av: Vi må ikke bli naive. Vi må være på vakt når det gjelder Russland!