2024 er det året der 4,2 milliarder mennesker – omtrent halvparten av jordas befolkning – skal gå til valg. Det er alt fra lokalvalg til presidentvalg. Og noen av valgene vil helt klart ha større betydning enn andre. De flestes øyne retter seg nå mot presidentvalget i USA i november, men det skal også være valg til EU-parlamentet i juni. 2024 inneholder også valg i India og Storbritannia, og det er såkalt presidentvalg i Russland i mars. Flere av disse valgene kan vise seg å få stor betydning blant annet for den videre støtten til Ukrainas forsvarskamp mot den brutale russiske aggresjonen.

USA og Ukraina

Fra å ha vært et av få samlende politiske temaer mellom demokrater og republikanere i USA, har Ukraina-støtte blitt et stadig mer polariserende spørsmål. Ukrainas skjebne ser på mange måter ut til å være viklet inn i den amerikanske valgkampen og diskusjoner som egentlig omhandler veldig mye annet enn våpenhjelp til Ukraina. En undersøkelse publisert 8. desember i fjor viste at om lag halvparten av de republikanske velgerne mener USA har gitt for mye hjelp til Ukraina. I begynnelsen av januar har det vært avholdt det begge partiene ­kaller konstruktive samtaler mellom president Biden og republikanere, men dersom Kongressen ikke lykkes i å få vedtatt nye amerikanske støtte­pakker går ukrainerne svært vanskelige tider i møte.

Når amerikanerne går til valgurnene i november, ligger derfor også en stor del av Ukrainas skjebne i potten. Donald Trump vant det første nominasjonsvalget – i Iowa – klart, og med den største oppslutningen noen kandidat har ­vunnet republikanske nominasjoner i Iowa. Det er ingen hemmelighet at Trump gjentatte ganger har tatt til orde for å avslutte den amerikanske støtten til Ukraina. Skulle det bli republikansk valgseier, kan det med andre ord øke sannsynligheten for drastisk redusert støtte til Ukraina.

EU og Ukraina

I EU er det også enkelte tegn til «strekk i laget». Ungarns statsminister Viktor Orban har fortsatt å blokkere avgjørende viktig økonomisk støtte til Ukraina på 50 milliarder euro, som er penger ukrainerne desperat trenger for å finansiere forsvarskampen. Og i oktober i fjor varslet Slovakias nye statsminister Robert Fico full stans i våpenstøtten til Ukraina. De to statsministrene møttes også nylig i Budapest for å samkjøre sin motstand mot mer EU-støtte til Ukraina. Hvis Vestens støtte uteblir, er det fare for at Ukraina vil tape krigen. Europa må øke støtten til Ukraina ytterligere, men vi vil ikke kunne kompensere for en eventuell betydelig reduksjon i USAs støtte. Konsekvensene av et ukrainsk tap vil ikke begrense seg til at Ukraina, med sine 40 millioner innbyggere, risikerer å bli strøket av kartet.

Det russiske regimets historiske revisjonisme stopper ikke ved Ukraina, men omfatter store deler av den tidligere sovjetiske såkalte «innflytelsessfæren». En russisk seier vil gi regimet en bekreftelse på at det er mulig å endre verdenskartet med makt og brutalitet, og det vil i den russiske historieskrivningen ses på som en seier over Vesten. Dette vil utgjøre en trussel mot Norge og alle andre land i Russlands nabolag, for eksempel de baltiske landene. Det er en grunnleggende sikkerhetsinteresse for Norge og hele Europa at Russland ikke vinner krigen i Ukraina.

En langsiktig politisk forpliktelse i Norge

2024 er også året der en ny langtidsplan for forsvarssektoren skal legges fram, med blant annet Russlands fullskala invasjon av Ukraina som bakteppe. Høyre ba i mai i fjor regjeringen om å samle partiene på Stortinget til samtaler om ­planen, med mål om å komme fram til et bredt politisk forlik. Samtalene er i gang, og er så langt konstruktive. En av grunnene til at Høyre ønsker et bredt forlik, er behovet for en langsiktig forpliktelse som kan stå seg over skiftende politiske flertall. Det er behov for betydelige midler over lang tid for å styrke forsvarsevnen ytterligere.

Solberg-regjeringen startet en stor snuoperasjon, der vi snudde kutt i forsvarsbudsjettene over mange år til betydelig vekst. Men vi sa også tydelig at denne snuoperasjonen ikke kom til å være sluttført på fire eller åtte år – dette kom til å ta tid. Og etter det har den sikkerhetspolitiske situasjonen blitt ytterligere forverret. Russlands brutale aggresjon er helt definerende for Ukraina. Men den krever at vi også tenker annerledes.

Og nettopp denne dramatiske forverringen i de sikkerhets­politiske rammebetingelsene utgjør paradoksalt nok også en risiko for å ta valg som ikke vil være bærekraftige. Sagt på en annen måte: Med krig i Europa, vil mange land tenke for kortsiktig og først og fremst ta store investerings­beslutninger som «synes» umiddelbart.

Oppmerksomheten vil i ­mindre grad være på behovet for langsiktighet, det vil si ­midler til personell, drift, ­vedlikehold og reservedeler i et 30-årsperspektiv. Men også der må det være en tilsvarende politisk forpliktelse. Det må være balanse mellom oppgaver, struktur og økonomi, og det må være reell vilje til å fortsette finansieringen av forsvarsstrukturen også når andre kriser enn de vi opplever nå, dukker opp. Hvis ikke, vil den operative evnen svekkes. Investeringer i dag gir forpliktelser i morgen.

Begivenheter og veivalg

Harold Macmillan, britisk statsminister mellom 1957 og 1963, ble en gang spurt om hva som var den største ut­fordringen med å være ­stats­minister. Han skal ha svart: «Events, dear boy, events». 2024 er et bilde på det. Dette året kan bli krevende på veldig mange måter, og det er til dels «events» vi har liten eller ingen kontroll over som kan prege det. Men det er samtidig året der vi selv kan ta aktive valg for å fortsette og styrke vår egen forsvarsevne. 2024 kan også få en positiv undertekst.