Til tross for stadige varsler om mangler i norsk beredskap, så ser vi med bekymring at beredskapen svekkes. Dette kan være forløperen til mange kommende kriser.

Av Alexander Nicodemussen ­Djuvik og Marlene Svela Øvrebø
Begge er Masterstudenter i samfunnssikkerhet ved Universitetet i Stavanger

Det finnes mange ulike typer ­kriser. Noen utvikler seg raskere enn andre, noen varer lengre, og noen kommer snikende innpå oss. En ­krisetype av siste slaget finner man i det man på fagspråket kaller «krypende kriser». Dette er kriser som utvikler seg over tid og rom, som er vanskelige å definere og som derfor også får for lite oppmerksomhet. Krypende kriser gir oss likevel ofte «forvarsler» av ulikt slag. Vi mener at både koronaberedskapen og beredskapen generelt gir oss rikelig med forvarsler på ­kommende kriser. Og det bør forstås som en krypende krise i seg selv.

Klare strategier

Så hva er beredskap? Beredskap handler om å ha klargjorte strategier og mulige løsninger i møte med ukjente situasjoner. Når man bygger beredskap, så forsøker man å forutse hva som kan gå galt, hvilke kriser som kan oppstå, og finne ut hva vi kan gjøre for å hindre at dette skjer. Av og til lykkes man, andre ganger kommer ­krisen likevel. Da handler beredskap om hva vi kan gjøre for å møte krisen på best mulig vis og minske skadene som ellers kan oppstå. Så hvordan er norsk beredskap? Vi kan komme nærmere svaret ved å se på noen sentrale organisasjoner innen beredskap:

1. Nødetatene:

Koronakommisjonen synliggjorde tydelige mangler i tilgjengelig utstyr, personell og intensivplasser. Dette til tross for at Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) årlig siden 2011 har vurdert pandemier som en reel risiko og advart om at man må planlegge for dette. Disse varslene ble, som vi nå vet, ikke tatt på alvor i tide.

Også innen helseyrkene varsles det om manglende personell, ressurser og kompetanse. I brann -og politietatene hører vi det samme. Et annet eksempel ser vi når det kommer til hasteutrykninger: Ambulanser som ikke kommer fram i tide eller brannmenn som må gjøre politiets jobb er gjentakende problem.

Likevel virker det som om varslene går like uhørt og ubemerket som DSBs ­pandemivarsler. At flere liv ikke har gått tapt skyldes ofte ren flaks.

2. Kommunene:

Til tross for at kommunene har en lov­festet plikt til å sikre beredskap, så har ­ressursene som trengs for å oppfylle disse forpliktelsene uteblitt. Dette kan vi f.eks. se i hvordan nesten 100 kommuner har en beredskapsansvarlig med en stillings­prosent på 5 prosent eller mindre. At dette skal være tilstrekkelig for å sikre god kommunal beredskap virker tvilsomt. At tolkning av lovverk og beredskapssituasjon må gjøres med utgangspunkt i manglende ­ressurser bidrar til at den faktiske beredskapen vil variere stort fra kommune til kommune. Hvilken kommune man bor i og deres egne fortolkninger av situasjon og budsjett vil fort kunne ha stor betydning hvis krisen rammer. Igjen er man altså redusert til flaks.

3. Sivilforsvaret

Sivilforsvarets hovedoppgave er å verne befolkningen ved krig. Likevel konkluderte DSB senest i 2019 på at Sivilfor­svaret ikke lenger var i stand til dette: Man har kun tilfluktsrom til halve befolkningen, tyfonalarmene rekker like få og planer for å evakuere befolkningen har de rett ut gitt opp: Bemanningen er for dårlig, kompetansen uteblir og utstyret er gammelt eller mangler. Til tross for gjentatte varsler så har ikke Sivilforsvaret blitt tildelt mer enn halvparten av hva de etterlyser fram mot 2021. Til tross for deres gode arbeid, så vil vi likevel i en krig kunne stå i en situasjon der flaks kan være et bedre forsvar enn Sivilforsvaret. Flaks er i det minste ikke like avhengig av årsbudsjetter.

Så hva kan vi gjøre? Vi må innse at:

  1. Beredskapen vår er for dårlig og gjør oss sårbare for kommende kriser.
  2. Beredskapen vår blir ikke bedre. Hvert varsel som blir ignorert akkumuleres og utgjør i sum en krypende krise i seg selv.
  3. Krypende kriser krever kontinuerlig oppmerksomhet og ressurser. Varsler må tas på alvor og tiltak må settes inn der man ser svekket beredskap: Vi kan ikke vente til krisene allerede har rammet.
  4. Vi alle et ansvar her. Selv om det er våre politikere som velger hvor mye ressurser som skal gå til varsler og beredskap, så er det vi som velger våre politikere.

Slik situasjonen er i dag er vi redd for at kommende kriser vil bli møtt med en beredskap som svikter og overlater alt for mye til flaks og tilfeldigheter. Vi mener at den fortsatte mangelen på studier, stillinger og ressurser i sentrale beredskapsyrker viser en klar mangel på politisk vilje til å bedre situasjonen. Vi etterlyser en kraftfull og tydelig debatt rundt vår synkende beredskap. Uten dette vil vi være ufor­beredt på den neste krisen. Og neste gang har vi kanskje ikke flaks.

FLERE ARTIKLER FRA NORGES FORSVAR
TIL ARKIV