Vi ser at USAs president Donald Trump nå fører to diplomatiske felttog – det ene og mest alvorlige mot Kina og det andre og mer dempede mot Tyskland og EU.

Av Nils Morten Udgaard
Kommentator og tidligere utenriksredaktør i Aftenposten

Etter gift-attentatet mot den ledene russiske opposisjonelle Aleksej Navalnyj opplever vi samtidig den kraftigste kritikk av Russland fra Angela Merkel noensinne. EU og NATO opp­fordres til å komme med et samlet internasjonalt svar. Men Trump sier som ­russerne at han ikke har sett noen bevis, og avstår fra kritikk av president Vladimir Putin.

Presidentvalget i USA den 3. november kan meget vel blir avgjørende for hvordan samarbeidet vil utvikle seg videre i «den vestlige verden». Gjenvelges Trump, må vi regne med at han vil fortsette å bygge ned det brede politiske samarbeidet som USA bygget opp med Europa i de vanskelige årene etter 1945: NATO, frihandel, ­globalisering og langt på vei en felles strategisk tenkning.

At dette også berører Norge, ser vi i USAs beslutning om å trekke tilbake de 700 marinesoldatene som nå i flere år har trenet «på rotasjonsbasis» i Norge. Amerikanernes sterke marinekorps prioriterer Asia høyere; tyngdepunktene forskyves. Hittil heter det at flyttingen ikke vil omfatte de betydelige forhåndslagre av militært materiell som USA, med norsk støtte, har bygget opp i Trøndelags-regionen. Dette er lagre som har betydning for det geopolitiske situasjonsbildet i hele Nord-Europa, inkludert de tre baltiske stater.

TYSKLAND BLIR «STRAFFET»

Tyskland og spesielt forbundskansler Angela Merkel er blitt Trumps viktigste politiske «skyteskive» i Europa. Hun har kjempet åpent for å bevare de mange ­multinasjonale organisasjonene som ble til etter 1945, og som eksportlandet Tyskland er avhengig av. Men Trump har tatt USA ut av WHO – Verdens helseorganisasjon – snudd ryggen til Parisavtalen om miljøvern og vært med på å undergrave WTO, verdens handelsorganisasjon, for å nevne noe. USAs medlemskap er ikke ­forenlig med Trumps slagord «America First». Makten skal avgjøre.

Konkret gjelder striden USAs krav om at Tyskland, som Europas økonomisk ­sterkeste makt, må bidra til NATO med større forsvarsbevilgninger. De sank ­drastisk etter jernteppets fall, og økte igjen først etter Ukraina-krisen i 2014. Men de ligger fremdeles betydelig under NATO-målet på 2 prosent av bruttonasjonal­produktet. Årsakene er en uvillig opinion, skepsis hos Merkels sosialdemokratiske koalisjonspartner, men også en dyp usikkerhet om hvordan dagens Europa skal forme en sikkerhetspolitikk: Macron snakker om en «Europa-hær», britene forlater EU, og Trump legger ikke skjul på en dyp skepsis overfor hele NATO-samarbeidet.

Det nye nå er at Trump gjør det klart at fordi tyskerne bidrar for lite, kuttes USAs troppestyrker i Tyskland med ca. 12 000 soldater, fra dagens antall på 35 000. ­Nesten halvparten av styrkene som trekkes ut, vender tilbake til USA, 1000 soldater sendes til Polen, USA-hærens hovedkvarter flyttes ut av Tyskland. Det samme skjer med USAs Afrika-kommando, som havner i Portugal.

NAVALNYJ OG HVITE-RUSSLAND

Midt oppe i denne NATO-diskusjonen kommer så den folkelige oppstanden etter åpenbart forfalskede valg i Hvite-Russland. Merkel erklærer at hviterusserne kjemper for rettigheter – ytringsfrihet, forsamlingsfrihet – «som vi tar for gitt». Og hun advarer mot «innblanding utenfra – fra noen side». Om de spesielle russiske reserve-politistyrkene, som president ­Vladimir Putin har etablert for mulig bruk i Hvite-Russland, sier Merkel at «jeg håper at (disse) troppene ikke vil bli satt inn».

Trolig ønsker ingen noe nytt Ukraina. De vestlige land er langt mindre pågående nå enn de var i 2008, da Ukraina ble forespeilet NATO-medlemskap og spesial-­tilknytning til EU. Nå råder forsiktigheten – foreløpig.

Men på toppen av dette kommer gift-attentatet mot Navalnyj. Han ligger på et spesialsykehus i Berlin, etter at et tysk ambulansefly – utstyrt for pasienter i koma – hentet ham fra Omsk i Vest-Sibir og fløy ham direkte til den tyske hoved­staden, med Kremls samtykke. Fra ­Moskva kommer det antydninger om at en forgiftning kan ha skjedd i Tyskland.

Den 2. september, 11 dager etter at Navalnyj kom til Berlin, går Merkel ut med sin kritikk. Det tyske forsvarets ­spesial-laboratorium for giftstoffer har «uten tvil» fastslått at Navalnyj er forsøkt myrdet med giftstoffet Novitsjok. Stoffet er funnet på huden og i blod og urin hos Navalnyj, melder nyhetsmagasinet Der Spiegel dagen etter.

Den russiske ambassadør innkalles og får en kopi av rapporten, som også gjøres kjent i EU og NATO. Det «reiser seg nå meget tungtveiende spørsmål som bare den russiske regjering kan og må besvare», sier Merkel. «Verden venter på svar», tilføyer hun. NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg taler om «et eklatant brudd på folkeretten, og det krever et internasjonalt svar». Han oppfordrer Russland til å ­samarbeide med Organisasjonen for ­forbud mot kjemiske våpen om en «uav­hengig internasjonal granskning».

Også Tysklands statsoverhode, forbundspresident Frank-Walter Steinmeier, krever «et svar som er klart og ikke kan misforstås».

PUTIN UNDER PRESS?

Det virker som om Putin – i hvert fall i første runde – vil unngå at Hvite-Russland blir et nytt Ukraina, og at Berlin, Paris og Roma også vil unngå å skape en ny utenrikspolitisk konflikt ved Russlands vestgrense. Samtidig blir krav om ytringsfrihet og demokratiske valg opprettholdt. EU har samlet nektet å godkjenne utfallet av valget i august, på grunn av åpenlys ­manipulasjon.

I sommer har Putin også opplevd en ­folkelig oppstand rettet mot Moskva, fra guvernøren og befolkningen i den fjerne provinsen rundt byen Khabarovsk, ved Stillehavet. Putins popularitet i Russland har beveget seg i bølger, med en topp etter at Krim-halvøya ble annektert for seks år siden. Og med en bølgedal i år, i kjøl­vannet av koronaepidemien.

Trolig ser vi en president Putin som i Hvite-Russland vil være politisk forsiktig, for å unngå protestaksjoner i egen befolkning – det være seg ved Stillehavet, i ­Moskva eller ved grensen mot Europa.

KINA–USA – DEN STORE DRAGKAMPEN

Den mest alvorlige konflikten utspiller seg – nå som før – mellom USA og Kina. Etter at Trump tiltrådte, var han først på jakt etter et samarbeid med Xi, den ­kinesiske lederen. Men etter hvert er ­drag­kampen om USAs rolle i Asia, om Kinas militære oppbygging – med nye militærbaser på utbygde korallrev i Sør-Kina-havet – om handel og om «tyveri» av USAs og andre lands teknologi blitt ­skjerpet. I tillegg har vi sett Kina ta seg til rette i Hongkong og kaste vrak på avtalen med Storbritannia, som skulle sikre «ett land, to systemer» frem til 2047. Også Beijings tone overfor Taiwan er skarpere.

USA er ikke alene om å ha høynet sin årvåkenhet overfor et pågående Kina. Også i Europa har holdningene endret seg på få år, til et ønske om fortsatt handel, men samtidig forsiktighet ved kinesiske investeringer og firma-overtakelser i Europa. For Kina er ikke lenger et ut­viklingsland på vei oppover, men en stramt styrt stat som i løpet av et tiår – om ikke noe uventet skjer – vil stå frem som verdens økonomisk sterkeste makt.

Forsvarsminister Peter Hultqvist har lånt sitt navn til den såkalte «Hultqvist-doktrinen» – at Sverige skal samarbeide så tett som mulig med NATO og spesielt USA, uten å bli medlem.

FLERE ARTIKLER FRA NORGES FORSVAR
TIL ARKIV