Forsvarssjefens fagmilitære råd 2019 er på mange måter et ­veldig godt innspill til norsk forsvarsplanlegging. Rådet adresserer svært viktige problemer som lenge har vært feid under teppet. Det slår fast at Forsvaret må ha mange flere folk bare for å få det vi allerede har, til å fungere. I dag fører personell­mangel til at vi får relativt lite kapasitet ut av kostbare investeringer. Vi klarer ikke å drifte materiellet optimalt. Rådet erkjenner også samtidighetsproblematikken som ligger i Norges behov for forsvar av eget land og Norges forpliktelser overfor alliansen. En avdeling kan åpenbart ikke være både hjemme og ute samtidig. Forsvarssjefen og hans stab skal ha ros for å ta opp disse tingene. 

Hvor starter krigen?

Likevel mener jeg at konklusjonen, den styrkestruktur som FMR anbefaler, bør drøftes videre. Det virker som om selv den mest ambisiøse av de foreslåtte styrkestrukturene i liten grad er basert på dype analyser av hvordan en krig kan utarte seg. Slike analyser er tidkrevende og vanskelige. Måten FMR-arbeidet er organisert på, er ikke optimalisert for slikt, for å si det forsiktig.   

De fleste analytikere er enige om at det er lite sannsynlig at en krig vil bryte ut mellom Russland og Norge. Men det er også enighet om at en krig mellom Russland og Vesten som bryter ut et annet sted, kan spre seg til nordområdene. En slik horisontal eskalering fra russisk side vil antakelig bare være ønskelig dersom russerne føler at den strategiske andreslagsevnen, strategiske ubåter og basene deres, er truet. Fra vestlig, eller amerikansk side, kan en slik eskalering være ønskelig for å avlaste andre krigsteatre – om det går ­dårlig der. 

Russisk opptrapping

Om russerne tror at en slik opptrapping er i emning, blir det helt nødvendig for dem å ta initiativet og komme amerikanerne i forkjøpet. Sett fra Murmansk vil basene på Kola fortone seg som sårbare, ansvarsområdet er stort, styrkene er relativt små. Finland og Sverige må betraktes som mye mer usikre faktorer enn tidligere. Utsikt­ene til forsterkninger er antakelig ganske små, men noen avdelinger fra VDV (De russiske luftlandestyrkene) øver jevnlig i nord og kan deployeres meget raskt fra det sentrale Russland. 

Bakkestyrkene er altså små, men svært mobile. Russerne øver mye på landsetting fra luft og sjø. I øvelsen Tsentr 2019 ble 2000 soldater med 200 kjøretøy fra 98. Luftlandedivisjon droppet samtidig i fallskjerm fra 71 Il-76 transportfly. Disse luftlandestyrkene og de tre lokale brigad­ene øver regelmessig på amfibiske landsettinger. Den amfibiske kapasiteten blir også styrket med minst to nye tanklandingsskip.  

Russland styrker også sin kapasitet for nektelse i luft og på sjøen med bakke­baserte, svært mobile missilbatterier. Disse kan også settes i land fra skip eller fraktes med tunge transportfly. 

Sjømakt 2040 

En av de foreløpige konklusjonene fra prosjekt Sjømakt 2040 på Sjøkrigsskolen er at den russiske marinen vil bli mye svak­ere på havet, men sterkere på kysten. Da blir det tradisjonelle bastionforsvaret vanskelig å gjennomføre. Dersom russerne ønsker et fortsatt framskutt forsvar av de strategiske kapasitetene, vil bruk av den norske kystlinjen gi store fordeler. 

FMR påpeker at «Russland har vist en evne og vilje til å utnytte gråsonen mellom krig og fred». Vi vet at Russland har vist stor interesse for Norges kystlinje og norske rederier de siste årene. Russerne har tilgang til store ressurser langs vår kyst. Disse kan potensielt utnyttes både i hybrid og regulær krigføring. Siden nesten alle våre ressurser og våre viktigste transportveier ligger langs kysten, kan selv enkle grep skape store problemer både for sivil og militær virksomhet. Men likevel ligger det absolutt ingen tiltak for å styrke forsvaret i kystsonen i FMR. Fem små båter fra Indre Kystvakt skal dekke en kystlinje på 102 000 kilometer. 

Strukturen som foreslås i FMR, gir en hær langt inne på land, og en marine langt ute på havet. Hva med Luftforsvaret? I krig vil fienden være tvunget til å ramme de av våre kapasiteter som kan true hans viktigste oppdrag.  Basen på Ørland, med over 40 meget kapable F-35, blir da et åpenbart mål. Den må slås ut eller stenges ned. Om det lykkes, selv for bare noen dager, vil motstanderen kunne få luftherredømme i en periode. Det vil den kunne utnytte til å flytte styrker i luft og over sjø gjennom en kystsone som Forsvaret har forlatt. Styrken vil bringe med seg tunge bakkebaserte kapasiteter for nektelse i luft­en, på sjøen og på land. Da vil fienden kunne isolere Hærens hovedstyrke og gjøre det vanskelig for både Flyvåpen og Marine å støtte den.

Kysten – døren til Norge

Dersom man forventer en invasjon over land fra øst gjennom Finnmark og videre mot sørvest langs E-6, gir det mening å forsterke Finnmark og konsentrere styrke i Troms.  Da er «døren til Norge» ganske smal, og det trengs en relativt liten hær for å stenge den. Om det derimot tenkes at kysten er døren til Norge, er den ­veldig bred, og en fiende kan velge hvor han vil lande.  

Jeg tror at vi trenger et maritimt kystforsvar som kan ha reell kontroll i kystsonen i fred og krise. Vi trenger en hær som ved å forflytte seg i kystsonen kan gå raskt fra spredning til konsentrasjon – og omvendt. Både Hæren og Sjøforsvaret må beherske kystsonen som slagfelt. De spesielle topografiske og oseanografiske forhold på kyst­en kan være en styrkemultiplikator for dem som mestrer å utnytte disse forholdene militært. Dette gjelder like mye for bakkestyrker som for sjøstridskrefter. 

Hva skal til? At Hæren får tilgang til noen av de enorme sivile ressursene i kyst- og offshoreflåten og at Sjøforsvaret får litt færre fregatter, men mange relativt billige båter som fungerer innaskjærs. Med en edruelig tilnærming blir dette ikke veldig dyrt. Men det krever også at forsvarsgrein­ene i mye større grad må snakke sammen.

Kontrollerer man kysten, kontrollerer man Norge.