Laster...

Trident Juncture skal vise NATOs evne til å føre frem styrker i Nord-Atlanteren. Hangarskipet Harry S Truman med sine 90 fly, ledsaget av seks destroyere og en krysser. (Foto: US Navy)

Av Nils Morten Udgaard
Kommentator og tidligere utenriksredaktør i Aftenposten

Det som forsvaret selv – med rette – kaller «kjempeøvelsen Trident Juncture» har fått en form som skal sende et klart budskap til Baltikum og Russland: De tre baltiske NATO-statene Estland, Latvia og Litauen kan regne med en handlekraftig solidaritet fra ikke bare de 29 NATO-statene, men også fra de to viktige nabolandene Sverige og Finland. Øvelsen skal berolige og avskrekke. Det blir nå demonstrert i fredstid.

Disse små landene, som var en del både av Sovjetunionen og av det gamle tsar-Russland, skal oppmuntres og styrkes til å motstå et voksende politisk press fra den store naboen i øst.

Sverige og Finland samordner og øver i dag sitt forsvar sammen med USA og andre NATO-land i et omfang som vi aldri tidligere har sett. Samtidig forblir de ikke-medlemmer av NATO og unngår – i dagens situasjon – en opprivende indre dragkamp om et allianse-medlemskap. For hverken i Finland eller i Sverige er opinionen i favør av NATO-medlemskap.

Slike militære øvelser er ikke bare en gigantisk testing av utstyr og ferdigheter på tvers av gamle nasjonale skillelinjer. Praktisk talt alle større militære øvelser er også lagt opp for å sende ut et politisk budskap. Evnen til forsvar av Baltikum er Trident Juncture’s budskap. I tillegg skal den demonstrere NATOs evne til å føre frem styrker i Nord-Atlanteren, og vise at hele Norden kan tjene som et oppmarsjområde ved en mulig militær konflikt i og rundt Baltikum. 

ØVELSEN «AURORA» I SVERIGE

En begynnelse så vi i Sverige for bare et år siden, med øvelsen «Aurora». Da ble en styrke på 20.000 – blant dem ca. 4.000 amerikanske soldater – landsatt ved Gøteborg og avdelingene «fremført», som det heter, til en front langs Østersjøen. Amerikanske, britiske, svenske og finske fly øvet over og rundt Gotland. Så sent som i 2016 inngikk Sverige og Finland avtaler om «vertslandstøtte» – «Host Nation -Support» – med NATOs Europa-kommando i Belgia. Og de sluttet forsvars-avtaler med både USA og Storbritannia, såkalte «intensjonsavtaler». Avtalene er som en «halv allianse» – juridisk uforpliktende, men med politiske tilsagn om generell støtte og tett teknisk samarbeid. Det hører med til dette bildet at Sverige og Finland på flere felter har sa tt i gang en felles forsvarsplanlegging. Den svenske forsvarsminister Peter Hultqvist har -besøkt Finland 15 ganger på de siste fire årene. Han har vært to ganger i Norge.

Det er en interessant historisk fotnote at norske og svenske tropper knapt noen gang øvet sammen i unionstiden før 1905. Nå forandrer dette seg: I år deltar Sverige med en brigade på NATOs øvelse, og i 2019 skal praktisk talt hele den norske hæren delta på en manøver ved Haparanda, innerst i Bottenviken og på begge sider av den finsk-svenske grensen. Det har aldri skjedd før. Under Trident Juncture deltar flystyrker fra baser i Rovaniemi i Finland og i Luleå i Sverige i «kampene» i Norge.  

NORDEN VOKSER SAMMEN

Vi ser at praktisk talt hele Norden vokser sammen militært, for å skape en samlet tyngde som har betydning også i den -fredelige, politiske dragkampen som hele tiden finner sted mellom det som vi nå som før kan kalle «øst og vest». Da svenskene for vel to år siden innledet sin tilnærmelse til NATO, slo en offisiell svensk utredning fast at vi har fått «en ny sikkerhetspolitisk normaltilstand i Europa» der «konfrontasjonslinjen mellom Russland og NATO er forskjøvet til Østersjø-regionen». Og allerede i 2014 – etter Russlands anneksjon av Krim og krigføring i Ukraina – dro president Barack Obama til Estland og erklærte at forsvaret av Tallinn, Riga og Vilnius er like viktig for USA som forsvaret av Berlin, London og Paris. Det politiske budskap var over-tydelig. Nå får det et militært fundament. 

På informert norsk hold blir det i dag sagt at «de fleste relevante flyplasser og havner i Norden» vil bli tatt i bruk om det oppstår en militær situasjon i Baltikum. Da ligger de velfylte amerikanske «forhåndslagre» i Trøndelag riktig til, med en avstand til Østersjøen på bare 400 kilometer. Lagrene ble etablert i 1980-årene, etter en ganske heftig diskusjon om de ikke heller burde ligge i Nord-Norge. Kompromisset ble Nord-Trøndelag, først og fremst fordi dette ga en større fleksibilitet når utstyret skal hentes ut og tas i bruk. Men også fordi en større avstand fra den sovjetiske grensen den gang ble vurdert som klokt. 

FINNMARK IGJEN

Under den kalde krigen hadde andre lands NATO-styrker liten eller ingen -adgang til Finnmark, for å berolige russerne. De hadde og har sin største strategiske ubåtbase på Kola-halvøya. Etter at jernteppet ble borte har Norge vært litt mindre streng med utenlandske militærbesøk i Finnmark. Men det er verdt å merke seg at Trident Juncture holder seg borte fra Finnmark. Kjerneområdet for denne øvelsen ligger mer enn 1000 kilometer fra grensen til Russland, og luftoperasjoner vil finne sted mer enn 500 kilometer fra grensen, sa generalløytnant Rune Jakobsen, sjefen for Forsvaret operative hovedkvarter, da han møtte inter-nasjonal presse i Brussel foran øvelsen. Men samtidig gjenoppretter Norge et landforsvar i Finnmark, med base – nå som før – på Porsangermoen, 400 kilometer fra grensen. Dette forsvaret ble nedbygget i 1990-årene, da Sovjetunionen forsvant, og nå – 20 år etter – blir det gjenopprettet med et blikk mot den -klassiske europeiske stormakten Russland.

Under øvelsen Trident Juncture vil flyplassene i Luleå i Sverige og Rovaniemi i Finnland bli benyttet. Store deler av svensk luftrom er øvelsesområde. 150 fly, 50 000 soldater og 70 fartøy deltar.

FLERE ARTIKLER FRA NORGES FORSVAR
TIL ARKIV
Av | 2018-11-05T14:30:48+00:00 5. november 2018|Kategorier: Norges Forsvar, Norges Forsvar 5-2018|