• President Donald Trump krever helt klart 2 % av BNP til forsvar fra alle medlemslandene. Norge innfrir ikke. 
• USA forventer deltagelse i Gulf-operasjonen – britene, danskene og polakkene er med.  Norge nøler. 
• Avskrekking krever at Europa tar fatt i kjernevåpenproblematikken selv, spesielt etter at INF-avtalen er skrotet. Men Norge er ingen pådriver. Hvorfor?

Paradoks 1:

Europa kjenner ikke sin besøkelsestid – USA forlanger byrdefordeling NÅ.

NATO er oss. Det er hvert medlemslands bidrag og risikovilje. Artikkel 3 i traktaten slår fast at ethvert medlem skal gjøre alt for å forsvare seg selv. Den snakker vi mye mindre om enn artikkel 5, solidaritets-para–grafen. Men også solidaritet krever innsats etter evne fra alle.

USA, selv Trump, har helt rett i at 2 % er et minstemål for slik solidaritet, og at risikovilje er nødvendig fra alle. Noen kan ikke kjempe og blø mens andre er hjemme. Byrdefordeling er nettopp det: Byrder som skal deles – blood and treasure. Tap er større byrder enn penger. 

Derfor: Hvorfor viker så mange europeiske land tilbake fra den selvpålagte byrden? De verken betaler 2 % eller tar risiko, for eksempel i ISAF – NATOs styrker i Afghanistan – eller nå i Gulfen. Her er Tyskland det verste landet i hele Europa, men kritikken treffer også Norge, som har ekstrem interesse av å være tett på USA. Hvorfor betaler vi ikke en så billig livsforsikring, spesielt når Trump er veldig opptatt av dette, er veldig uforut-sigbar og er veldig villig til å ofre multi-laterale organisasjoner for partnerskap med enkeltland? Burde ikke Norge da være veldig opptatt av å bruke 2 % når alliansens hovedland setter så mye inn på det? 

Og med Brexit må britene uansett legge seg tett på USA. Nå er de med i den amerikanske Gulf-operasjonen. Mens Tyskland vil ha en «observatørstyrke» uten militær slagkraft i Gulfen. Skal de se stygt på iranerne og håpe det gir resultater? Uten kanonbåter, intet kanonbåt-diplom-ati. Dette siste eksemplet viser at land som Tyskland, ikke tar militær makt seriøst. Derfor bør ikke Norge binde seg til tysk samarbeid, og finne andre partnere enn å delta i den tysk-nederlandske brigaden. 

Paradoks 2:

Artikkel 5 betyr ikke at USA kommer hvis vi ikke gjør noe – de kommer hvis vi er der først.

Artikkel 5 er hva USA gjør den til: Uten USA, ingen artikkel 5. Hvis NATO skal fungere, må USA ha interesse av det. Mange sier at USA vil stille opp uansett, men det er slett ikke sikkert med en president som tenker transaksjonsmessig og stiller spørsmålet: Hvorfor skal vi forsvare land X når det ikke vil betale for sitt eget forsvar? Trump kan komme til å velge partnerskap med land som vil betale og ta risiko fremfor å satse på artikkel 5 for hele alliansen. 

Det er allerede slike partnerskap i NATO: det britiske med USA, det norske med USA, det polske med USA, det rumenske med USA, det danske med USA. De land som har en strategisk kultur, er Storbritannia, Frankrike, Danmark, Norge, Nederland og Polen, pluss Baltikum, men de teller lite militært sett og er netto importører av sikkerhet. Dette er i praksis NATO, resten er egentlig gratispassasjerer, for å spissformulere det. Men dette er ikke bærekraftig politisk sett, på sikt. Artikkel 5 har jo ingen automatikk, den er basert på trokredibilitet – på at USA vil engasjere seg. Blir dette svekket som trossetning, vil artikkel 5 sykne hen. Den finnes altså kun så lenge USAs rolle i avskrekking er troverdig. 

Om NATOs medlemmer viser så liten interesse for å bære byrdene, vil nok Trump konkludere med at Europa kan ordne seg selv. De har jo råd til det. Tar vi den samlete økonomiske styrken til Frankrike, Storbritannia og Tyskland,  vil de bruk mer på forsvar enn Russland – men Tyskland har risikoaversjon. Ja, et Tyskland med atomvåpen og kampvilje vil sammen med de andre kunne balansere Russland, men Tyskland vil ikke spille denne rollen. 

Siste omdreining i denne debatten er at USAs ambassadør i Berlin, Richard Grenfell, spør hvorfor USA skal beholde 52 000 tropper i landet, arven fra den kalde krigen, når Tyskland bryter løftet om 2 % som landet har avgitt (1,5 % i 2024 maks). Hvorfor ikke flytte dem til Polen, spør han. Og spørsmålet er meget godt.

Paradoks 3: 

INF-avtalen svekker Europas sikkerhet enormt – ikke USAs – men USA vil ta tak i problemet det vil  ikke Europa.

Avskrekking er effektivt kun hvis adressaten svarer ja på Trond Kirkvaags spørsmål: «Vart du skræmt no?» Det er altså vilje til å utkjempe slaget og vinne det som er det sentrale, det vil si vilje til å ta stor risiko. I kjernefysisk avskrekking er resultatet av å bruke slike våpen så ekstremt ødeleggende at vi regner med at denne avskrekkingen er effektiv. Den kalde krigens to aktører – USA/NATO og Sovjetunionen – var begge uinteressert i en kjernefysisk krig. De var rasjonelle aktører i så måte, også fordi begge hadde andreslagsevne, og fordi våpnene den gangen ikke var avanserte, det vil si presise og små. 

NATO og USA, de aktører som opprettholder vestlige verdier og samfunn, har derfor en presserende oppgave i å bekjempe bruk av kjernevåpen. I de land der politikerne ikke står til ansvar for sine borgere, har de carte blanche til å agere som de lyster. Kun deres egen sikkerhet kan hindre dem.

NATOs hovedoppgave i den kalde krigen var avskrekking. Vi kan slå fast at denne oppgaven er den samme nå, men at den er mye mer utfordrende på kjernevåpen-siden. Vi bør raskt legge til at Europa slett ikke vil snakke om dette problemet – USAs forsøk på å debattere alliansens rolle her ble møtt med stonewalling fra både Tyskland og Norge under Jens Stoltenbergs regjering. 

NATOs kjernevåpengruppe, Nuclear Planning Group (NPG), ble kalt Nato’s Gone Golfing, og har først nå begynt å møtes seriøst igjen. NATOs ca. 300 kjernevåpen, utplassert i Tyskland, Belgia, Italia og Nederland, er såkalt legacy– arven, og det er i dag neppe piloter igjen som kan levere kjernevåpen. Hva gjør vi med dem, og med kjernevåpen i Europa, spør amerikanerne. Men Europa har vendt det døve øret til.

Men russisk brudd med INF-avtalen ble til slutt umulig å overse, og russerne har verken innrømmet brudd eller trukket våpen tilbake. USA gikk derfor ut av avtalen for få dager siden. Men siden Europa er så negativ politisk til å ta opp spørsmålet om missilbaser i sine land, er USA avskåret fra å reise problemstillingen. Dog er mellomdistanseraketter et europeisk, og ikke et amerikansk problem! Hvordan kan europeiske ledere da ha en slik strutsepolitikk? Har det med risiko-aversjon å gjøre?

La meg ta dette argumentet litt lenger: Vi snakker kun om konvensjonell avskrekking her i Europa, mens man overalt i sikkerhetspolitiske miljøer i USA og i Russland også er opptatt av kjernefysisk avskrekking. Det er to unntak i Europa: Frankrike og Storbritannia. I fransk strategisk tenkning har deres egne kjernevåpen en helt sentral plass – de skal avskrekke angrep på landet, og de er klar til bruk hvis Frankrike angripes. Les Le Revue stratégique fra 2017, som gir en smakebit på dette: Suvereniteten vår er tuftet på våre kjernevåpen, skriver franskmennene der. 

De kjernevåpen som er på ubåt, kommer også Norge til gode som avskrekking i Barentshavet og Nord-Atlanteren. Det samme gjelder de britiske Trident-våpnene som nå fornyes – noe franskmennene også bekoster fremover. «Det som avskrekker Russland i nord, er ikke en kompanistridsgruppe i Finnmark, men amerikanske, franske og britiske atomubåter», sier en ekspertkollega som kan dette godt. Et tankekors? Det er riktignok ikke NATO som avskrekker, men tre selvstendige stater hvis seilingsmønstre for sine ubåter ikke er kjent for noen andre enn de selv.

Vi kan slå fast to ting: 

• Ingen avskrekking uten kjernevåpen 
• Det er ikke NATO som har avskrekking, men tre land i NATO 

Dette betyr at det ikke er NATO som en aktør som er det viktige, men de enkelte land i NATO. 

Under den kalde krigen delte alle den strategiske interessen som gikk ut på å avskrekke Sovjetunionen fra invasjon av et land i alliansen. Kjernefysisk avskrekking den gangen var selvsagt primært ameri-kansk, men likevel felles i og med at alliansen faktisk hadde kjernevåpen og kunne bruke dem. Da var spørsmålet om «USA ville risikere New York for Berlin» – altså Europa fryktet at USAs kjernevåpen-avskrekking ikke skulle gjelde dem. Nå er det satt på hodet: Det er Europa som ikke vil ta i problemstillingen kjernevåpen, selv etter at INF-avtalens død betyr fritt frem for deployering av mellomdistanseraketter i Europa. Vi må legge til at franske og britiske kjernevåpen ikke er øremerket noen NATO-oppgave; de er fullt og helt nasjonale.