En monumental politisk utfordring

Når dette bladet når leseren er det ganske nøyaktig to år siden Russland startet sin aggresjon mot Ukraina og gjennom det brøt med de grunn-leggende forutsetningene for samkvem mellom stater i Europa. Den ulovlige annekteringen av Krim og destabiliseringen av Øst-Ukraina skapte nærmest over natten den mest alvorlige sikkerhetspolit-iske situasjonen i Europa på mange tiår. Det er også omtrent to år siden ISIL sveipet gjennom store deler av Irak i et vellykket felttog som på mange måter redefinerte terrortrusselen. Og selv om vi ikke ser noen direkte militær trussel mot Norge i dag, var disse hendelsene en vekker. Dagens trusselbilde endres raskt og stiller strengere krav til situasjonsforståelse, responstid og operativ evne.

Dagens forsvar er bygget i en tid med dyp fred i våre nære omgivelser. I tillegg har mange år med systematisk underfinans-iering skapt en alvorlig ubalanse mellom ressurser og pålagte oppgaver. Samtidig med det står nasjonen Norge overfor en langt mer krevende økonomisk virkelighet enn for kun få år siden.

Omstilling er prekært

Behovet for omstilling er prekært. De anbefalingene som nå ligger på mitt bord vil i kommende fireårsperiode totalt kreve mer enn 30 milliarder kroner ekstra. Og som om ikke det var nok: Alle forutsetter i tillegg betydelige omprioriteringer og nedleggelser. Vi står altså overfor et av de største økonomiske løftene i moderne forsvarshistorie, men må samtidig gjøre endringer som vil kunne skape stor motstand både blant politikere, ansatte og folk flest.

Selv om politikerne skulle klare å finne 30 ekstra milliarder til Forsvaret, er det derfor likevel mange som vil hevde at det ikke kan anses som en styrking av Forsvaret. Det er en monumental politisk utfordring.

Så kan man jo spørre, hvorfor kan ikke bare vi politikere legge på noen milliarder ekstra på forsvarsbudsjettet hvert år, så ordner dette seg? Det finnes minst to svar på det: Det en handler om at økte bevilgninger ikke alene vil løse de utfordringene vi ser. Mange av de tiltakene som må gjennomføres er ikke drevet av økonomi, men av operative behov som må fylles for i det hele tatt å kunne opprettholde et relevant forsvar.

Det politiske dilemmaet

Det andre svaret handler om nødvendigheten av å se utviklingen av vår sektor som en del av en større helhet. Det står om den langsiktige bærekraften i norsk økonomi. Det er et politisk ansvar å sørge for vi får lønnen vår, pensjonen, og alle andre tjenester vi er så heldige å ha krav på her i landet.

I dette ligger også det store politiske -dilemmaet for denne regjeringen. Vi vil ha et sterkt forsvar, men vi vil også føre en ansvarlig økonomisk politikk. En ansvarlig økonomisk politikk forutsetter en effektiv og kostnadsbevisst offentlig sektor. En effektiv og kostnadsbevisst offentlig sektor er en grunnleggende forutsetning for at landet skal kunne bære alle forpliktelsene også i årene fremover.

I dag er det ikke lenger slik at vi planlegger med store, årlige økninger i vårt nasjonalprodukt. Vi merker at nye økon-omiske rammebetingelser utløser en mye hardere prioritering. Det står om å sikre arbeidsplasser, om velferd og om å lykkes med en gradvis omstilling av norsk -økonomi. I sum handler det om vårt -samfunnsansvar.

Vi må også ta innover oss store og akutte utfordringer fra flyktningkrisen som nå utspiller seg. Det får store og uforutsette konsekvenser på statsbudsjetter over hele Europa – også vårt. Det vil kreve noe av oss alle.

Budsjettet 2016

Derfor har jeg sagt at regjeringens budsjett for 2016 står seg godt. Vi har valgt å prioritere noe tydelig nettopp for å svare på en endret sikkerhetspolitisk situasjon og for å svare på noen av de utfordringene som er i Forsvaret. Vi har utnyttet det handlingsrommet som inneværende langtidsplan gir oss. Vi har tatt noen tøffe valg for å møte en endret sikkerhetspolitisk situasjon og vi har styrket budsjettene.

Budsjettet for 2016 er økt med 9,4 -prosent. Det gir oss mer tilstedeværelse i nordområdene, mer aktivitet med våre ubåter, Orion-fly og Kystvakten. Vi styrker Etterretningstjenesten, vi prioriterer overvåking, tilgjengelighet og kampfly, og vi griper tak i driftssituasjonen gjennom en ekstra satsing på vedlikehold i Sjøforsvaret. Dette er et skritt i riktig retning, men det løser langt fra alle problemer.

Mye av dette skyldes at taktomslaget de siste tre årene har vært betydelig. Det gjelder våre økonomiske rammebetingelser, vår forståelse av den reelle situasjonen i Forsvaret og våre sikkerhetspolitiske omgivelser.

Store utfordringer

Vi må erkjenne at mange av de forestillingene vi hadde om hvordan verden ville utvikle seg dessverre ikke er blitt innfridd. Vi har fått store utfordringer tett på NATOs territorium som kan få direkte konsekvenser for norsk og alliert sikkerhet.

Regjeringen har truffet viktige tiltak for å møte denne vanskelige situasjonen. Vi har klart å stille viktige bidrag i NATO for å svare på en endret sikkerhetspolitisk situasjon. Vi er en av pådriverne bak reformprosessene i NATO. Vi har igangsatt et arbeid med sentrale allierte om de nordlige maritime flankene, med Warszawa-toppmøtet som viktig milepæl. Og vi har økt beredskapen og tilstedeværelsen her hjemme.

Forsvarets ansatte har lojalt stilt opp. Derfor har Forsvaret levert høy kvalitet. Dette kommer ikke av seg selv. Det har en pris. Vi ser at det øker presset på en allerede tynt bemannet struktur og stramme driftsbudsjetter. Vi ser at forutsetninger, mål og ambisjoner ikke samsvarer med de krav som i dag stilles til reaksjonsevne og tilgjengelighet.

Veie risiko

I Forsvarsdepartementet jobbes det nå hardt med å analysere alle råd og innspill til den nye langtidsplanen. Et nøkkelord i disse avveiningene er risiko. Hvilken risiko innebærer de forskjellige militære alternativene i forhold til det sikkerhetspolitiske landskapet, og, ikke minst, hvilken risiko kan man ta med tanke på framtidige regjeringers finansieringsevne og finansieringsvilje? Hvor store budsjetter kan vi realistisk legge til grunn i årene framover, og hvilke fagmilitære prioriteringer vil gi mest effekt innenfor disse rammene? Her finnes det dessverre ingen fasit. Dette er ingen eksakt vitenskap. Det handler først og fremst om å gjøre avveininger og -vurderinger som er basert på kunnskap, klokskap og skjønn.

Vi må spørre oss selv hvor vi kan tillate oss en større risiko for å sikre oss på andre områder vi anser å være vitale for norske interesser. Vår målsetting er å sette sammen et forsvar som løser sine pålagte oppgaver, hvor gjenværende risiko er erkjent og tydeliggjort, og ikke følger som et resultat av bristende forutsetninger og planer.

For å komme dit må vi se på alle Forsvarets bestanddeler. Ingen deler av Forsvaret eller de øvrige etatene i sektoren er i utgangpunktet skjermet. Vi må sette tydelige mål om interneffektivisering. Vi må holde alle mulighetene åpne og ta et kritisk blikk på hele ønskelisten. Fra stab- og støttefunksjoner til enkeltkapasiteter og våpengrener. Den sikkerhetspolitiske situasjonen krever at ressurser prioriteres til operativ struktur fremfor annen aktivitet. Dette er også inngangen til hvordan vi nå ser på hele personell-, utdanning- og støttestrukturen.

Finansiere og øve

Det viktigste er at uansett hvilken struktur vi til slutt velger, så skal den være finansiert, øvd, trent og godt utstyrt. Vi må bort fra tanken om at et større forsvar på papiret og masse materiell i garasjen, langs kaia eller i hangaren er bedre enn et mindre, spissere, men reelt operativt forsvar som kan løse sine pålagte oppgaver. Gjør vi ikke det, vil Forsvaret være ute av stand til å løse de mest krevende oppgavene.

Det å ikke ta beslutninger kan ofte synes å være den enkleste utvei eller løsning. Jeg mener det ikke er en farbar vei. Hvis vi ikke tar nødvendige beslutninger nå, så vil de for alle praktiske formål bli tatt for oss ved at den økonomiske situasjonen blir så prekær at man må ty til kortsiktige og lite fremtidsrettede beslutninger. Det er nå vi har muligheten til å påvirke fremtiden og ikke la utviklingen styre oss.

Ja, for det er like mye mulighetene våre jeg vil vektlegge fremover. Muligheten til å utforme et nytt og bærekraftig forsvar for fremtiden. Derfor ser jeg heller ikke på omstilling som utelukkende noe negativt. Jeg ser på det som en mulighet fordi det tvinger oss til å tenke litt nytt, annerledes og bedre.

Regjeringens mål er å legge fram en troverdig og god langtidsplan for Forsvaret. En langtidsplan som gjør Forsvaret i stand til å løse sine oppgaver og verne om våre interesser. En plan som er økonomisk bærekraftig, og som gir en effektiv og fornuftig bruk av samfunnets ressurser. Utfordringene er så store at alt ikke kan løses innenfor én langtidsplan. Men valgene må vi gjøre nå. Fordi Forsvaret av Norge angår oss alle.