Frykter russisk maritim oppbygging

Det er på tide å styrke NATOs maritime profil, skriver forsvarsminister Ine Eriksen Søreide i en -artikkel i det amerikanske -Defence News. Hun understreker at Russland har utviklet moderne militære kapasiteter, inkludert «strategiske undervannsbåter og fly, og langtrekkende presisjonsmissiler. Russland har også bygget ut sin militære infrastruktur i Arktis», skriver hun, og understreker at NATO derfor må styrke sin maritime profil, noe som krever trening og øvelser i Atlanterhavet. Dette vil trygge sjøforbindelsene og sørge for at forsyningslinjene holdes åpne og at forsterkninger i krise eller krig kommer fram. En maritim strategi i nord er viktige spørsmål foran NATOs møte i Warszawa senere i år, understreker hun og legger til det «obligatoriske»: «Russland -utgjør ingen militær trussel mot Norge i dag.»

Dette har klar adresse østover og skal ha en beroligende effekt, og er noe norske politikere og høyere militære alltid sier. Artikkelen fikk umiddelbart følgende kommentar: – Skal USA virkelig stille opp for et land som ikke når NATO-målet om å bruke 2 prosent av BNP på forsvaret?

Barentshavet viktig

Forsvarsministerens artikkel er en videreutvikling av tankene til «Ekspertgruppen» som så på Forsvarets utfordringer i krise og krig. Gruppen ble ledet av professor Rolf Tamnes og la fram sin innstilling i april i fjor. Her ble det understreket at Russland hadde behov for å beskytte de strategiske atomubåtene som har «en vesentlig plass i russisk strategi». Man pekte også på de nye ubåtene av Sverodinsk-klassen, som både har missiler med konvensjonelle og kjernefysiske stridshoder. De strategiske ubåtenes patruljering er konsentrert til Barentshavet, der Russland også har fremskutte flybaser. For å forsvare denne «bastionen» vil Russland i en krise eller konflikt søke å nekte andre tilgangen til området nord for en linje fra Grønland, til Island og Skottland, mener ekspertgruppen (se kart).

Ligger bak russiske linjer

Norge blir på den måten liggende bak Russlands fremste forsvarslinje. Muligheten for at alliert hjelp skulle komme fram til Norge, vil altså kunne bli trukket i tvil.

Seniorforsker John Kristen Skogan ved NUPI mener at det er naturlig at forsvarsministeren løfter fram denne problemstillingen i alliansesammenheng.

– Putin-regimets ønske om å gjenreise Russland som en respektert stormakt – fornyelsen og styrkingen av marinen på russisk side og etablering av flere støttepunkter i Arktis – alt dette gjør forsvarsministerens utspill forståelig, sier han og legger til:

– Mye av oppmerksomheten i alliansen rettes mot Baltikum, Øst-Europa og Midtøsten. For Norge er det viktig at man ikke glemmer nordområdene.

Dette er nærmest et ekko av debatten på 70-tallet. Det var første gang norske sikkerhetspolitiske miljøer advarte mot at Norge i en eventuell krise kunne havne bak Sovjetunionens fremskutte maritime forsvarslinje. Skogan understreker at Sovjetunion var en supermakt, og at på 90-tallet lå Russland nede for telling.

– Vi er nå tilbake i det vi kan kalle en «normalsituasjon». Det grunnleggende er enkelt sagt: Norge er en liten småstat som grenser til stormakten Russland i periferien av Europa. Uten å dramatisere: Dette krever årvåkenhet fra vår side, særlig i en situasjon hvor US Navy nå i økende grad fokuserer på Asia og Stillehavet, og mange europeiske land i NATO ser sørover mot Middelhavet.

Fra forskning til politikk

Det var NUPI-forskerne Johan Jørgen Holst, Anders Sjaastad og John Kristen Skogan som med en artikkel i 1970, rykket ut og advarte mot oppbyggingen av den sovjetiske marinen og de konsekvensene det hadde for Norge, noe som vakte betydelig oppsikt den gangen.

Johan Jørgen Holst (Ap) ble etter hvert statssekretær i Forsvarsdepartementet, og senere statsråd. Anders C. Sjaastad (Høyre) var forsvarsminister i regjeringen Willoch fra 1981 til 1986, og John Kristen Skogan statssekretær i Forsvarsdepartementet i 1989-90.

Strike fleet

Mange mener Holst var en av pådriverne bak en ny amerikansk marinestrategi. Særlig under John F. Lehman, marineminister til president Ronald Reagan på 80-tallet, utviklet US Navy en mer framoverlent strategi – Forward Maritime Strategy.

Den gikk enkelt fortalt ut på at hvis det brøt ut konflikt med Sovjetunion, skulle US Navy sende ubåter og hangarskipsgrupper inn i Norskehavet og Barentshavet og slå til mot de sovjetiske basene på Kola. Samtidig skulle amerikanske styrker dra raskt nordover for å sikre seg mot at ikke Sovjet klarte å overta norske flyplasser. Et sentralt mål var å ødelegge Sovjets strategiske ubåter i Barentshavet og senke angrepsubåtene før de nådde Atlanterhavet, der de kunne true de kritiske forsyningslinjene mellom USA og Europa.

Mange kritikere mente US Navy ville bli møtt med store sovjetiske fly- og marinestyrker som kjempet på hjemmebane, og at det ville være en selvmordsstrategi å prøve å trenge inn i Barentshavet.

«De vil ikke si det offentlig, men mange hangarskipskapteiner blir bleke om nebbet når de tenker på mulighetene av å ta sine skip inn i Barentshavet. De visste at de ville møte russiske angrepsubåter og landbaserte fly som ville operere under forhold som er meget gunstige for dem og svært ugunstige for oss», understreket forsvarsanalytiker John Collins overfor New York Times.

US Navy kom med følgende uoffisielle svar den gangen, som fulgte følgende linjer: – Vi kommer ikke til å gå inn i nordområdene uten å vurdere det hele meget nøye. Samtidig vil vi ikke si helt klart til Sovjet hva vi vil eller ikke vil gjøre. Hvis vår strategi overbeviser Sovjet om at de ikke vil være i stand til å kutte forbindelsene mellom NATO og USA, vil de tenke seg to ganger om før de går til krig i Europa.

Det er en prioritert oppgave for Russland å beskytte de strategiske ubatene i Barentshavet. Norge er låst bak de fremste russiske linjer. Alliansens hjelp til Norge er utsatt. (Kart fra Ekspertutvalgets rapport)