Alle elementene skal fungere

2016 var et innholdsrikt, travelt og krevende år. Et mer selvhevdende Russland, kampen mot voldelig ekstremisme og følgene av konflikt og ustabilitet i Nord-Afrika og Midtøsten er fortsatt de mest fremtredende utfordringene for europeisk og transatlantisk sikkerhet. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er fortsatt uforutsigbar og usikker.

I løpet av det siste året har vi også sett store politiske endringer i det transatlantiske området. Vi ser en trend i flere land, hvor motsetningene øker både i befolkningen og mellom folket og myndighetene. Troen på demokratiske institusjoner, politikere og media minker. Samtalen i det offentlige rom og i sosiale medier preges i økende grad av konfrontasjon, desinformasjon, forenklinger og fremmedfrykt. Dette er utviklingstrekk som bekymrer meg, da de også kan få konsekvenser for internasjonal forsvars- og sikkerhetspolitikk. I en usikker tid trenger vi mer tillit, mer samarbeid og flere felles løsninger. Ikke det motsatte. Vi må ta på alvor den utviklingen vi ser nå.

Forsvarets langtidsplan

Det som har preget det forsvars- og sikkerhetspolitiske året mest her hjemme er likevel den nye langtidsplanen for forsvarssektoren. Vi har hatt grundige prosesser og omfattende debatter. Mange av de offentlige debattene har vært gode, saklige og kritiske. Jeg vil takke alle som har bidratt til det – fra engasjerte borgere til forsvarsansatte, akademikere, forskere, journalister, redaktører, politikere og pensjonerte offiserer. Det har vært tøffe tak og en krevende plan å lande, men vi har greid det.

Planen ble vedtatt av Stortinget for et par måneder siden. Den representerer et historisk løft for Forsvaret, med en økning i forsvarsbudsjettet på om lag 180 milliarder kroner over de neste 20 årene. Dette er friske penger.

Vi har ikke løst alle Forsvarets utfordringer, men vi har snudd den negative utviklingen og lagt det nødvendige grunnlaget for å bygge et forsvar med den kamp-kraften og bærekraften som kreves i en ny tid.

Landmaktens rolle

Langtidsplanen holder den langsiktige utviklingen av Hæren og Heimevernet åpen. Det skyldes at sikkerhetssituasjonen i løpet av arbeidet med planen gjorde behovet for å investere i andre kapasiteter mer akutt, samtidig som tryggheten på landmaktens innretning ble mindre.

Å kunne forsvare, innta og holde på landområder og viktig infrastruktur har alltid vært avgjørende i territoriell krig og væpnet konflikt. Landmaktens rolle er like viktig i dag og i fremtiden som den har vært tidligere. Vår evne til å levere riktig type landmakt på kort varsel der hvor den trengs er en avgjørende del av enhver tenkbar forsvarsstruktur.

Regjeringen besluttet derfor å gjennomføre en rask, men grundig landmaktsutredning før vi tar de store beslutningene og gjør de store investeringene. Det har vi gjort for å sikre at også fremtidens Hær og Heimevern blir best mulig tilpasset de utfordringene vi står overfor, som en del av Forsvarets helhetlige innretning.

Krim og Øst- Ukraina

I løpet av min tid som forsvarsminister har flere kriser krevd umiddelbar handling. Sikkerhetssituasjonen rundt oss har ikke ventet på at vi skal legge planer.

Den første krisen kom våren 2014, da Russland ulovlig annekterte Krim. Det var et alvorlig brudd på folkeretten, selve rammeverket for internasjonal fred og stabilitet som vi sammen reiste på ruinene av en ødeleggende verdenskrig.

Ikke mange månedene etter gikk russiske styrker inn i Øst-Ukraina. Der står de fortsatt og opprettholder en permanent tilstand av destabiliserende konflikt.

Sikkerhetssituasjonen for Europa, og dermed for oss, endret seg over natten.

Ikke fordi vi anser Russland som en direkte militær trussel mot Norge i dag, men fordi de har skapt en ny grad av usikkerhet og uforutsigbarhet i et Europa som også vi er en del av. Og det må vi forholde oss til i vår forsvarsplanlegging. Arbeidet med den nye langtidsplanen fikk plutselig et nytt alvor. ’

Norge og NATO

NATO er bærebjelken i europeisk og transatlantisk sikkerhetspolitikk, og utfordringene traff oss alle. Den raskt omskiftelige sikkerhetssituasjonen krevde at vi som en allianse med 28 land på kort tid evnet å bli enige om hvordan vi sammen skulle tilpasse oss: Økning av forsvarsbudsjettene, forbedret kommunikasjon, etableringen av en hurtigreaksjonsstyrke – hvor Norge tok en ledende rolle – mer øving og trening sammen. Beroligende tiltak overfor våre østlige allierte og en klar, fast, forutsigbar og felles holdning til Russlands folkerettsbrudd.

Det tar tid å snu en årelang nedbygging av europeiske lands forsvar, men den -negative trenden er snudd. USA forblir garantisten for europeisk sikkerhet i overskuelig framtid, men det er ingen tvil om at vi, de europeiske medlemslandene, nå må ta en større del ansvaret. Vi har mye arbeid foran oss. Men NATO har vist at vi som politisk og militær allianse kan fornye oss og tilpasse oss raske endringer i om-givelser og trusselbilde. Dette er Norge, som en liten nasjon, helt avhengig av.

Enkelte har hevdet at den nye langtidsplanen gjør oss for avhengige av NATO. Det er i beste fall kunnskapsløst. For uansett hvor mye penger vi bruker på Forsvaret, vil vi aldri kunne fullt ut ivareta vår egen sikkerhet alene. Til det er vi rett og slett for små. Det er realiteten, og den kommer vi ikke utenom. Planen legger opp til å styrke forsvarsevnen betydelig – det er viktig både for oss som nasjon og for alliansen.

Konsekvenser for Forsvaret

Men NATOs kollektive sikkerhetsgaranti forutsetter at vi selv har et godt og kapabelt forsvar. At vi er i stand til å hevde vår egen suverenitet, holde oppsyn med våre grenser, vårt luftrom og våre havområder. Både for vår egen del, men også på vegne av alliansen. For Norge er NATO i nord. Og i tillegg må vi ha evne til å stille opp for andre medlemsland, på samme måte som de skal kunne stille opp for oss. Det stiller store krav til Forsvaret.

Da denne regjeringen overtok i 2013 var Forsvaret erklært å være i balanse. Det var en påstand jeg lenge hadde stilt meg tvilende til, og som vi raskt så at ikke stemte. I møtet med de plutselige endringene i sikkerhetssituasjonen rundt oss ble det fort enda tydeligere at Forsvaret ikke bare var underfinansiert. Det var tilpasset en annen tid.

Behovet for omstilling og satsning var stort i utgangspunktet. De plutselige endringene i den sikkerhetspolitiske situasjonen gjorde det prekært. Og arbeidet med en ny langtidsplan ble viktigere enn det hadde vært på flere tiår. Det ble tydelig at vi sto overfor et veivalg. Uten en betydelig satsning på Forsvaret ville vi gått mot en styrt avvikling.

Vi har valgt å satse på et forsvar som skal være i stand til å løse sine mest krevende oppgaver i krise og krig der de økonomiske rammene er tilpasset de faktiske kostnadene til drift og investeringer.

Langtidsplanens tretrinnsmodell

Langtidsplanen handler om å øke Forsvarets operative evne. Planen kan deles inn i tre faser:

• Vi skal få det vi har i dag til å virke. Vi fyller opp reservedels- og beredskapslagre og tar inn etterslepet på vedlikehold. Dette arbeidet har vi startet for lengst, blant annet med ekstrabevilgninger i fjor til Sjøforsvaret på over 300 millioner kroner. Og effekten ser vi allerede. På Sjøforsvarets årlige storøvelse Flotex i fjor høst, seilte vi fire av fem fregatter. Med en tilførsel på 2,2 milliarder i friske penger til årets budsjett, skal vi få det grunnleggende på plass i hele Forsvaret.

• Så skal vi skru opp den operative aktiviteten. Vi skal seile mer, fly mer, øve mer og trene mer. Både avdelingsvis, fellesoperativt og med våre allierte. Vi skal øke Forsvarets tilstedeværelse, redusere klartider og sette større deler av Fors-varet i stand til å kunne være på rett plass til rett tid, og med de rette kapasitetene, dersom behovet oppstår.

• Til sist skal vi investere i viktige strategiske kapasiteter. Nye kampfly, ubåter og maritime overvåkningsfly vil, sammen med økt satsning på etterretning, styrke vår samlede forsvarsevne betraktelig de kommende årene. Dette er avgjørende kapabiliteter for styrking av kampkraften. Men de er også helt sentrale for vår evne til å kunne ha oversikt og kontroll over våre enorme havområder, som er seks ganger større enn våre landområder. Overvåking av Alliansens nordlige flanke er en jobb vi gjør også på vegne av NATO. Og det er svært viktig at vi gjør den selv for å ivareta stabilitet og forutsigbarhet i våre nær-områder.

Med den nye langtidsplanen legger vi grunnlaget for å skape et forsvar hvor alle delene fungerer optimalt sammen. Hvor vår samlede forsvarsevne er større enn summen av de enkelte forsvarsgreners kapasiteter. Og hvor vi sikrer at det er penger til å drifte det Forsvaret vi har vedtatt.