Endringene i våre sikkerhetspolitiske omgivelser skjer raskere enn før. Utviklingen i Russland og landets forhold til Vesten bekymrer oss særlig. Russiske myndigheter tar seg til rette regionalt og globalt, med en virkemiddelbruk som går på bekostning av internasjonal stabilitet. 

I 2008 angrep Russland nabolandet Georgia. Men det var først med Russlands folkerettsstridige anneksjon av Krim og destabilisering i Øst-Ukraina i 2014, at et endret sikkerhetspolitisk klima ble tatt på alvor. I den senere tid har vi sett påvirkningskampanjer, forsøk på destabilisering og likvideringer. Drapene har vært gjennomført med radiologiske stoffer og kjemiske våpen. Britiske myndigheter har konstatert at det er svært sannsynlig at russiske aktører var involvert i disse hendelsene. Dette er en virkemiddelbruk som kan bidra til å viske ut skillet mellom krig og fred.

Godt forhold til det russiske folk

I dag er vårt forhold til Russland imidlertid et helt annet enn under den kalde krigen. Etter Sovjetunionens oppløsning utviklet Norge og Russland et samarbeid basert på felles interesser i nord. Vi har et godt forhold til det russiske folk, og vi opprettholder relasjoner til Russland på mange områder. Disse båndene er viktige for å sikre forsvarlig ressursforvaltning, skape tillit og forhindre og håndtere episoder og kriser. 

Da den kalde krigen var over, stod USA igjen alene som supermakt. Lederposisjonen som USA og Europa har hatt utfordres imidlertid fra flere hold. Vestlig militær overlegenhet er ikke lengre selvsagt. 

Mens NATO i to tiår var involvert i tunge, fredsopprettende, humanitære og krevende operasjoner utenfor eget territorium, brukte andre aktører tiden til å ruste opp.

Byrdefordelingen viktig

NATOs respons på den russiske anneksjonen av Krim i 2014 var en fornyet oppmerksomhet på kollektivt forsvar og avskrekking. NATO har kommet langt siden den gang, men det er fortsatt områder som kan forbedres. Byrdefordeling i bred forstand er svært viktig for en troverdig allianse. Det handler om kapasiteter og ressurser, men først og fremst handler det om en demonstrert politisk vilje til å investere i egen sikkerhet.

Byrdefordeling er imidlertid også et spørsmål om deling av risiko. Gjennom å stille med kompetente og etterspurte styrkebidrag til krevende oppdrag deler vi risiko. Vi deltar i operasjoner sammen med nære allierte for å motvirke de faktorene som fører til ekstremisme, konflikt og migrasjon. Som når våre styrker er med på å utvikle lokale sikkerhetsstyrkers kompetanse og evne til å løse alvorlige hendelser, i Afghanistan, Irak og Sahel-regionen. Våre styrker har gjort seg bemerket for sin profesjonalitet og vilje og evne til å dele risiko med dem de gir opplæring.

Moderne teknologi

Som et av verdens mest teknologisk avanserte land høster vi gevinstene av å ta i bruk moderne teknologi. Utviklingen av autonomi, kunstig intelligens, utnyttelsen av stordata, kvantedatamaskiner, nettverk og sensorer vil gi alle samfunnsområder muligheter vi bare er i starten av å oppdage. Men med nye muligheter kommer også nye sårbarheter. Sårbarheter noen aktører kan forsøke å utnytte.

Den teknologiske utviklingen har også hatt innvirkning på det militære trusselbildet. Langtrekkende presisjonsvåpen er en slik utvikling. Lenge var evnen, kompetansen og ressursgrunnlaget til å utvikle slike våpen kun forbeholdt noen få aktører. Først og fremst på vestlig side. Fordelene de ga var imidlertid så store at flere land har satset tungt på sine egne, tilsvarende systemer. For eksempel har Russland utviklet, testet og utplassert slike våpen. Nå kan hele Europa nås på svært kort varsel. Det gjør at vi er i en situasjon der geografisk avstand og spredning ikke gir samme beskyttelse som før. 

Kampflyet F-35 er et av flere eksempler på at den teknologiske utviklingen også har gitt oss nye kapasiteter. Flyet har formidable egenskaper, som lav synlighet, avanserte sensorer, nettverkskapasitet, evne til å dominere det elektromagnetiske spektrum og til å treffe mål på lang avstand. Dette gjør F-35 til en strategisk kapasitet med stor verdi.

Langtidsplanen gir effekt

Inneværende langtidsplan for Forsvaret la til grunn tre prioriteringer: 

• For det første skulle vi få det vi har til å virke. Det var et nødvendig grep, og vi er i ferd med å ta igjen manglende vedlikehold samt fylle opp reservelagre og ­beredskapsbeholdninger. 
• For det andre skulle vi redusere klar­tider, øke aktiviteten og bemanningen ved prioriterte avdelinger, og dermed heve beredskapen. Dette er vi i gang med ved flere seilingsdøgn, mer øving og trening og med stadig bedre beredskapsforsyninger. 
• For det tredje skulle vi investere i strategiske kapasiteter for fremtiden. Det er tatt viktige beslutninger om store an­skaffelser til alle forsvarsgrenene.

Nye kampfly, ubåter, artilleri, maritime patruljefly, nye sensorer og kampluftvern er kapasiteter som vil styrke den operative evnen i mange år fremover. Nå er det avgjørende at hele Forsvaret opprettholder trykket på gjennomføringen av de planene som allerede foreligger. Det må til for at vi skal kunne gå inn i neste langtidsplan med et best mulig utgangspunkt.

Langtidsplanen gir virkninger og føringer for mange tiår fremover. Vi ser at tiltakene i gjeldende plan gjennomføres og gir ­effekt. Men utviklingen rundt oss har vært enda raskere og mer omfattende enn det vi kunne forutse. Dette må vi ta hensyn til i arbeidet med neste langtidsplan. 

Neste langtidsplan

Departementet har begynt prosessen mot neste langtidsplan, og er i gang med å utrede hvilke muligheter og utfordringer som ligger i den utviklingen vi ser. Neste langtidsplan vil stadfeste at regjeringen har påtatt seg en mangeårig forpliktelse til å styrke Forsvaret. Samtidig ser vi at det er behov for å komplementere, fylle ut og gjøre ytterligere tiltak for å få alt til å ­fungere enda bedre sammen. 

Tre forutsetninger ligger til grunn for den videre prosessen:

• Den første er at forsvarssjefen skal ha en sentral rolle i arbeidet. Forsvarssjefen er regjeringens fremste fagmilitære råd­giver, og hans anbefalinger tillegges stor vekt. 
• For det andre skal vi bevege oss ytter­ligere mot å bruke to prosent av BNP på Forsvaret innen 2024. 
• For det tredje skal vi fortsette å videre­utvikle Forsvaret, slik at vi sikrer et ­relevant Forsvar som også i fremtiden er i stand til å løse sine oppgaver. Allerede nå kan jeg antyde at vi ønsker å vurdere mulighetene for å øke Forsvarets ­robusthet.

Alliert øving

Inneværende langtidsplan legger opp til mer alliert øving og trening i Norge, og at øvingen i større grad skal skje sammen med norske styrker. At amerikanske, ­britiske og nederlandske styrker trener mer i nord er en ønsket utvikling. 

Øvelse Trident Juncture 2018 var den største øvelsen på norsk jord siden den kalde krigen. Mer enn 50.000 soldater fra 31 land deltok. Det gjorde også 250 fly, 65 marinefartøyer og nesten 10.000 ­kjøretøyer.

Øvelsen involverte aktører fra alle samfunnssektorer. Vegvesenet, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, politiet, fylkeskommuner, fylkesmenn, kommuner, helsesektoren, Mattilsynet, strategiske partnere og lokalt næringsliv var bare noen av dem som bidro til å gjøre øvelsen mulig. 

Øvelsen testet og ga grunnlag for videreutvikling av totalforsvaret på en måte vi aldri ville fått til uten. Øvelsen viste imidlertid også at både Norge og NATO fortsatt kan øke robustheten i planer og utførelse. Vi fikk viktige lærdommer som vi vil trekke på i videreutviklingen av Forsvaret. Størrelse og volum samt tilgjengeligheten på enkelte kritiske kapasiteter må vurderes i lys av erfaringene fra Øvelse Trident Juncture 2018.

Det kanskje aller viktigste momentet med øvelse Trident Juncture var imidlertid at alliansen viste at vi står sammen. At vi evner å komme hverandre til unnsetning om det noen gang skulle bli nødvendig. Og ikke minst – at vi har viljen. Vi demonstrerte med all mulig tydelighet at NATOs artikkel fem fortsatt er kjernen i alliansen.

Dette er svært godt nytt for Norge. Et styrket Forsvar i en troverdig allianse er den beste garantien for fred, frihet og selvstendighet.