FOH ble opprettet i 2009. I løpet av 10 år har hovedkvarteret endret ­karakter, understreker generalløytnant Rune Jakobsen.

Av Generalløytnant Rune Jakobsen
Sjef Forsvarets operative hovedkvarter

I 2009 ble Forsvarets felles­operative hovedkvarter (FOHK) og Landsdelskommando Nord-Norge (LDKN) oppløst, og Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) opprettet. Norge fikk med dette et helt nytt hovedkvarter som skulle etableres og formes.

Å forme en nyetablert organisasjon til et funksjonelt operativt hovedkvarter er en selvstendig og tidkrevende oppgave. Fordi det var – og er – landets eneste felles­operative hovedkvarter, måtte denne utviklingen skje samtidig som man fort­løpende understøttet alle pågående ­operasjoner. Det var ingen fredningstid, man måtte etablere et system for leveranser samtidig som man leverte.

Denne artikkelen går ikke nærmere inn på det interne utviklingsarbeid som har pågått i alle år siden etableringen. I stedet skal vi ta for oss en del av de eksterne ­faktorer som har virket inn på FOHs innretning og virkemåte. Når man ser tilbake, så ser man at mange av de faktorer som influerte på hovedkvarteret i 2009, fortsatt gjør det i 2019, men de har endret karakter underveis. Alle forhold som omtales, besluttes på politisk eller militærstrategisk nivå. Dette blir å regne som rammebetingelser eller premisser, og hovedkvarteret må således finne en praktisk form og innretning innenfor disse rammer.

Russland

FOHs forhold til Russland har i 10-års­perioden gjennomgått store og dypt­gripende endringer. Da hovedkvarteret ble etablert, surfet man på en bølge av god stemning og stadig tettere samarbeid. FOH videreførte de mange initiativene som var tatt i årene forut for etableringen. Det ble formalisert samarbeid med de ­russiske grensestyrkene (FSB), Nord­flåtens ledelse i Murmansk og Militær­distrikt vest i St. Petersburg. Det ble gjennomført ulike kontaktmøter og øvelser, med «Pomor» som selve flaggskipet. I denne fasen klarte man også å fullføre et initiativ som hadde vært drevet frem over flere år, en direkte skypelinje mellom Sjef FOH og Sjef Nordflåten. Mye av virksomheten kan samles under betegnelsen «tillitsskapende virksomhet», og FOHs interaksjon med det russiske forsvaret ble stadig tettere. 

Her skal det innskytes at det i FOH også var personell som monitorerte russisk militær utvikling og analyserte denne. Invasjonen i Georgia fant sted i 2008. Den politiske effekten av dette ble kortvarig, men som militær observasjon levde den videre. I rettferdighetens navn skal det innrømmes at de som arbeidet langs disse linjer, ofte ble sett på som akterutseilte og formidlere av gårsdagens nyheter. Så feil kan enkelte ta.

Det fundamentale skiftet kom i 2014 med annekteringen av Krim. Det ble da besluttet å suspendere alt militært samarbeid med Russland. Tilbake står samarbeidet med FSB og skypelinjen til Nordflåten. Begge er aktive og har vært praktisert i 2019, noe som trolig er i alle parters interesse. Den type tillitsskapende arbeid som man drev med før 2014, er det ikke lenger klima for. Monitoreringen har derimot skutt fart, og 2019 har vist at det er veldig mye mer å monitorere nå enn for 10 år siden. FOH tjener i dag på å ha hatt en uavbrutt oppmerksomhet mot det russiske forsvaret, og de mange erfaringer høstet før 2014, bidrar fortsatt til økt forståelse.

Utenlandsoperasjoner

Ved etableringen i 2009 var det utenlandsoperasjoner som farget det meste av hverdagen i FOH. Norge hadde da i en årrekke vært relativt tungt representert i Afghanistan, noe som varte fem til 2015. Afghanistan var et teater, primært for ­­hær- og spesialstyrker. Det maritime motstykket var i Middelhavet, og ikke minst i ­antipiratvirksomhet ved Afrikas horn. Her var Norge til stede med marinefartøy og maritime patruljefly. I 2011 kulminerte situasjonen i Libya, og resten av Luftforsvaret ble engasjert.

Utenlandsoperasjoner krever fortsatt stor oppmerksomhet i FOH, men på langt nær i det omfang og på den måten som for 10 år siden. Man har beveget seg fra et begrenset antall store engasjementer til mange, spredte engasjementer med begrenset personell. Dagens tilstand er meget krevende, både i form av plan­legging og understøttelse. Når dette like fullt ikke har den samme dominerende plass som i 2009, er det primært fordi man har fått en kraftig vekst i nasjonale operasjoner.

Nasjonale operasjoner

I 2009 var nasjonale operasjoner i hovedsak grensevakt langs landegrensen mot Russland og kystvaktoperasjoner i kyst- og havområder. Disse operasjonene gikk ­kontinuerlig og hadde flere funksjoner. Suverenitetshevdelse var kun én ­operasjonslinje, bistand til politi, toll­vesen, fiskerimyndigheter etc. var ofte mer fremtredende. 

Endringer startet før 2014, men det var etter dette at de virkelig ekspanderte i omfang. Det året endret trusselbildet seg, og det ble atter påkrevd å ha situasjons­forståelse og nærvær i nærområdet. ­Konsekvensene ble en betydelig økning i nasjonale operasjoner ved hjelp av alle ­forsvarsgrener. Trusselbildet består av endret politisk klima, 10–12 års om­fattende modernisering av det russiske forsvaret og endrede operasjonskonsept. Dette har vi til fulle erfart i 2019, med de mest omfattende maritime operasjoner sett på flere tiår, og ikke minst utstrakt undervannsaktivitet. 

Alliert oppmerksomhet

FOH har helt fra oppstarten i 2009 vært et besøksmål. I de første årene var nok dette i stor grad skapt av en eksotisk ­plassering. Et fellesoperativt hovedkvarter så langt mot nord er ikke enkelt å finne andre steder, og det er neppe noen som har tall på hvor mange admiraler og generaler som i årenes løp har kjørt RIB ­gjennom Saltstraumen for å se på det samme havørnparet, til stor begeistring.

I tråd med datidens operasjonsmønster var det utenlandsoperasjoner som tiltrakk seg mest oppmerksomhet. Når det gjaldt aktivitet i nærområdet/regionen, var det etter hvert to faktorer som utkrystalliserte seg. Langs den militære dimensjon vakte det en slags fascinasjon at vi både var så geografisk nær og hadde så mye inter­aksjon med det russiske forsvaret. I de ­første årene var ikke dette innsikt som ble satt inn i en trusselsammenheng.

Den andre dimensjonen var et helhetlig bilde på utviklingen i Nordområdene. Etableringen av FOH faller i tid sammen med at nordområdeperspektivet ble gitt politisk prioritet og tiltrakk seg internasjonal oppmerksomhet. I FOH brukte man eksisterende systemer for områdemonitorering til å trekke sammen helhetlige ­aktivitetsbilder, på tvers av sektorgrenser og landegrenser. Dette er noe som fortsatt pågår i 2019, og som deles med allierte. 

Fra om lag midten av tiåret og til i dag registreres en gradvis tyngdeforskyvning i alliert oppmerksomhet. Innslaget av ­politiske delegasjoner har gått ned, mens de militære har gått opp. Videre er det en markant økning i interessen for vår ­kunnskap og erfaringer med å være tett på Russland. Nok en gang ser vi hvordan endret trusselbilde både genererer annen ekstern interesse og regrupperer intern kompetanse. 

NATOs kommandostruktur

FOH er et nasjonalt hovedkvarter, og ­således ikke knyttet til NATOs kommandostruktur. Forsvarsdepartementet var imidlertid tidlig ute med å tilby FOH, som nasjonalt hovedkvarter, koblet til NATOs kommandostruktur for å representere regional/lokal kompetanse. Dette ble forsøkt omsatt i praksis, i første rekke gjennom tilnærming til Allied Joint Force Command Brunssum. Kort fortalt, dette førte ikke frem. Forklaringene kan være flere. En er at NATOs kommandostruktur hadde vansker med å forholde seg til et nasjonalt hovedkvarter. En annen er at da tilnærmelsene skjedde, representerte FOH en relativt «uinteressant» del av verden. Utviklingen i Nordområdene og russisk aktivitet var for mange en kuriøs, men relativt uinteressant tematikk. At representanter for enkelte medlemsland ville ha «beretningen om Russland» for seg selv, kan heller ikke utelukkes. De siste fem–seks årene har dette endret seg. Det har sammenheng med fremveksten av plan­legging i NATO (se nedenfor), fornyet fokus på forsvar av NATOs territorium og ikke minst et gjennomgående nytt perspektiv på Russland. Det som konkret har ført FOH i tettere inngrep med NATOs kommandoer, er utvilsomt erfaringer ­høstet gjennom større øvelser de tre siste år – Trident Javelin i 2017, Trident Juncture i 2018 og Trident Jupiter i 2019. Fra å måtte forholde seg til kart som ikke gikk langt nok mot nord til å dekke hoved­kvarteret på Reitan, har FOH nå fått en plass på organisasjonskartet, med roller og ansvar. Riktignok kun i øvelseskontekst, men det er en god begynnelse. 

Forsvarsplanlegging

Et par år etter etableringen startet FOH med det langsiktige arbeidet å utvikle et oppdatert planverk for forsvar av Norge. Vi kom tidlig i gang sammenlignet med andre nasjonale hovedkvarter og NATO. Etter Sovjetunionens oppløsning og fokus på antiterroroperasjoner ble forsvars­planlegging en lenge forsømt oppgave. 

Planlegging har direkte og indirekte hatt stor betydning for FOH og Forsvaret for øvrig. Den umiddelbare effekten er at vi om lag i midten av tiåret hadde planer for forsvar i fred, krise og krig. Den nådeløse bieffekten av dette er at man fikk et presist og realistisk bilde av hvilke ressurser som er tilgjengelige, hvor, til hvilken tid og hvor lenge. Betydningen av dette kommer jeg tilbake til.

«Plugg and play»

FOH besluttet å arbeide mot «plug and play» når det gjelder NATOs strukturer. I praksis betød det en gjenkjennbar organisering, gjennomføring av forsvarsplan­legging i tråd med gjeldende doktrine, utvikle planverk på engelsk og etablere behandlings- og beslutningsstruktur i samsvar med NATOs modell. Alt dette har senere vist seg å være en stor fordel, ikke minst etter hvert som FOH kom ­tettere på NATOs kommandoer. Den ­stående – og vedvarende – utfordringen er å tilpasse doktrine og struktur til FOHs størrelse og format. Det er et stadig til­bakevendende faktum at FOH er et lite hovedkvarter, målt i bredde – altså hvilke funksjoner som dekkes – men også målt i dybde. «One man deep» er dessverre en formulering som for ofte er relevant.

Tidlig start og gjennomføring i samsvar med NATOs doktrine viste seg etter hvert å være særdeles fremtidsrettet. Det betød at man «hadde noe å by på» når NATO for alvor startet moderniseringen av planverk for territorielt forsvar. Både metodisk og substansielt. Det samme gjaldt når enkeltland begynte å utvikle planer for egen virksomhet i Nordområdene. Sluttil­standen er at forsvarsplanlegging har ført FOH i betydelig tettere inngrep med NATOs kommandoer og enkelte nasjonale hovedkvarter. Denne effekten finner man hovedsakelig i siste halvdel av perioden, og dette er en pågående virksomhet.

Så tilbake til det nådeløse, selve innsikten som følger av planlegging. Den umiddelbare konsekvensen er at man oppnår relativt høy presisjon i forståelsen av hva man har tilgjengelig, og hva som kreves for å gjennomføre planer. Dette har både FOH og forsvarssjefen kunnet nyte godt av ved utformingen av «Forsvarssjefens fagmilitære råd» (FMR), som ble avgitt i oktober 2019. Dette kunne baseres på års arbeid og innsikt, noe som gir et godt grunnlag både for kvantifisering og prioritering av fremtidig forsvar. FMR er forsvarssjefens innspill til ny langtidsplan for Forsvaret, som kommer i løpet av 2020.

En helt annen effekt av forsvarsplan­legging er erkjennelsen av Forsvarets avhengighet av sivilsamfunnet. Dette har igjen gitt støtet til modernisering av Totalforsvaret. Dette er pågående arbeid. Likeledes ser vi en stigende berøringsflate mot andre offentlige etater, hvor relasjoner og bistand er utdypet og velfungerende.

10 år med FOH

I en sikkerhetspolitisk sammenheng er 10 år en kort periode. Det samme kan sies om å etablere og utvikle et nytt, fellesoperativt hovedkvarter. Ved tilbakeblikk ser vi at det grovt sett er de samme dimensjoner som gir handlingspremisser for FOH i dag som for 10 år siden. Men innholdet i dem har endret seg radikalt, noe som også avspeiles i hovedkvarterets virksomhet og prioriteringer i dag. Videre ser vi at endringstakt, omskiftelighet og kompleksitet øker i omfang og hastighet. For FOH betyr det en høyst dynamisk tilstand, hvor behovet for fleksibilitet og taktskifter trolig vedvarer. 

For den videre utvikling av Forsvaret er det særlig tre forhold som peker seg ut. Disse er å utvikle strukturer som har evne til å operere frem til alliert bistand er til stede i tilfelle sikkerhetspolitisk krise. Videre å etablere et robust mottaksapparat for alliert støtte og å styrke FOH i dybde og bredde. Disse faktorene gjenspeiles i FMR, og kommende langtidsplan vil vise om de materialiseres. 

Utenlandsoperasjoner krever fortsatt stor oppmerksomhet i FOH, men på langt nær i samme omfang som for 10 år siden. Norsk soldat leter etter miner i Irak. (Foto: Ole Sverre Haugli-Hæren)

FOH har kommet i tettere inngrep med NATO gjennom flere store øvelser de siste årene. (Foto: Ole-Sverre Haugli/ Forsvaret.)

FLERE ARTIKLER FRA NORGES FORSVAR
TIL ARKIV