Moskva vil ha skriftlige svar fra USA og NATO på de to traktatforslagene som Kreml la på bordet kort tid før jul. Og vi har ikke mye tid, tilføyet utenriksminister Sergej Lavrov. Moskva krever at NATO ikke lenger tar opp nye medlemmer i det østlige Europa, og ­henviser spesielt til Ukraina og Georgia. Alliansen må unnlate å drive militær ­virksomhet i Kaukasus og i Sentral-Asia, heter det i de russiske traktat-utkastene.

Kollisjon mellom prinsipper

Det vi ser er en kollisjon mellom prinsipper: Den europeiske sikkerhetsordning etter at jernteppet falt og Sovjetunionen gikk i oppløsning, baserer seg på statenes selvbestemmelsesrett – det vil si at statene står fritt til selv å bestemme sin alliansetilknytning. Det gikk Sovjet-lederen Mikhail Gorbatsjov med på i 1990, da Berlinmuren falt og de sovjet-dirigerte kommunistregimene i Øst-Europa ble feiet ut av maktens korridorer. Men Russland – en stat med verdens lengste grenser – tenker tradisjonelt i interessesfærer og selvfølgelig i geografi. Det går til og med en historie om den russiske tsar som sa at «Russlands grenser er bare sikre når det står russiske soldater på begge sider» − et sitat som ikke er dokumentert av historikere.

Østerrike og DDR

Da Østerrike i 1955 fikk tilbake sin selvstendighet, fra de fire seiersmaktene i siste verdenskrig, var det mot et løfte om evigvarende nøytralitet. Følgelig er landet ikke medlem av NATO. Og da Øst-Tyskland brøt sammen etter Murens fall – og Tyskland ble gjenforent – da krevde og fikk russerne spesielle militære garantier fra Tyskland, med støtte fra de andre stormaktene: Det samlede Tyskland måtte redusere sine væpnede styrker drastisk, måtte avstå fra ABC-våpen – det betyr ingen tyske atomvåpen – og de måtte forplikte seg til ikke å stasjonere NATO-­tropper i DDR-området, det tidligere Øst-Tyskland. Alt dette gjelder fremdeles og blir ofte oversett i diskusjoner om Tysklands sikkerhetspolitiske rolle i Europa.

Det er slike ordninger russerne nå vil ha for andre land i Øst-Europa, med begrensninger for alliert militærutstyr i disse landene.

1997: NATO−Russland-rådet

En viss formalisering kom i 1997, da Russland for første gang etablerte en diplomatisk relasjon til NATO, gjennom det nye NATO−Russland-rådet. I avtalen mellom de to partene het det at NATO under «de nåværende og forutsigbare ­sikkerhetspolitiske omgivelser» … «ivaretar sitt kollektive forsvar og andre oppgaver ved hjelp av den nødvendige interoperabilitet, integrasjon og evne til forsterkning snarere enn ved en varig stasjonering av substansielle kampstyrker».

I virkeligheten skapte dette en militært uttynnet sone mellom NATO i vest og Russland i øst – for de tidligere Warszawapakt-landene i NATO. Derfor var det først etter Ukraina-krisen i 2014−15 – da russiske «grønne menn» erobret Krim tilbake til Russland fra Ukraina, og satte i gang en grensekonflikt i Donbas – at NATO forsiktig endret sin holdning. Det ble besluttet å sende en forsterket bataljon til hvert av landene Estland, Latvia og Litauen, og en amerikansk brigade til Polen. Dette var og er militære «snubletråder», som gir et varsel; det er ikke «substansielle kampstyrker».

I Donbas, i den østlige delen av Ukraina, har det nå i syv−åtte år pågått en væpnet konflikt mellom russisk-språklige separatister, støttet av russiske styrker, og ukrainske styrker. Russerne har delt ut statsborgerskap og stemmerett til mange av de russisktalende i Donbas, men militært sett har de latt denne konflikten gå på sparebluss.

NATOs tvetydighet i 2008

Moskva forsøkte i hele denne perioden forgjeves å sikre seg en formell medbestemmelsesrett spesielt for NATOs – men også for EUs – disposisjoner i det østlige Europa. Landene i øst vokste inn i NATO og ikke minst i EU, med dets indre marked.

Et klart brudd med denne NATOs innledende forsiktighet kom på NATOs Bucureşti-toppmøte i 2008. Etter hardt press fra USA-president George W. Bush åpnet alliansen døren forsiktig for medlemskap for Ukraina og Georgia – og bygget inn en tvetydighet.

Dette var fem år etter Bushs felttog mot Irak – der bare Tony Blairs Storbritannia fulgte USA blant de store landene i Europa, mens Tysklands Gerhard Schröder og Frankrikes Nicolas Sarkozy allierte seg – indirekte – med Russlands Vladimir Putin og fordømte denne krigen.

Bucureşti-toppmøtets tvetydighet bestod i at møtet vedtok at Ukraina og Georgia «will become» NATO-medlemmer, men samtidig unnlot å starte forhandlinger om medlemskap. Det har heller ikke skjedd senere. Angela Merkel og Sarkozy kjempet energisk mot at disse to landene skulle inviteres til forhandlinger om medlemskap.

NATO: Bare økonomiske sanksjoner

Denne uenigheten består fremdeles. Mens USA har strukket seg lengst når det gjelder våpenleveranser til Ukraina (bl.a. antistridsvognraketter), holder Tyskland – og de fleste europeiske land – fast på bare å gi annen hjelp enn det som kalles «ikke-dødbringende våpen». De vil ikke bli trukket inn i en kamp der Russland står på den andre siden. NATO har nå valgt å svare på Moskvas siste utspill om Ukraina ved å true med særdeles kraftige økonomiske sanksjoner – om Moskva går til krig mot Ukraina.

ET PARADOKS: Ikke flertall i NATO for opptak av Ukraina

Det er et paradoks at Moskvas hovedkrav – at Ukraina ikke må bli opptatt som NATO-medlem − i praksis støttes av et entydig flertall av dagens NATO-land. Det er klart at et slikt medlemskap ville bringe Ukraina-konflikten inn i sentrum av europeiske politikk, og NATO-landene ville etter traktatens ordlyd være forpliktet til å komme Ukraina til unnsetning.

Striden med Russland gjelder et krav om å utelukke noe som et klart flertall av NATO-landene ikke har til hensikt å vedta og gjennomføre. Vi kan best forklare denne konflikten med en generell kamp om makt og innflytelse i det østlige Europa – en kamp med lange historiske røtter. Da er vedtak om at noe «aldri» må skje – ukrainsk NATO-medlemskap – et forsøk på å binde opp fremtiden. Og det er alltid en vanskelig operasjon.