Russlands president Vladimir Putin benytter både falsk statistikk og selektive historiske argumenter for å rettferdiggjøre annekteringen av Krim i 2014 og en lang pågående lavintensivkrig i Donbass

Av Kjell Dragnes

Putin vil ikke anerkjenne sluttdokumentet fra Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa, KSSE, fra 1975. Der ble det entydig ­fastslått at alle land har rett til å velge sin egen vei, tilknytning til militær allianse eller internasjonal organisasjon.

Brutte avtaler

KSSE, som ble til OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) i 1995, sluttet Sovjetunionen seg til, ­Russland har gjort det samme.

Men det gjelds ikke, mener Putin. Det er nå verdt å se hva han sa da han gjestet NATOs toppmøte i Bucureşti i 2008:

«I Ukraina er 1/3 etniske russere. Av 45 millioner, ifølge offisiell folketelling, er 17 millioner russere. Det finnes regioner der det bare er russisk befolkning, for eksempel på Krim.

Ukraina i den formen landet eksisterer, ble skapt i sovjetisk tid, det fikk områder fra Polen etter annen verdenskrig, fra Tsjekkoslovakia, fra Romania. Så fikk det enorme områder fra Russland i sør og øst. Det er en komplisert statsdannelse. Hvis vi fører det inn i NATOs problemer, andre problemer, kan det føre landet mot kanten av sin eksistens. Kompliserte indre politiske problemer finner sted der. Vi bør opptre meget forsiktig. Vi har ingen vetorett, og trolig later vi heller ikke som om vi har det. Men jeg vil at alle, når vi beslutter slike saker, innser at også vi har våre interesser. Vel 17 millioner russere bor for ­øyeblikket i Ukraina. Hvem kan påstå at vi ikke har interesser der? I sør, i Sør-Ukraina, er det fullt ut bare russere.» (Se faktaboks)

Bevisst omtrentlighet

Den samme, mildest talt, omtrentlighet gjennomsyrer Putins historiefortelling fra sommeren 2021. Først fastslår han at ­russere og ukrainere er ett folk, en enhet. Historikere med noe dypere erfaring enn KGB-offiseren Putin ville si at de har noen av de samme røtter, men har utviklet seg til to ulike folk, slik nordmenn, ­svensker og dansker har gjort gjennom 1000 år.

Enda mer slående er hvordan han omtaler resultatet av avtalen mellom Stalin og ­Hitler i 1939, kalt Molotov-Ribben­­trop-pakten. Da okkuperte Sovjet store deler av Øst-Polen, Tyskland tok den vestlige delen. I Putins versjon: «I 1939 gjenvant Sovjetunionen områder tidligere tatt av Polen. En større del ble en del av sovjetisk Ukraina.»

Påskuddet var behovet for å beskytte den ukrainske og hviterussiske flertallsbefolkning i området. Det var i 1939. I 2021/ 22 lyder et ekko om behovet for å beskytte russere i Ukraina.

Stalin sto bak mange grensejusteringer. Sovjet okkuperte store deler av Øst-Polen etter Molotov-Ribbentrop-pakten i 1939. Putin utlegger det slik: «I 1939 gjenvant Sovjetunionen områder tidligere tatt av Polen. Et større område ble en del av sovjetisk Ukraina.»

Putins egne påstander sett i forhold til fakta fra folketellingen i 2001: Putins påstand: 33% russere, 17 millioner Fakta: 17,3 % russere, 8,3 millioner

Putins påstand om Krim: bare russere: Fakta: 58,3 prosent russere (1,2 millioner) 24,3 % ukrainere (0,5 millioner) 12 % tatarer (0,3 millioner)

Putins påstand: I Sør-Ukraina er det bare russere: Fakta: Odessa-regionen Russere: 20,7%, (508 000) Ukrainere: 62,8 % (1.54 millioner)

Moskva har en «forkludret forståelse « av nasjonal identitet

Odd Gunnar Skagestad (bildet) forfatter og tidligere diplomat med flere lange opphold i Russland bak seg støtter fullt ut Kjell Dragnes sine vurderinger. Skagestad mener at Moskva langt på vei har lykkes med å hamre fast sin uriktige versjon om forholdet mellom russerne og ukrainere og har i stor grad har vunnet kampen om virkelighetsforståelsen.

Dette gjelder i særlig grad Krim der påstandene baserer seg på følgende tankerekke: Var det ikke så at majoriteten (58 %) av befolkningen på Krim ‘egentlig’ er russere? Og var det ikke riktig at også disse burde ha nasjonal selvbestemmelsesrett, implisitt: Få lov til å slutte seg til ‘Moderlandet’?

Skagestad fremholder at dette resonnementet ikke bare anvendes på Krimhalvøya, men for store deler av det østlige og sydlige Ukraina, hvor en vesentlig del av befolkningen har russisk som hovedmål.

Skagestad understreker at et slikt resonnement er basert på det han kaller en «forkludret forståelse» av nasjonal identitet. – I Ukraina inkludert Krim såvel som i det øvrige post-sovjetiske rom klassifiseres befolkningen i nasjonalitetsgrupper – det være seg ‘russisk’, ‘ukrainsk’, ‘tatarisk’, ‘tsjetsjensk’ osv. – en arv fra sovjettiden.

– Dette er en klassifisering som ikke nødvendigvis sier noe som helst om enkeltpersoners opplevelse av nasjonal identitet, enn si statstilhørighet, understreker Skagestad.

Dersom et slikt resonnement skulle gjøres gjeldende f.eks. med hensyn til de baltiske stater, ville det bety at tredjeparten av befolkningen i Estland og henimot 40 % av Latvias befolkning ønsker å bli innlemmet i Russland. – Dette er med respekt å melde ikke troverdig, men det er nettopp noe slikt Moskvas mytemakere vil ha oss til å tro. Og de vil til og med ha oss til å tro at et slikt angivelig ønske er legitimt, og at det gir Russland en legitim rett til å gripe inn med de midler det måtte ha for å oppfylle dette ønsket.

Skagestad påpeker at Russlands politikk er basert på den såkalte Karaganov-­doktrinen, om Russlands rolle som forsvarer av menneskerettighetene for etniske russere bosatt i de såkalte ‘nære utland’ (dvs. i hovedsak tidligere sovjet­republikker). – Denne doktrinen ble lansert allerede i 1992 av Sergej Karaganov – senere en av russisk utenrikspolitikks mest sentrale premissleverandører, understreker Skagestad og legger til: Blant Karaganovs mange roller og verv kan nevnes at han har ledet det russiske Rådet for utenriks- og forsvarspolitikk, og at han er en av Putins nære rådgivere.

Russland mener de skal forsvare menneskerettighetene til alle etniske russere, sier Odd Gunnar Skagestad
FLERE ARTIKLER FRA NORGES FORSVAR
TIL ARKIV