Det sikkerhetspolitiske landskapet forverres – raskt. Totalberedskapsmeldingen utsetter viktige beslutninger gjennom å nedsette utvalg, vurdere videre, legge til rette for. Vi får altså nye, lange runder med utredninger…
Norge er rimelig godt skrudd sammen, og hendelser og naturkatastrofer av ulike slag håndteres vanligvis bra ved at «ressursene finner hverandre». Totalberedskapsmeldingen er bare noen dager gammel, og mine kommentarer her relateres til den øvre delen av skalaen hvor manglene og usikkerhetene synes å være størst; nemlig sikkerhetspolitisk krise og krig.
Statsministeren åpnet pressekonferansen med å konstatere at meldingen som legges frem ikke har en prislapp på seg. Han burde ha fulgt opp med å si at når prislappen en gang settes på, så kommer til å bli meget høy! Det er mange gode ambisjoner og intensjoner, og hvis det faktisk er et ønske om å få til økt beskyttelse av befolkningen så kan det ikke skje som følge av god vilje alene. Penger må til.
En langtidsplan for sivil beredskap og for Politiet foreslås, og er i prinsippet en god ide. Hvorfor ble det ikke utarwbeidet en langtidsplan nå? Hvorfor vente? Det store sikkerhetspolitiske skiftet kom i februar 2022 og lite har blitt omsatt til faktisk styrking, verken i Forsvaret eller den sivile beredskapen.
Det brukes mye spalteplass på å beskrive behovet for en holdningsendring og en kulturell endring for en endret tid, både i befolkningen og hos myndighetene.
Forsvarsforeningen har lenge etterlyst behovet for å skape en økt sense of urgency. Verden og det sikkerhetspolitiske landskapet er i kraftig endring og forverres.
Totalberedskapsmeldingen drukner i ord og intensjoner om å nedsette utvalg, vurdere videre, skaffe bedre oversikt, legge til rette for, mv. Noen konkrete tiltak foreslås, men ingen strakstiltak. Fortsatt er holdningen at alle normale prosesser i forvaltningen skal gå som de vanligvis gjør og befolkningen må skjerpe sin egenberedskap.
Konklusjon: Meldingen er for lite forpliktende og det tas svake grep.
En total melding?
Det savnes en helhetlig Totalberedskapsmelding. Meldingen trekker frem mye om det som er Justisdepartementets (JD) ansvar, lite om avgjørende forhold som tilligger andre departementer, som f.eks:
- Energiforsyning. Hva i Norge fungerer uten strøm og drivstoff?
- Forsyningssikkerhet. Hvordan sikre tilgang fra utlandet/EU?
- Matforsyning vies noe plass og da som styrking av jordbruk/landbruk.
- Bortfall av Elektronisk kommunikasjon – vi har ingen andre måter å kommunisere på.
- Transportberedskap. Hvordan samordnes transportressursene og hvordan knyttes næringslivet tettere til beredskap.
Kommisjonsrapporten fra 2023 vier langt over 200 sider til disse utfordringene! Totalberedskapsmeldingen skulle være regjeringens melding. Det er regjeringen som har ansvaret for hele utfordringsbildet. Jeg stiller spørsmål ved om det rett og slett ikke har vært mulig å få departementene til å jobbe sammen i arbeidet med meldingen. Er revirkampen så sterk?
Uavhengig av denne meldingen er det naturligvis gjort, og gjøres mye godt beredskapsarbeid i fagdepartementene, men formålet nå var å utvikle en helhetlig og sammenhengende plan for å styrke hele Norges motstandskraft. Alle departementer burde ha jobbet parallelt i denne meldingen fordi synkronisering, koordinering og sammenhenger betyr noe.
Konklusjon: Meldingen mangler omtale av flere svært viktige beredskapsområder. Tid tapes.
Organisatoriske endringer
Svært mye av meldingen går med til å beskrive organisatoriske endringer og samhandling slik at planer blir synkronisert og for at ressursene lettere skal finne hverandre på tvers – fra kommunalt nivå til departementsnivå. Dette er nødvendig og bra og vil bidra til styrket beredskap på sikt.
Særlig er pålegg om å etablere kommunale Beredskapsråd positivt. Det vil bidra til å systematisere de utfordringene de ser lokalt. Men kommunene må deretter få ressurser til å gjennomføre tiltak som de finner i sine Risiko- og sårbarhetsanalyser. Det må sikres at de kommunale beredskapsrådene får de ressurser som skal til for å redusere risikoer som avdekkes. Det trengs investeringsmidler og det trengs driftsmidler. I hvilken grad kommunene kan forvente å få slik støtte er mer ullent i meldingen.
Konklusjon: Fylkeskommunens, statsforvalterens, DSBs, Justisdepartementets og øvrige departementers roller og enhetlige rådsstrukturer tydeliggjøres i meldingen, men det er fortsatt bare en forvaltningsmessig justering og presisering som i seg selv ikke styrker beredskapen.
Konkrete tiltak
Det er enkelte positive, konkrete forslag i meldingen:
- Nye krav om bygging av tilfluktsrom.
- Styrking av Sivilforsvaret med mannskaper.
- Økt tilskudd til frivillige beredskapsorganisasjoner.
Det er missiler, artilleri og droner som skaper behov for tilfluktsrom. Det er luftvernsystemer som kan stanse dette. Er luftvern et militært eller sivilt ansvar? Forsvaret anskaffer luftvern for å beskytte Forsvarets enheter. Rent praktisk er det også Forsvaret som må bemanne alle luftvernsystemer. Kanskje med unntak av HV, så er det ingen i Forsvaret som tenker, langt mindre tenker på å investere, for å beskytte sivilbefolkningen direkte. Det er i så fall en bonuseffekt som følge av militære behov.
I Langtidsplanen for Forsvaret fikk Stortinget presset inn anskaffelse av luftvern over hovedstaden. Dette kom fra politikerne selv, ikke Forsvaret. Hvorfor berører da ikke meldingen behovet for luftvern for å beskytte befolkningstette områder og andre deler av viktig sivil infrastruktur, industri og næring? Luftvern faller mellom to stoler. Forsvaret tenker ikke på det.
Justisdepartementet tenker ikke på det. Denne Totalberedskapsmeldingen burde ha tenkt på det.
Samfunnsmaskineriet må holdes i gang i krise og krig. Forsvaret er også avhengig av det. Det vil være behov for flere hender i tillegg til de frivillige i beredskapsorganisasjoner. Meldingen burde f.eks. vurdert muligheten for å etablere frivillige reserver som etter korte kurs kan få en tilstrekkelig innsikt, får uniform, en form for myndighet, står på en liste og som kan kalles på til støtte for bl.a. politi, brann, helse og omsorg for å avlaste det presset som vil treffe disse etatene i krig.
Dette vil skape utholdenhet og seighet i samfunnet. Det vil skape en mental beredskap og forståelse og ikke minst gi store deler av befolkningen en oppgave og være nyttig for landet i en kritisk situasjon. Styrking av Sivilforsvaret med 4 000 mannskaper er bra, men det vil ikke dekke behovet, og 8 år til denne styrkingen kan da ikke være nødvendig.
Konklusjon: Vi får ikke en holdningsendring før regjeringen og stortinget går foran og sier og viser at det er alvor og at det tas kraftfulle grep. Når det legges opp til at alle prosesser går som normalt, uten hastverk, uten strakstiltak og uten særlig bruk av ressurser for å styrke sivil beredskap, hvordan kan man tro at befolkningen skal reagere annerledes og gå til anskaffelse av 7-dagers egenberedskap?
Hovedinntrykket er at Totalberedskapsmeldingen inneholder mange gode intensjoner som stjeler tid, og meldingens tittel,
Forberedt på kriser og krig, står seg rett og slett ikke.

Nye krav om bygging av tilfluktsrom slik meldingen foreslår er bra. Men det er ikke noen overslag i meldingen over kostnadene? Hvordan skal dette finansieres? (Foto: Forsvaret)

Fungerer Norge uten mobiltelefon? Hvor skal vi lade hvis el-forsyningen kneler?
