Ijanuar 2025 skrev jeg en tekst til Norges Forsvar med overskriften «Nytt år i en ny verden». I all beskjedenhet mener jeg tittelen har stått seg godt. Ved inngangen til 2026 er det helt klart at Norge står overfor nye sikkerhetspolitiske rammebetingelser, og som vi har visst lenge: den dype freden kommer ikke tilbake.

Heldigvis finnes det fortsatt handlingsrom, så lenge vi tar situasjonen på alvor, er godt forberedt og har gode venner.

Et drøyt år inn i den nye langtidsplanen for forsvarssektoren står utfordringene i kø. Fremover blir det avgjørende at ­Støre-regjeringen, Stortinget og forsvarssektoren håndterer disse målrettet og effektivt. Både oppslutningen rundt forsvarsforliket, og realiseringen av vedtatte operative kapasiteter, står på spill.

Støre-regjeringen nøler

I regjeringens forsvarsbudsjett for 2026 legges det opp til en lavere investerings­andel enn forutsatt i langtidsplanen. Regjeringen advarer selv om at dette vil «redusere det økonomiske handlingsrommet for den planlagte strukturutviklingen».

Regjeringen har også varslet om et behov for å «reprioritere» langtidsplanen, som følge av høy prisvekst på forsvarsmateriell, rask militærteknologisk utvikling og nye kapabilitetsmål i NATO.

Den dype freden kommer ikke ­tilbake

I skrivende stund har regjeringen fortsatt ikke kommet til Stortinget med et konkret forslag til hva reprioriteringen skal innebære. I media har imidlertid statsministeren uttalt at regjeringen planlegger å legge frem et forslag «innenfor de vedtatte rammene, men med en annen innretning».

Høyre i opposisjon skal alltid være en ­konstruktiv aktør i forsvarspolitikken, og sette landets beste over partipolitisk spill. Men endringene i langtidsplanen må være fornuftige for at vi skal støtte dem.

I store deler av verden investeres det nå stort i nye forsvarskapasiteter. Trump-administrasjonen har tatt til orde for å øke USAs forsvarsbudsjett med 50% i 2027, og i Europa gjøres det også enorme ­investeringer. Regjeringen bør derfor legge til grunn at fremtidige priser på forsvarsmateriell vil være høyere, og ledetidene lengre, enn i dag.

Å ikke investere nok i Forsvaret i dag, kan bli dyrt i morgen.

Men heller ikke Høyre vil øke rammene for langtidsplanen ukritisk. Det er på­fallende at vi stadig hører om lav øvings- og treningsaktivitet i Forsvaret og manglende utstyr blant soldatene, samtidig som budsjettene aldri har vært større.

De siste månedene har det også vært flere saker i pressen om uklok ressursbruk og overdrevent hemmelighold i sektoren. Forsvarssektoren må alltid være bevisst på at den forvalter fellesskapets midler, i ­henhold til Stortingets vedtak. Sektoren må jobbe systematisk for å bygge tillit og finne kostnadseffektive løsninger, og ikke bruke voksende årlige budsjetter som en organisatorisk hvilepute.

Transatlantisk uro

Tilbake i Det hvite hus har Donald Trump forbløffet og rystet både motstandere og allierte. De første ukene av 2026 har vært uhyre dramatiske. Selv om det er få som har sympati med Maduros brutale regime i Venezuela, er det brudd på folkeretten å kidnappe ham. Opprettelsen av et “fredsråd” som innsetter Trump som leder på livstid og søker å etablere en parallell struktur til FN, er et annet eksempel.

I større grad enn under Trumps første presidentperiode består administrasjonen hans nå av aktører som ønsker å bryte med USAs tradisjonelle rolle i verdenspolitikken.

Det er forståelig at Trump-administrasjonen, i likhet med en lang rekke av sine ­forgjengere, mener at Europa skal ta større ansvar for egen sikkerhet. Det finnes en reell bekymring i Washington over at Kina i stadig større grad utgjør en militær og politisk utfordring for USA, og det for­klarer amerikanernes ønske om å omdisponere militære ressurser til Nord-Amerika og Stillehavsregionen.

Samtidig var Trumps trusler mot kongeriket Danmark, og truslene om straffetoll mot Norge og andre land som står fullt og fast bak Danmark og Grønland, full­stendig uakseptable. Heldigvis ble de møtt med voksende intern motstand i USA, også fra ledende republikanere. Et stort flertall av amerikanere er negative til Trumps krav om å overta Grønland.

De som tjener på usikkerheten som skapes av Trump er først og fremst Russland og Kina. Særlig Russland jobber aktivt for å splitte og svekke NATO. NATO-samarbeidet handler om å beskytte hverandre mot ytre trusler. At et NATO-land truer et annet NATO-lands territorium eller ­suverenitet har ingen plass i alliansen.

Mens vi tydelig avviser trusler, må vi ikke selv bidra til å svekke de trans­atlantiske båndene ytterligere. Norge er nabo til et russisk atomvåpenarsenal som i stor grad er rettet mot det amerikanske fastlandet. Dette skaper gjen­sidige sikkerhetspolitiske avhengigheter mellom Norge og USA, også i perioder med transatlantisk uro. Samarbeidet på militært nivå er veldig nært og om­fattende, og har blitt styrket i begge Trumps presidentperioder.

Prinsipper og kapasiteter

Det som kommer helt i skyggen av Trump er Russlands brutale krig mot Ukraina, som nesten ikke får oppmerksomhet nå. Russerne karrer sakte til seg ukrainsk land, til en enorm menneskelig kostnad. Siden fullskalainvasjonen har i underkant av 1,2 millioner russiske soldater blitt drept eller skadet, ifølge britisk etter­retning. I 2025 gikk om lag en tredjedel av Russlands føderale utgifter til å finansiere militæret, ifølge FFI.

Gitt den voldsomme ressursbruken er ikke de russiske prestasjonene på slagmarken imponerende. Men Moskvas vilje til å akseptere store kostnader over tid utgjør en alvorlig trussel mot hele det demokratiske Europa. Under toppmøtet i Davos i januar sa president Zelenskyj at Europa trenger styrke og mot til å handle. Det har han rett i.

Autoritære krefter er villige til å investere stort i å forme verden i sitt bilde. Da må demokratiske samfunn gjøre det samme. Ledere som snakker vidløftig om at Europa må ta skjebnen i egne hender, må følge opp med omfattende investeringer. Man kommer ikke langt i 2026 med prinsipper alene. Disse må understøttes av konkrete kapasiteter.

Vi må derfor fortsette å støtte Ukraina, og hele tiden lete etter måter å påvirke krigens gang. Og vi må prioritere investeringer i vårt eget forsvar, selv når dette har en politisk kostnad.