Et gammelt russisk munnhell sier at «det er for sent å lære et barn noe når det ikke lenger kan ligge på tvers i krybben». Fyndordet virker å være rettesnor også for Vladimir Putin og hans regime, slik det fremgår av det omfattende dokumentet «Strategi for den statlige nasjonale politikk for Den russiske føderasjon i perioden fram til 2036».

Strategien ble formelt bekreftet av Putin i en forordning 25. november i fjor og trådte i kraft 1. januar 2026.

Her sikter regimet seg inn mot gamle, mot barn og ungdom, mot små folkegrupper i hele Russland, men spesielt mot de ukrainske områdene som Russland har okkupert og annektert siden 2014, Krym, Luhansk, Donetsk, Kherson og Zaporizjzjia. Befolkningen der skal russifiseres med alle midler myndighetene har til ­disposisjon – økonomiske, kulturelle, ­militære, administrative, utdannelses­messige, historiske – noen forlokkende positive, andre rent undertrykkende.

Det vil si, det siste står selvsagt ikke ­skrevet rett ut, men det er ingen tvil om at Putin ikke kommer til å gi opp en tomme av okkupert ukrainsk område i de såkalte fredsforhandlingene med USA i spissen. Innbyggerne skal bli russiske, i språk og kultur og i sitt innerste vesen, enten de vil eller ikke.

Ukrainske bøker er blitt brent på skoler og i biblioteker, lærere er sendt på ideologiske «oppfriskningskurs».

Nazipåstander

Formuleringen i dekretet er ikke til å ­misforstå: «En betydningsfull begivenhet i styrkingen av den felles russlandske statsidentitet ­(borger­- bevissthet), og som førte til et særskilt patriotisk oppsving hos russlandske borgere var de historiske områders gjenforening med ­Russland og opprettelse av nye subjekter i Den russiske føderasjon», heter det.

Og så gjentar det offisielle dokumentet alle gamle påstander om hvorfor Moskva først okkuperte Krym, førte krig i Donbas og deretter gikk til fullskalakrig mot nabolandet for fire år siden:

«Forsvaret av den russisktalende befolkningen i de med Russland gjenforente områdene, deres frigjøring fra årelang diskriminering og undertrykkelse på etnisk og religiøst grunnlag fra den nynazistiske ledelsen i Ukraina, skapte forhold for gjenreisning av den russiske stats historiske territorier.»

Årstallet 2036, 10 år frem i tid, er for øvrig også talende. Så lenge kan Putin sitte ved makten, om ikke hans helse eller omfattende politiske og andre endringer nasjonalt og internasjonalt kullkaster alle planer.

Noen borgere taper mest

Dekretet er fullt av fine formuleringer og høytidelige forsikringer om at alle borgere av Russland, som kalles «russlendere» ­(rossijanje), er like og har like rettigheter. Derfor er det ikke så lite av et paradoks at de små folkeslagene i Russland har tatt de største tapene av soldater i krigen mot Ukraina, mens russerne, som utgjør vel 80 prosent av befolkningen ifølge en folke­telling fra 2020, har sluppet forholdsvis lett unna blodbadet ved fronten.

Forskeren Maria Vjuskova har i avisen The Moscow Times offentliggjort statistikk som viser at små områder som Tyva (Tuva) og Burjatia i Sibir har de største tapene av soldater i krigen.

Det er kanskje derfor ikke så underlig at Kreml, ifølge dekretet, er engstelig for at angivelig uvennlige stater, og ikke-statlige utenlandske organisasjoner, forsøker å destabilisere interetniske relasjoner og så splittelse i det russiske samfunn.

Svaret er altså ytterligere innstramninger.

Tradisjonell russifisering

Russifiseringen som nå skal forsterkes over hele landet, faller inn i en gammel tradisjon, som kanskje spesielt Ukraina har fått merke helt fra 1600-tallet, men som for vel 125 år siden også satte Finland på ende.

Finnene motsatte seg russifiseringen med mange midler, den forhatte generalguvernøren Nikolaj Bobrikov ble drept i et attentat i juni 1904.

Ukrainerne brukte til dels andre metoder for å holde på sitt språk og sin kultur, som nærmest hånlig ble betegnet som «lillerussisk».

Ikke eksistere?

Tsarer og tsarinaer, fra Peter den store, via Katarina og til Nikolai 2., og kommunistiske ledere som Lenin og Stalin, har alle vært sterkt russifiserende. «Fornorskningspolitikken» som ble ført mot norske minoriteter som samer og kvener, er for barnemat å regne mot det som Ukraina har fått oppleve, med forbud mot bøker, undervisning, gudstjenester og direkte forfølgelse helt fram til nå. Alt ut fra en forestilling, gjengitt av Putin, om at Ukraina ikke er et eget land og ukrainsk ikke et eget språk.

Der går han inn i historien som en etterfølger av Pjotr Valujev, innenriksminister under Aleksandr 2., som i 1863 forbød alle skrifter på ukrainsk fordi «det ukrainske språk har ikke eksistert, eksisterer ikke og kan ikke eksistere».

Han tok feil, ukrainsk lever i beste vel­gående. Det gjør også motstanden mot den russiske okkupanten. Putin har ­hendene fulle med sin militære spesial­operasjon i Ukraina og fylle handling i dekretet om ny statlig strategi fram til 2036.

Note: Siden Sovjetunionens oppløsning har en ­statsborger av Russland blitt kalt rossijanin ­(russlender), mens en etnisk russer kalles russkij. Russlandsk blir derfor brukt som adjektiv for staten Russland. Den russiske føderasjon har rundt 150 minoriteter.