Kjøper Mercedes, men har ikke råd til garasje

Av Christian Bugge Hjorth
Generalsekretær i Norges Forsvarsforening

Etablering av hovedbase for de nye kamp-flyene F-35 som nå er under produksjon i USA var lenge en varm potet i den forsvarspolitiske debatt. Det knyttet seg stor spenning til hvilken løsning ekspertene i Forsvardepartementet ville falle ned på, både når det gjelder geografisk plassering og hvorvidt det skulle etableres en eller to baser.

Da Forsvarsdepartementets utredning ble lagt ut til høring, ble det fra såvel utredere som fra diverse høringsinstanser gitt uttrykk for at den beste og mest robuste løsning var å etablere to baser, men økonomiske hensyn tilsa ikke dette. Ikke alle var like begeistret for at vi av økonomiske hensyn var mer eller mindre tvunget til å velge en mindre tilfredsstillende løsning, og vi husker godt da den nå avdøde generalløytnant Trond Molzau sto frem i Oslo Militære Samfund og advarte mot å legge alle eggene i en kurv. Populært sagt: Hva skal vi med kampfly hvis vi ikke greier å beskytte dem når de står på bakken.

I dag er denne problemsstillingen igjen aktualisert. Det stilles spørsmål om hva slags base vi egentlig bygger. Bygger vi en mer eller mindre ubeskyttet base skreddersydd for styrkeproduksjon og trening – altså en fredsbase? Eller bygger vi en fullverdig stridsbase som samtidig muliggjør en mest mulig kostnadsseffektiv styrkeproduksjon i fredstid?

Tidligere lå sentrale bygg og ledelsesapparat inne i fjellet. Nå bygges det lyse, arbeidsvennlige bygg med store vindusflater, med kort gang-avstand mellom hangar og verksteder, og bygninger som sikkert holder vind og regn ute, men som gir dårlig beskyttelse mot bomber og missiler. Tidligere oppbevarte man flyene i bombebeskyttende sheltere, nå skal flyene i hovedsak plasseres i felles hangarer, eller ute i friluft.

I et foredrag i Oslo Militære Samfund nylig, bekrefter sjefen for Forsvarsbygg, Fred Sjursen, at det vi bygger på Ørlandet mest kan karakteriseres som en fredsbase. Dette høstet atskillig undring blant de tilstede-værende, blant dem flere generaler fra Luftforsvaret. Det som også fikk øyebrynene til å heve seg, var hans uttalelse om at vi nå har nådd ”point of no return”, at Forsvaret får den basen som er bestilt, og at det ikke er grunnlag for å endre på basens innretning.

“Norges Forsvar” har bedt Luftforsvaret kommentere dette og i sitt svar fastslår Luftforsvaret at målsettingen med basen hele tiden har vært at den skal bygges opp som en fullverdig stridsbase. Men hva betyr dette? Betyr det at vi må forvente enda et byggetrinn og videre utbygging? Betyr det at vi må belage oss på korrigeringer og utvidelser så å si umidelbart etter at nøkkelen er satt i døren?

Vi bestiller fly for 68 milliarder kroner. Utbyggingen av Ørland er stipulert til 10 milliarder kroner. Vi bygger en hovedbase som skal stå 40-50 år fremover i tid. Men vi har altså ikke råd til å beskytte våre nye kampfly.

Det må være lov til å spørre om dette er klokt.