I debatten om Forsvaret møter vi to underlige forestillinger. Den ene er at dersom vi reduserer antall kampfly kan vi enten bruke pengene på andre ting, som mer forsvar i nord, eller en styrking av Hæren.  

Av Lars Myraune
President i Norges Forsvarsforening

Av Christian Bugge Hjorth
Generalsekretær i Norges Forsvarsforening

Det andre er forestillingen om at lavere oljepris og migrasjon må føre til at vi bruker mindre på Forsvaret. For det første: Ingenting er løst om vi -reduserer antall kampfly. Enkelte politikere tror visst det. Bård Vegar Solhjell (SV) er blant dem. Han hevder at ved å avbestille ti av kampflyene til Forsvaret, kan pengene vi «sparer» brukes til å demme opp for Putin i nord. Det vil være naturlig å spørre Solhjell om han ved dette gjør seg til talsmann for å opprettholde forsvarssjefens foreslåtte investeringsnivå i sitt råd til regjeringen.
Vi er usikker på om han har ment dette, eller om han har andre motiver, som å neddimensjonere Forsvaret. For man må være nokså naiv hvis man tror at eventuelle besparelser ved å redusere antall kampfly vil komme Forsvaret til gode. Dessuten finansieres mesteparten av kampflyene utenfor statsbudsjettet og bare av den grunn vil det meste ta veien til andre -formål, hvis vi bruker Solhjells resonnement. Og på toppen av dette, så vil ikke færre kampfly frigjøre tilstrekkelig med driftsmidler til andre formål.

Solhjells tro på egen militærfaglige ekspertise er også merkverdig. Han mener det er forsvarlig å redusere antall kampfly, mens forsvarssjefen på sin side sier at det siste han vil redusere i forsvarsstrukturen er kampflyene. Hvem skal vi tro på som militærfaglig rådgiver til regjering og storting? Kan Solhjell  gi en militærfaglig begrunnelse for å redusere antall kampfly?

For det andre: Lavere oljepris og migrasjon er et dårlig argument for å redusere finansieringen av Forsvaret. Å sette sikkerhet og velferd opp mot hverandre, er en farlig vei å gå. Norge trenger både sikkerhet og velferd. Norge trenger et forsvar for å beskytte borgerne og sikre landets interesser, spesielt i den tid vi er inne i, med økt uro og usikkerhet. Også for å sikre velferden for kommende generasjoner. Direktøren for Norsk utenrikspolitisk institutt, Ulf Sverdrup, sa det treffende i et debattprogram for noen dager siden: «Spørsmålet er om vi i dag har den riktige balansen mellom velferd og sikkerhet. Hvis vi utvider sikkerhetstenkningen i Norge så har Forsvarsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og Utenriksdepartementet tilsammen ca. 80 milliarder kroner. Det resterende av 1.250 milliarder – bruker vi på velferd».

De fleste politikere forstår betydningen av å være forsikret, at Norge må ha motstandsdyktighet mot press utenfra og at vi må ha et forsvar som kan sikre våre verdier og interesser. Men når det kommer til å betale premien endrer perspektivet seg.
I ryggmargen på enhver politiker ligger spørsmålet han eller hun tror tar seg bra ut for velgerne. Og når velgerne ikke er opptatt av forsvar, blir heller ikke politikeren det. Det vi trenger er visjonære politikere, politikere med mot, styrke og kunnskap til å gå foran. Det er også en del av demokratiet.

Det vi aller minst ønsker er fly som ikke flyr, båter som ikke seiler og mannskaper som ikke øver. Hvis vi vil bo i et trygt land må vi betale hva det koster å ha et forsvar.

FLERE ARTIKLER FRA NORGES FORSVAR
TIL ARKIV