Hvis milliardpåplussinger til Forsvaret uteblir er det få på Stortinget som ser behovet for en ny sikkerhetspolitikk. En endring av basepolitikken, slik Forsvarssjefen har antydet er nødvendig, er det ikke stemning for.

Av Aslak Bonde

Frittstående politisk analytiker. Før det var han ti år i Aftenpostens politiske avdeling og ti år i NRK. 

Selv om det fortsatt er noen uker til Ine Eriksen Søreide skal legge frem forslaget til langtidsplan for Forsvaret, er beslutningsprosessene i full gang i de fleste partiene. Det strømmer på med eposter og telefoner. Men stort sett bare om én ting. Lokalisering og arbeidsplasser. De lokalpolitikerne som kunne lese i forsvarssjefens fagmilitære råd at arbeidsplasser i deres distrikt bør forsvinne, har allerede mobilisert fylkespartiet, som nå jobber mer eller mindre intenst for å få partiene på Stortinget til å tenke annerledes.

Akkurat nå kan det derfor se ut som om Stortingets behandling av fremtidig forsvarspolitikk blir mer om distrikter enn om forsvar. Samtidig har det sikkerhetspolitiske alvoret nå sunket så godt inn i alle stortingspartiene at distriktshensynene mest sannsynlig blir skjøvet i bakgrunnen når langtidsplanen skal vedtas en gang før sommeren. Den russiske kombinasjonen av opprustning, utenrikspolitisk aktivisme og innenrikspolitisk labilitet har satt skrekk i stortingsrepresentantene. De innser også at det økonomiske handlings-rommet i årene fremover blir trangt, og da blir det ekstra tungt å stemme for baser eller kapasiteter som forsvarssjefen sier at han egentlig ikke ønsker seg.

Sikkerhetspolitikk

Skal politikerne ta forsvarssjefens fagmilitære råd på alvor, bør de umiddelbart starte diskusjonen om nye alliansepartnere, utenlandske baser, mer aktivitet i Finnmark og hyppigere og lengre allierte militærøvelser. Det er nemlig allerede klart at de ikke kommer til å bevilge de pengene forsvarssjefen mener er nødvendig for å sikre et troverdig forsvar med dagens sikkerhetspolitiske forankring, og da har forsvarssjefen oppfordret dem til å revurdere sikkerhetspolitikken. Men det kvier politikerne seg for – antagelig fordi alle mulige nyorienteringer enten ser dårlige eller usannsynlige ut.

Den mest nærliggende justeringen av sikkerhetspolitikken er at vi legger bedre til rette for rask støtte fra USA – enten det skjer ved mer forhåndslagring av utstyr og flere øvelser, nye fremskutte baser og/eller permanent amerikansk tilstedeværelse på norsk jord. Dette er det ingen på Stortinget som ønsker. Høyresiden, som ikke har noe imot USA, er sterkt kritisk til den faktiske suverenitetsavståelsen som ville følge av en slik politikk. De peker blant annet på hvordan Danmark har fått formet sin utenrikspolitikk av at landet i mye større grad enn oss har følt seg tvunget til å bistå USA og NATO i utenlandsoperasjoner.

Mellompartiene

Venstresiden og mellompartiene er skeptiske til alle tiltak som kan gi Russland grunn til å snakke om at Norge og NATO ruster opp på nordflanken. Nettopp i en tid der konfliktnivået mellom Vesten og Russland øker, mener opposisjonen at det er ekstra viktig å bevare den relative lavspenningen i nord.

En styrking av det nordiske samarbeidet er langt å foretrekke. Det ser foreløpig ganske urealistisk ut. Erfaringene med materiellsamarbeid er dårlige, og det oppfattes fortsatt som illusorisk at NATO-landet Norge vil få lov til å gi sikkerhetsgarantier til utenforlandene Sverige og Finland. Likevel er det såpass mye bevegelse i den sikkerhetspolitiske tenkningen i begge våre naboland at en god del norske politikere ser muligheter for at Norden plutselig kan fremstå som en sikkerhetspolitisk enhet.

Stoltenberg skeptisk

Den mest aktuelle sikkerhetspolitiske nytenkningen på Stortinget er at man starter et bevisst arbeid for å dele kapasiteter med andre land. I Norden kan man se for seg at Norge lener seg tungt på svensk flyvåpen og finsk landforsvar, mens de to landene satser på norsk flåtestyrke. Man kan også se for seg et annet og parallelt materiell- og kapasitetssamarbeid med landene rundt Norskehavet og Nordsjøen.

NATO-sjef Jens Stoltenberg er skeptisk til et slikt samarbeid. Hans bekymring er at medlemslandenes samlede forsvarssatsing blir for liten. Alle land kan argumentere med at de får økt forsvarskapasitet selv om de reduserer sine egne bevilgninger. Vi kan få fly og skip som blir som de reneste Tordenskiolds soldater. Telt mange ganger.

Regjeringen kommer til å være lydhør for NATOs innvendinger, og dermed blir det tynt med sannsynlige og ønskelige sikkerhetspolitiske nyorienteringer. En naturlig konsekvens er at regjeringen i sitt forslag til langtidsplan kommer til å være ytterst vag i spørsmålet om hvordan man kan kompensere for en manglende opptrapping av forsvarsbudsjettene. De sikkerhetspolitiske vurderingene vil antagelig bli henvist til en stortingsmelding som Utenriksdepartementet nettopp har startet arbeidet med. Den skal komme neste år. Inntil da kommer langtidsplanen for Forsvaret til å bli stående uten en troverdig sikkerhetspolitisk ramme.

Spørsmålet er om de andre partiene, og spesielt Arbeiderpartiet, vil slutte seg til regjeringens vegring for nyorientering. Det gjør de antageligvis. Ap har denne vinteren irritert seg over at Høyre anklager dem for igjen å gjøre Norge til et fotnoteland i NATO. Aps forslag om å forby atomvåpen er slett ikke så radikalt som Høyre fremstiller det. Denne irritasjonen kan inspirere Ap til å lage mest mulig trøbbel for regjeringen også på det forsvarspolitiske området. Hadde det bare ikke vært for at mange i Arbeiderpartiet tror at de er tilbake i regjeringskontorene etter valget neste høst. Og da kan det være greit å ha sikret seg støtte fra Høyre.

FLERE ARTIKLER FRA NORGES FORSVAR
TIL ARKIV