Når dette nummeret av Norges Forsvar utgis har regjeringen kommet langt i behandlingen av Stortingsproposisjonen om Forsvarets fremtidige struktur. Nå skal Stortinget ta stilling til proposisjonen, og det er viktig at regjeringen legger frem et forslag som i realiteten vil styrke vår forsvarsevne. Det har dessverre vært det motsatte vi har vært vitne til gjennom mange år. Politikerne har vist liten vilje til å finansiere det forsvaret vi har, og det har ført til at Forsvaret er blitt mindre slagkraftig gjenom årene. Vi har på vår side hevdet at hvis vi vil leve trygt her i landet, er vi også nødt til å betale hva det koster å ha et forsvar.

I debatten registrerer vi i forbindelse med anskaffelse av F-35 at noen sier: «Vi må ikke bygge et angrepsforsvar», eller «hensikten er å delta i amerikanske bombekampanjer». Vi mener anskaffelse av F-35 styrker Norges evne til å stå imot press og overgrep utenfra, og at det er tvingende nødvendig å ha et forsvar og ikke minst allianser som kan bidra til å sikre våre verdier og interesser.

Når dette er sagt, så er det også slik at også de «forsvarsvennlige» politikerne her i landet faktisk vegrer seg for å betale hva det koster å ha et forsvar. De fleste forstår riktignok verdien av å være forsikret, men ikke alle er villig til å -betale premien. Den er for høy, eller man håper på det beste. Men å håpe på det beste kan være kostbart. Det er for sent å betale forskringen når huset brenner.

Ofte settes bevilgningene til forsvarssektoren opp mot -andre samfunnssektorer. Vi har kanskje vært forsiktig med å ta den debatten fordi det er åpenbart at det er behov for å styrke velferden her i landet. Setter du gamle og syke opp mot Forsvarets behov, krever det innsikt å forstå at det ikke er enten eller, men begge deler. Derfor har det nesten alltid vært slik at når pengene skal fordeles, så kommer Forsvaret til kort. Også fordi politikerne vanskelig ser lenger enn til neste valg, og bare av den grunn skyver problemene foran seg. Slik har det vært, ikke bare med Forsvaret, men med samfunnssikkerhet i sin alminnelighet.

Men nå er nedbyggingen -kommet så langt at det er nødvendig å rope et varsku. Mens bevilgningene til flere samfunnssektorer har økt, har bevilgningene til Forsvaret stått mer eller mindre stille. Dette har ført til at Forsvaret har måttet kutte helt ned til beinet på en rekke strukturelementer.

Nå er det ikke lenger mer å kutte. Kutter vi mer nå, reduserer vi vår evne til å ta imot alliert hjelp. Og vi må tenke helt nytt når det gjelder vårt forsvarskonsept.

Det er dette som er alvoret i dagens situasjon. Det er dette politikerne nå må ta innover seg før det blir for sent.