Etterretningssjef Morten Haga Lunde advarer mot russiske forsøk på å splitte norsk opinion om Russland i to, én i sør og én i nord. Det har han all grunn til.

Av Kjell Dragnes

Journalist, tidligere Moskva-korrespondent

Det skal selvsagt ikke stikkes under stol at det er forskjeller mellom nord og sør i Norge, mellom sentrum og periferi, mellom by og land. Det er en normal del av det politiske landskap og den politiske debatt. Og som det heter: Det er der du ligger som avgjør hvor du står. Geografisk beliggenhet, historiske erfaringer, næringsliv og ressurser er faktorer som påvirker opp­fatninger – og politiske standpunkter, både blant enkelt­mennesker og partier.

Nøktern analyse

Når generalløytnant Lunde i E-tjenestens åpne trusselvurdering, Fokus 2020, fastslår at de «faktorene som i størst grad preger trusselbildet for Norge og norske interesse, er nær knyttet til Russland og Kina», er det et nøkternt utsagn. Det er også hans påpekning av at russiske påvirkningsoperasjoner både er mer sofistikerte og målrettede enn tidligere, og at de «søker å forsterke mot­setninger mellom nordlige og sørlige deler av landet – og mellom Oslo og distriktene – i synet på Russland og russisk framferd». Likevel ble det rabalder etter fremleggelsen. Den vanligvis klartenkte, men meningssterke, ordføreren i Sør-Varanger, Rune Rafaelsen, fikk vann på mølla. Han mente at Haga Lunde mistenkeliggjorde den naboskapspolitikken han, og andre i Finnmark, driver overfor Russland. Rafaelsen fikk raskt støtte fra stortingsrepresentant og tidlig­ere fylkesordfører Runar Sjåstad. Til Klassekampen sa han at det er en realitet at det er ­forskjellige oppfatninger av Russland jo nærmere man kommer den norsk-russiske grensen.

Lokalt og sentralt

E-tjenesten og Haga Lunde mistenkeliggjør ikke. Problemet, både for Rafaelsen og Sjåstad, er at de ikke ser ­forskjellen mellom det lokale og det sentrale, mellom et godt naboskapsforhold på det lokale plan og et mer utfordrende ­forhold mellom statene Norge og Russland. De to, og svært mange med dem i vår nordøstligste landsdel, innser ikke at det langt fra er noe motsetningsforhold ­mellom samarbeid, samvirke og gode kontakter lokalt over den 196 kilometer lange grensen mellom Norge og Russland i nord og utfordringen som stammer fra to nabolands svært ulike politiske og samfunnsmessige systemer. Og ulike mål.

Negativt lokalt

Russland har, etter Sovjetunionens fall i 1991 og spesielt etter 2000, beveget seg bakover, mot et stadig mer autoritært system. Dette påvirker – noe Rafaelsen og Sjåstad selvsagt vet – også det lokale forholdet negativt. Etter at Moskva i 2014 vedtok loven om at organisasjoner som samarbeider med, eller får støtte fra, utlandet, må regist­reres som «utenlandsk agent», knirker det i det lokale sam­arbeidet. Men det er altså Russland som har innført restriksjonene, ikke Norge. Det i utgangspunktet svært positive «folk-til-folk»-sam­arbeidet, spesielt i nord, er blitt vanskeligere.

Ukunnskap om historie

Sjåstad farer med harelabb over historien når han påstår at folk i nord har et mer balansert syn på Russland på bakgrunn av et samarbeid over flere ­hundre år, bygd på nærhet, kunnskap og erfaring. Er det pomorhandelen han tenker på? Den tok slutt med bolsjevikrevolusjonen i 1917. Er det de positive erfaringer mange finnmarkinger hadde på grunn av den sovjetiske frigjøring av Sør-Varanger i 1944? Er det den stengte grensen i sovjetperiodens 70 år? Eller er det oppblomstringen av kontakter og lokal handel som fant sted de første årene etter 1991? Det kan kanskje være verdt å minne om at det for knapt 30 år siden ikke alltid var stor ­velvilje fra lokalbefolkningen overfor besøkende russere. Smugling av sprit og prostitusjon rev ned de positive «krigsminnene», da soldatene i Den røde hær var venner og frigjørere. Det er det underlige med stereo­typier. De kan virke fastlåste og uforanderlige («russere er slik, og nordmenn er slik»). Men de kan altså også brått endres, slik det skjedde i begynnelsen av 90-tallet.

Endret oppfatning

Nå er altså oppfatningene igjen endret, men nå skal det angivelig gå et stort skille mellom nord og sør i Norge. Jo, selvsagt er det ulike oppfatninger. Men skal man tro talspersoner i nord, som Rafaelsen og ­Sjåstad, er det de som sitter på den virkelige forståelsen av Russland. Man skal heller ikke ha snakket lenge med russiske myndighetspersoner før akkurat dette poenget blir understreket. Det må inngå i instruksen de har fått å fremheve at «de i sør», elle «der nede i Oslo» ikke har den riktige oppfatningen av Russland. Dermed bekrefter både de og de nordnorske talsmennene som står for et «mer nyansert syn på Russland», Haga ­Lundes og E-tjenestens på­pekning av at Russland forsøker å underbygge dette ­skillet. Hvorfor gjør Moskva det? For å påvirke norsk ­politikk og norske holdninger, ikke minst til folkerettsbrudd som okkupasjonen av Krim og den pågående krigen i Ukraina. For ikke å snakke om den aktive russiske militære støtten til Bashar al-Assads regime i Syria.

Kan skille

Det er svært usannsynlig at ikke finnmarkinger flest kan skille mellom et godt nabo­forhold på det lokale plan og stat-til-stat-forholdet Norge–Russland. Det er heller ingen grunn til å tro at innbyggerne i Troms og Finnmark er mindre pålitelige norske borgere. Noe annet ville være å mane frem den misforståtte «finske fare» fra 1930-tallet i ny tapning. Men det som er problematisk, er at ledende politikere i nord faktisk ikke ser dette skillet, og at de går på den russiske propagandalimpinnen. E-tjenesten gjør bare det som er riktig, å påvise at en nabo forsøker å påvirke norsk politikk, selvsagt for å dreie den i russisk favør. Det er selvsagt legitimt, Russland er ikke det eneste land i verden som driver påvirkningsoperasjoner. Men vi, med vårt åpne, liberale s­amfunn, burde være i stand til å oppdage operasjonene og møte dem med riktig informasjon.

Generalløytnant Morten Haga Lunde påpekte at Russland prøver å splitte norsk opinion. (Foto: FMS)

Ordfører i Sør-Varanger Rune Rafaelsen mener E-sjefen mistenkeliggjorde den gode naboskapspolitikken Finnmark driver.

FLERE ARTIKLER FRA NORGES FORSVAR
TIL ARKIV