Var sultedøden, som tok livet av så mange som fem millioner mennesker, et folkemord? Spørsmålet har vært diskutert, og diskuteres fortsatt av historikere, folkerettsjurister og andre eksperter. Fem millioner mennesker døde i Ukraina enten direkte eller indirekte i løpet av disse to årene. For deres etterkommere, og nå for hele befolkningen i et selvstendig og demokratisk Ukraina, invadert av en autoritær nabostat, er det egentlig temmelig likegyldig hva katastrofen kalles. Massemord var det, uansett.

Det har virkninger, også i den krigen som Kremls hersker Vladimir Putin har påført nabolandet. Den nedlatende, brautende, ironiske og historisk falske måten Putin omtaler nabolandet på – «egentlig ikke et land» − føyer spott til skade. Men det stålsetter Ukrainas befolkning, uansett hvilken «nasjonalitet», eller etnisk gruppe de sies å tilhøre. Selvfølgelig finnes det ulike meninger i et land med 45 millioner innbyggere, noen har sikkert historiske lik i lasten. Likevel ser man nå et samhold og en motstandsvilje som må ha overrasket Putin.

Frisert fortid

Mens Kreml under 20 år med Putin har frisert sin nære fortid, også sovjettid, for å tilpasse den en superpatriotisk storrussisk historie, har Ukraina diskutert problematiske sider i fortiden. Blant dem er holodomor – den store sultkastastrofen. Hungersnøden blir oppfattet av svært mange, også gjennom et vedtak i nasjonalforsamlingen, Verhovna Rada, som et angrep på den ukrainske nasjon, nærmest et forsøk på å utrydde den. Altså et folkemord. Det er et vedtak som det har vært vanskelig å vinne gehør for i internasjonale organisasjoner.

Ukraina har fått en viss tilslutning til at holodomor kan kalles «forbrytelse mot menneskeheten» − et begrep som er blitt en sedvane i folkeretten. Men Kreml har nektet å gå med på det. For det første fastholder Moskva at det var dårlig vær som bidro til katastrofen, for det annet at også områder i Russland hadde hungersnød. Som om Stalins utsendte grupper brydde seg om det når de konfiskerte all mat, også såkorn, som bondebefolkningen hadde. Men Stalin er jo blitt hvitvasket i moderne russisk historieskrivning.

Genocid − folkemord

Historien har ingen mangel på eksempler på massedrap, massakre og andre overgrep mot folkegrupper. Men begrepet «folkemord», genocid, ble først laget av den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin i 1944. Senere fulgte FN opp med en egen definisjon (1946 og 1948).

Borys Tarasjuk, tidligere utenriksminister og nå Ukrainas representant i Europarådet, sier det veldig klart i intervjuet som ble gitt i 2008. Ukraina mener at det som skjedde i jordbruksområdene i «Europas kornkammer» i begynnelsen av 30-årene, var et folkemord.

Kammeret ble tømt av Stalins patruljer. Mennesker sultet i hjel, også fordi de ble hindret i å flykte. Det ble forsøkt hemmeligholdt.

Det var først da den walisiske journalisten Gareth Jones tok seg ulovlig inn i Ukraina i mars 1933 at omfanget av katastrofen ble kjent.

«Overalt var det skrik. Det er ikke noe brød. Vi dør!»

Og mennesker døde. Uhyggeligheter, som kannibalisme utspilte seg.

Benekting

Sett mot denne bakgrunn er det nærmest uhyrlig at Kreml påstår at Ukraina har begått folkemord i utbryterrepublikkene i Øst-Ukraina.

På 30-tallet nektet dessverre mange vestlige intellektuelle, som var positivt innstilt til Sovjetunionen, å tro på rapportene. Sovjetiske myndigheter fornektet enten at det hadde vært en sultkatastrofe, eller at været hadde bidratt til sult. Forfatteren George Bernard Shaw var en av dem som trodde på denne propagandaen. Andre endret mening da de fikk syn for sagn. Journalisten Malcom Muggeridge, Manchester Guardians Moskva-korrespondent i 1932, skrev at han hadde sett «en av de mest avskyelige forbrytelser i historien, så forferdelig at folk i fremtiden knapt vil være i stand til å tro at det noen gang hadde skjedd». Men det skjedde.

Propagandaen hadde og har sin virkning, også blant såkalt oppegående intellektuelle. Dessverre også i dag. Selv om krigen, for en krig er det, og Russland er angriperen, er det fortsatt mennesker utenfor det ensrettede Russland som tror på at det er snakk om en begrenset spesialoperasjon, og at den demokratisk valgte ledelsen Kyiv er en «narkoman, fascistisk junta». Putin sier det samme.

De russiske soldatene har derimot fått et krasjkurs i virkeligheten. De møter en voldsom motstand. Minnet om holodomor bidrar til motstandsviljen.

President Volodymyr Zelenskyj og hans kone markerer holodomor.