I løpet av 22 år ved makten har Vladimir Putin forsterket Russlands annerledeshet. Men selv en frisk macho på 70 år vil før eller senere måtte tre tilbake. Da vil uro følge, i inn- og utland. (Foto: Schutterstock)

av Kjell Dragnes, Journalist, tidligere Moskva-korresponden

Underlegenhetsfølelse, nedverdigelse, brustne stormaktsambisjoner, maktsyke, historiske misforståelser og feiltolkninger av militær fremgang og egen styrke, samt svake og lite samordnede vestlige reaksjoner på grove overtramp og hybride aksjoner. Alt dette, og mer til, er de sterkeste drivkreftene bak Putins vettløse angrep på nabolandet, fra Krim og Donbass i 2014 til fullskalainvasjonen 24. februar i fjor.

Noen av disse vil følge oss i lang tid, også etter Putin. De har dyptgripende historiske røtter, som er blitt gjødslet, drevet frem og vokst seg sterke gjennom Putins 22 år lange regime. Det krever at Vesten innser at Putins krig med våpenmakt mot Ukraina og hybridkrig mot Vesten ikke vil være over med Putins avgang som president. For han vil måtte gå av, selv om han tilsynelatende fortsatt har all makt i sine hender og er en angivelig frisk macho 70-åring. Når han går, og på hvilken måte, er det knapt noen, inklusive Putin, som vet. Men historien har vist at selv autokrater, og diktatoriske systemer med omfattende undertrykkelsesmidler, kan veltes – og det på uventet vis.

Noe av dette fremkom også på Atlanterhavskomiteens årlige Leangkollen-­konferanse i februar.

Feilslag

Krigen mot Ukraina har ikke gått slik Putin trodde den ville bli. Ukraina, ikke et eget land etter Putins oppfatning, har vist både kampvilje og -evne, sosial og politisk robusthet med rotfeste i en nasjonal ­identitet som Putin ikke har forstått.

Etter en god del nøling, litt for lenge, har også vestlige land, med USA og EU i ­spissen, innsett at krigen er eksistensiell. Militærhjelpen er godt fundamentert i FN-pakten om rett til selvforsvar. Det er absolutt t nødvendig at den fortsetter, og utvides, og at det politiske samholdet og sanksjonene mot Russland videreføres i lang tid fremover. Det er dessverre et ­faktum at Russland lærte en lekse av milde vestlige reaksjoner på krigen mot Georgia i 2008, støtten til Assad-regimet i Syria og okkupasjonen av Krim i 2014.

Militær makt, godt middel

For Russland tenker fundamentalt annerledes. Mens vi, spesielt i små vestlige land, mener at militær makt er absolutt siste uvei i løsning av konflikter, mener Russland at militær makt er en meget brukbar måte å nå sine mål på, og en første utvei.

Som den britiske eksperten Keir Giles skriver i sin bok Russia’s War on Everybody :

«For Russland er væpnet makt et høyst effektivt middel til å oppnå raske og ­positive utenrikspolitiske mål – med begrensede nedsider.»

Tsar Aleksander III sa, ifølge tradisjonen, det slik: «Russland har bare to allierte, sin hær og sin flåte.»

Om han ikke sa det, så fikk Putin likevel inngravert uttalelsen på et monument av Aleksander på Krim i 2017. Putin har ­alltid beundret den autoritære og reaksjonære Aleksander.

Vesten er hoved­fienden. Det står skrevet i Russlands militære doktrine

Alle midler mot fienden

I Russlands kriger tas alle midler i bruk, også ren terror mot sivilbefolkningen, slik Ukraina-krigen har vist. Og vi i Vesten går heller ikke klar, selv om vi har unnsluppet russiske raketter og granater. De mange cyberangrep, så å si daglig, på institusjoner som sykehus (!), kommuner, store og små selskaper, tjenester, spionasje, kartlegging av sårbarheter, pluss en omfattende, ofte svært subtil og slu, politisk propaganda, er en integrert del av Russlands hybride krig mot Vesten. Hvorfor krig? Fordi Vesten er hovedfienden. Det står skrevet i Russlands militære doktrine.

Kreml har vist at Russland er et imperium, driver imperialisme og er milevis unna det president Boris Jeltsin hadde som politisk mål for 20 år siden: Å gjøre Russland til et normalt land.

Det målet er som Soria Moria slott, langt i det fjerne.

Et normalt land?

Men Putin vil engang gå. Det kan, ­kanskje, på kort sikt, få krigen til å ­opphøre. Dessverre vil det ikke løse det fundamentale problemet Russland har – å måtte gå fra et imperium til å være et «normalt» land. Etter Sovjetunionens ­oppløsning – uventet selv for sovjetiske ledere – hadde Russland mange mulig­heter til å utvikle seg mot normalitet.

Men 22 år med Putin har bare forsterket Russlands annerledeshet, en følelse av underlegenhet og nedverdigelse etter ­Sovjets fall fra supermaktsstatus, uberettiget som den er, er blitt ledsaget av utfall og angrep mot Vesten – og altså åpen krig mot naboland.

Derfor er det nærmest sikkert at et nederlag i Ukraina vil forsterke disse følelsene blant Putins etterfølger(e). De vil trolig hovedsakelig stamme fra de samme kretser som ham, sikkerhetstjenestene som KGB (nå FSB) og det militære GRU. De tror på sin egen versjon av virkeligheten, selv om mange av dem har store formuer gjemt i det Vesten de sier de forakter. Den russiske befolkningen er kneblet, eller holder munn av andre grunner.

Det finnes selvsagt et annet Russland enn Putins. Men det er svakt, kontrollert og undertrykket.

Russlands forhold til Vesten er skadet, nærmest direkte ødelagt, for svært lang tid fremover. Det er den dystre virkelighet vi må leve med. Etter Ukraina. Etter Putin. Russland har bare seg selv å takke. ­Kaosmakten har skapt og vil fortsette å skape kaos internasjonalt. Men også i eget land.