De negative oppslagene for Forsvarssjefen tar ikke slutt. I midten av mars skrev Aftenposten at han på NRKs Debatten noen uker i forveien hadde bløffet om at det fantes en tiltaksplan mot mobbing og trakassering i Forsvaret. Eirik Kristoffersen mente det hele berodde på en misforståelse. Det som er helt sikkert, er at det i vinter er blitt jobbet i et halsbrekkende tempo med en tiltaksplan som skal gi forsvarsledelsen tilbake noe av den autoriteten som er mistet i løpet av det siste året. Stadig nye mediesaker om mobbing, seksuell trakassering, nytteløs varsling og gjengjeldelse etter varsling har ført til en kraftig svekking av Forsvarets omdømme.

På Stortinget er det stadig flere som stusser over Forsvarssjefens håndtering av de mange sakene. Da de første av dem dukket opp i fjor vår, var inntrykket at Eirik Kristoffersen i liten grad var reelt ansvarlig. Det dreide seg om enkelttilfeller som var blitt behandlet nede i organisasjonen. Kristoffersens offentlige uttalelser den gangen var også i tråd med det han hadde sagt helt fra han tiltrådte som Forsvarssjef. Da varslet han at verdibasert forsvar og forsvarsvilje skulle stå øverst på hans prioriteringsliste – over beredskap, evne til å samvirke og utvikling.

Nettopp dette «valgspråket» om verdi­basert ledelse gir en nøkkel til å forstå både hvorfor Kristoffersen har mistet så mye tillit hos politikerne nå, og hvorfor han likevel sitter trygt.

Pågår det en ­bevisste forsøk på undergraving av Forsvarets øverste sjef?

Tydelig verdier

Det er nettopp fordi Forsvarssjefen har vært så tydelig på verdier, og fordi han har fremmet dette budskapet så synlig i offentligheten, at det nå stilles spørsmål om sammenhengene mellom ord og ­handling. Han har flere ganger sagt offentlig at sakene om trakassering og sviktende varslingsordning representerer Forsvarets største krise. Da skulle man ha trodd at han for lenge siden hadde gått i front offentlig for å rydde opp, og at han sørget for at det umiddelbart ble laget handlingsplaner og nye varslingsordninger. Noen politikere har også fått et klart inntrykk av at Forsvarssjefen ikke setter trakassering og varsling øverst på sin dagsorden når han snakker i interne forsamlinger.

Dersom man legger dette sammen med irritasjonen hos mange forsvarspolitikere over Kristoffersens stridsvogn-anbefaling, og at han i vinter ga et intervju til Klassekampen der han bedømte utfallet av Ukraina-krigen annerledes enn sine ­politisk overordnede, skulle man tro at han snart blir kastet som forsvarssjef.

Det kommer ikke til å skje. Selvfølgelig med det forbeholdet at det kan dukke opp helt nye saker som tvinger regjeringen til å handle. Hovedårsaken er at Kristoffersen i utgangspunktet har hatt veldig høy tillit i politikken. Noen var skeptiske da Solberg-regjeringen for tre år siden valgte den ­relativt unge Kristoffersen i stedet for eldre og i utgangspunktet mer opplagte kandidater, men skepsisen forsvant etter at han hadde tiltrådt. Handlekraften visste alle om, men den var det jo også noen politikere som fryktet.

Verdibasert forsvar

Det var nettopp budskapet om et verdi­basert forsvar som gjorde at han bygget opp bred tillit i de politiske miljøene. Han viste med den prioriteringen at han var mer koblet på resten av samfunnet enn det forgjengerne var. Det ble også satt pris på at han både med sin væremåte og med sin spesialsoldat-erfaring viste opinionen hvor viktig det var å ha et sterkt og effektivt forsvar. Det er verdt å huske på at dette var på en tid der forsvarsevne var et abstrakt begrep for velgere flest.

For regjeringen, og spesielt for forsvars­ministeren, er det godt i disse tider å minne om alt det positive Eirik Kristoffersen i utgangspunktet sto for. Det er nemlig ingen ansvarlige som i dagens situasjon ville ha ønsket å bytte ut en forsvarssjef. Ukraina-krigen og den nye sikkerhetsarkitekturen i Norden skaper endringer nok for politiske forsvars- og sikkerhetsmyndigheter. Uforutsigbarheten om våre rammebetingelser bør ikke suppleres med ekstra uro om Forsvarets ledelse. Det trenger ikke engang å nevnes at det ville ha skapt enormt med støy og usikkerhet om Forsvarssjefen ble fjernet helt i slutt­fasen av hans arbeid med det nye militærfaglige rådet.

Et ekstra poeng, som av noen politikere oppfattes som spekulativt, men som av andre oppfattes som reelt, er at det kan være viktig for politiske myndigheter å slå ring om en Forsvarssjef som møter motstand internt. Noen politikere stusser over enkelte av de sakene som i det siste året har svekket Kristoffersen. Hvem var det egentlig som lekket hans råd om strids­vogner? Hvem var det som fortalte VG om feilen som ble gjort i Afghanistan-aksjonen som Kristoffersen fikk medalje for? Pågår det bevisste forsøk på undergraving av Forsvarets øverste sjef?

Spekulasjonene går, men det er viktig å understreke at det også er mange forsvarspolitikere som ikke tror på slike mer ­konspirative historier. Uansett er det en påminnelse om at det paradoksale også kan skje: En forsvarssjef som møter veldig sterkt press utenfra, kan få enda mer støtte fra sine politiske overordnede. Rett og slett fordi de ikke har noe annet valg enn å stå opp for ham.