Istarten av mars skrev Dagens Næringsliv at det er en bekymring i den norske etterretningstjenesten for at vi ikke lenger kan stole på USA. Avisen siterte kilder som kunne bekrefte at det nå «snakkes med betydelig alvor» om risikoen for at USA ikke lenger vil være vår venn og nære samarbeidspartner.

Etterretningssjef, Nils Andreas Stensønes, var umiddelbart på banen med et tydelig og kraftfullt dementi: «Vi kjenner oss overhodet ikke igjen, og tar avstand fra bildet som tegnes i artikkelen.»

Han må ha hatt jugekors på ryggen da han sa det. Det ville ha vært en tjenesteforsømmelse om man i den norske etterretningstjenesten unnlot å drøfte om USA i en gitt situasjon kan gjøre det samme med oss som landet gjorde med Ukraina. Selv om Donald Trump bare stanset utveks­ling­en av etterretningsinformasjon i noen dager, så var det nok til å demonstrere også Norges enorme sårbarhet.

Gjensidig avhengighet

Det er riktignok sannsynlig at det i det norsk-amerikanske etterretningssamarbeidet er langt mer gjensidig avhengighet enn det er i relasjonen mellom USA og Ukraina, men det gjelder bare så lenge amerikanske myndigheter frykter de russiske ubåtene med strategiske atomvåpen. Donald Trump er så uberegnelig at vi ikke lenger kan basere vår sikkerhetspolitiske tenkning på at USA vil ha egeninteresse av å overvåke nordområdene sammen med oss.

Norske myndigheters problem er at de ikke offentlig kan si at de nå lurer på solidi­teten i USA-samarbeidet. Det skal ikke være Norge som skyver USA fra seg. Norske politikere må si at den amerikanske sikkerhetsgarantien nå er akkurat like god som den var før Donald Trump ble president. Stensønes og de andre forsvarstoppene må understreke at samarbeidet med USA og de andre NATO-allierte er akkurat like tett og godt som det alltid har vært. Om de farer med direkte løgn, eller bare fordreier virkeligheten, er ikke så farlig. De har lov til det av hensyn til rikets sikkerhet.

Revidert langtidsplan

Hvordan dobbeltspillet skal gjenspeile seg i revideringen av langtidsplanen, blir en retorisk nøtt. Det er en nyvinning fra i fjor at Stortinget hvert år skal få en melding om hvordan langtidsplanen blir fulgt opp av regjeringen. Det gir også anledning til å justere kursen. Frp, Høyre og Venstre vil gjøre de nødvendige vedtakene innen sommerferien og bevilge mer penger til Forsvaret allerede i år. Regjeringen har inntil videre lagt opp til en litt senere prosess med Stortingsbehandling i høst og ekstra penger i statsbudsjettet for neste år.

Spørsmålet blir hva det skal bevilges mer penger til. Formålet med enhver langtidsplan er å gjøre forsvarskonseptene mest mulig troverdige. Utvikler vi nye og/eller supplerende forsvarskonsepter, må vi også tenke nytt om hva det skal satses på av militære kapasiteter. Dersom vi ikke lenger kan stole på at det kommer militær assistanse inn i Ofoten-området, samtidig som vi tvinges til å hurtigutvikle et felles forsvar med Finland og Sverige, kan det eksempelvis være riktig å styrke tilstedeværelsen i Finnmark. Det må gå på bekostning av noe.

Hvem tar initiativ?

Det er forsvarsplanleggerne som må initiere en slik debatt. De må åpne den i så stor grad at politikerne på Stortinget forstår at det også fra deres side er nødvendig å tenke nytt.

Det har de foreløpig ikke gjort. Da Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) la frem sin forsvarsanalyse i februar, var politikerne mest opptatt av den delen av analysen som viser at langtidsplanen er underfinansiert. Få av dem kommenterte de fire «overordnede rådene» fra FFI. De dreide seg om å forberede seg på å møte sammensatte trusler, om å samarbeide med Finland og Sverige om «høyintensiv strid» mot russiske styrker i nord, om utvikling av «et minimum av nasjonal egenevne», og å bruke ny teknologi til å redusere klimaavtrykkene.

Våre sikkerhetspolitiske omgivelser endrer seg nå så raskt at det ikke er grunnlag for å kritisere verken politikerne, byråkratene eller offiserene for at de fortsatt sitter fast i gamle tankemønstre. Det tar tid å tilpasse seg nye virkeligheter. Dessuten er det et poeng i seg selv at man i en tid med raske og store endringer bør gi seg selv så mye tid som overhodet mulig for å fordøye alt det nye. Med det forandringstempoet Trump-administrasjonen har holdt i sine to første måneder, må myndighetene være forberedt på at det kan komme enda flere dramatiske geopolitiske forandringer i løpet av kort tid.

Europa og USA

En alternativ utvikling er at det nå blir relativ ro i forholdet mellom USA og Europa. Det er mulig at Donald Trump selv mener at han er i ferd med å gjøre seg ferdig med NATO, Europa og Ukraina-krigen i denne omgangen. Han kan si at han har lyktes med å få de europeiske NATO-landene til å ruste opp sine egne forsvar, og at det var det aller viktigste for ham.

Et slikt scenario innbyr til politisk og militær ønsketenkning. Ikke minst øker det sannsynligheten for at både politikere og forsvarsfolk lar seg lure av sin egen retorikk om normalitet. De kan av bekvemmelighetsgrunner velge å tro at vi er tilbake til tiden da Donald Trump var president første gang. Da var de fleste europeiske statslederne opptatt av å vente ham ut. De tenkte at alt ville bli falle tilbake til det gamle med en gang Trump var ute av det hvite hus.

Artikkel 5 svekket for alltid

Det gjorde det på et vis, men det helt nye og dramatiske denne gangen er at troverdigheten i NATOs artikkel fem er svekket for alltid. De som måtte vurdere å angripe et NATO-land, vet nå at det er amerikansk innenrikspolitikk som bestemmer om USA vil oppfylle sine forpliktelser om å komme andre NATO-land til unnsetning. Uansett hvor Europa- og NATO-lojal den neste amerikanske presidenten blir, så vet man ikke hva som kan komme fire år etterpå igjen. En sikkerhetsgaranti med utløpsdato er lite verdt.

Så dramatisk er det sikkerhetspolitiske skiftet vinteren 2025. Det er bare å håpe, og å forutsette, at både militære og politiske ledere allerede har tatt det innover seg. Selv om de ikke kan og bør si det høyt i offentligheten.