Forsvaret og den dype freden i vår tid

Av alle steder ble rapporten «Et felles løft» presentert i slutten av april i Nobelinstituttet, der det helst er fred man snakker om bak tunge eikedører. Men det var ikke mye fred å spore i rapporten som syv eksperter, heretter kalt Ekspertgruppen, fremla for forsvarsminister Ine Eriksen Søreide og en fullsatt sal av interesserte. Det vil si: Det er for å opprettholde fred i Norge, i Europa og selvsagt også andre steder i verden at også det norske forsvar må endres og gjøres bedre i stand til å løse sin oppgave – ivareta Statens eksistens, suverenitet, suverene rettigheter og integritet. Slik ethvert lands forsvar har som sin hovedoppgave.

Ny doktrine

Ekspertgruppen har gjort et grundig sikkerhetspolitisk arbeid, slett ikke uventet når man ser på sammensetningen og medlemmenes kvalifikasjoner. Først og fremst har de ryddet opp i det de kaller en katalog av konsepter. Katalogen «eies» av Forsvarsdepartementet og er et konglo-merat av sikkerhetspolitiske mål, forsvarspolitiske mål, forsvarskonsept, totalforsvarskonsept og Forsvarets oppgaver.

I stedet for denne katalogen har gruppen laget det man kan kalle en norsk sikkerhetspolitisk doktrine. Doktrinen klargjør både utfordringer og oppgaver, nye trusler så vel som gamle, kjente trusler mot norsk sikkerhet.

Først og fremst står Russland og nordområdene. Slett ikke uventet, slik utviklingen har vært i vårt naboland. Men det var absolutt på tide å henge bjellen på katten, uten å havne i en konfrontasjon med vårt store naboland. Tvert imot vil gruppen videreføre den doble politikk fra den kalde krigens dager, det vil si avskrekke Russland, men samtidig beholde det gode naboskapsforholdet.

Ingen skjønnmaling

Det forfriskende med rapporten er at den ikke skjønnmaler, verken dagens situasjon eller utfordringene fremover. Gruppens leder, professor Rolf Tamnes, var da også svært opptatt av «å se fremover» og ikke dvele ved fortidens synder og fordele skyld for den situasjonen Forsvaret er kommet i.

Det er sikkert klokt. Alle partier på Stortinget, enten de nå er i regjering eller er utenfor regjering, har sin klare andel i dagens situasjon. Det har også rådgivere og Forsvarets egne folk som lot seg blende av at den kalde krigen var over, nærmest trodde på at den evige fred hadde inntrådt, og raserte mye av det som møysommelig var blitt bygd opp over flere tiår.

Ørlandet og feil

Det er viktig ikke å dvele ved fortiden. Men det er også viktig å lære av de feilene som ble begått, også i den nære fortid.
I sikkerhetspolitikken er det noen konstanter som ikke endrer seg. Militær tenkning går, som stort sett annen tenkning, i motebølger.

Så legg merke til hva Ekspertgruppen skriver:

«Strukturen kan ikke kullkastes hvert fjerde år.»

Den litt høflige, akademiske stilen rapporten er holdt i, skjuler også i samme avsnitt (side 63) en skarp kritikk av noen av de disposisjoner som er gjort for Forsvaret, ikke minst plasseringen og utformingen av hovedbasen for F-35 på Ørland.

Norges Forsvar omtalte i nr. 2 Ørland som «En fredbase i krigstid».

I rapporten heter det: «Behovet for baser og styrker må tilpasses en helhetlig plan. Dagens lokalisering av baser og forsyninger er ikke godt nok tilpasset behov-ene i forbindelse med en krise i nord. Det er også gjennomført flere store investeringer uten en tilstrekkelig vurdering av om de passer inn i en helhetlig nasjonal beredskap.»

Satt i sammenheng med en av de andre store utfordringer som rapporten peker på, langtrekkende missiler med meget kort varslingstid, kan man jo spørre – som Nils Naastad gjør: Skal norsk sikkerhetspolitikk utformes av ingeniører?

La oss heller lytte til Ekspertutvalgets meget klare anbefaling:

Et nytt operativt konsept må «bygge på en lidenskapsløs vurdering av trusselens karakter».

Realisme

Jeg antar at «lidenskapsløs» i denne sammenheng betyr realisme og ikke ønsketenkning eller en snill fortolkning og forståelse av en eventuell motstanders intensjon. I dette tilfellet er det Russland, som gjennom sine handlinger har avslørt både vilje og evne til å gjennomføre militære operasjoner mot naboland. Det er altså en trussel man ikke kan se bort fra, selv om ekspertene mener at sannsynligheten for militært angrep synes liten i dag.

Russland er og forblir den største utfordrer for norsk sikkerhet. Under president Vladimir Putin er Russland blitt en autoritær og antivestlig stat med betydelige stormaktsambisjoner, fastslår ekspertutvalget.

Det er en klar og konsis analyse. Spørsmålet er bare, hvorfor det tok så lang tid for norske forsvarspolitikere å innse dette? Beklager å måtte dvele litt ved fortidens synder, men tegnene har vært tydelige i mange år, ikke minst gjennom krigen mot Georgia i 2008.

Tillat et sitat fra daværende stortingsrepresentant, senere forsvarsminister Bjørn Tore Godal, i Oslo Militære Samfunds jubileumsbok i 1999: «Ingen kan med sikkerhet si hva som blir den langsiktige utvikling i Russland.»

Økonomien utfordrer

Så var det de økonomiske realiteter. Ekspertgruppen skisserer en omfattende økning av forsvarsbudsjettet og tilleggsbevilgninger som må til for å nå de nødvendige sikkerhetspolitiske mål. Det er snakk om store summer til nye ubåter, nye kampfly og overvåkningsfly. De siste kan vi ikke finansiere alene. Alt kommer omtrent samtidig, fra 2020 og utover.

Det er i en tid da norsk økonomi vil være svekket. Oljealderen er på hell, og eldrebølgen vil innebære kraftig økning av sosiale utgifter. Det vil være den nye normalsituasjon i Norge.

Gruppens anbefalinger er klare og tydelige. Gode og velfunderte. Lidenskapsløse.

Nå skal de diskuteres. Men anbefalingene bør og må ikke legges i en skuff. Til det er situasjonen for Forsvaret og norsk sikkerhet for alvorlig.