Putin gir Forsvaret drahjelp

Da NRK inviterte til debatt om anbefalingene til den ekspertgruppen som har vurdert våre sikkerhetspolitiske utfordringer og innretningen av Forsvaret, var det ingen politiker som var villig til å komme i studio og uttale seg negativt til rapporten.

Om det betyr at ekspertgruppen får gjennomslag for en årlig økning av Forsvarsbudsjettet på to milliarder kroner fra 2017, slik at Forsvaret om ti år kan få 7,5 milliarder kroner mer å rutte med i året – eller om politikerne vil akseptere en budsjettøkning i størrelsersorden to prosent av brutto nasjonalprodukt, slik som NATO foreslår – vil imidlertid tiden vise.

En del av bakgrunnen for at mange nå ønsker å styrke Forsvaret er ikke minst annekteringen av Krim, situasjonen i Ukraina, de mange russiske grensekrenkelsene i Europa, Russlands erklæring om at NATO og USA er hovedfienden, og ikke minst den voldsomme opptrappingen av russiske militære kapasiteter. Krisen i Ukraina og Russlands folkerettsstridige handlinger har endret sikkerhetspolitikken i Europa, sier forsvarsminister Ine Eriksen Søreide.

Men det er selvsagt mer enn det. Mange har etterhvert innsett at det er nødvendig å tenke nytt når det gjelder Forsvaret. Et anslag mot Norge vil ikke nødvendigvis skje gjennom en bred invasjon, men antakelig mer sannsynlig i form av mindre episoder “under radaren” for utløsning av en artikkel 5- situasjon. Et overgrep vil heller ikke skje ved bruk av militære kapasiteter alene, men vi vil oppleve at en fiende kombinerer konvensjonelle, med mindre konvensjonelle virkemidler. Krig er ikke krig, og fred er ikke nødvendigvis fred. Eksempelet er Ukraina, der det dukket det opp “små grønne menn” uten nasjonalitetsmerker, av Russland identifisert som russiske “frivillige”. Kombinert med propagandafremstøt og cyberoperasjoner. Nyere russiske doktriner slår fast at det finnes et spekter av virkemidler, som i en gitt situasjon kan rettes mot sivilbefolkningen og viktige samfunnsstrukturer, i den hensikt å påvirke holdninger og skape usikkerhet eller kaos. I en verden der cyberdomenet spiller en viktigere og viktigere rolle, flyter forsvar og samfunnssikkerhet over i hverandre. Det må vi også ta høyde for når vi planlegger vårt forsvar i vieste forstand.

KAN IKKE VIDEREFØRES

Behovet for å tenke nytt når det gjelder Forsvaret har videre en økonomisk dimensjon. Forsvaret er underfinansiert, og det kan vi ikke lenger leve med. I dag har vi en politisk ledelse i Forsvarsdepartementet og en forsvarssjef som åpent går ut og innrømmer hvor dårlig det står til. I Oslo Militære Samfund sa forsvarssjefen tidligere i år rett ut at forutsetningene for finansiering av målsetningene med langtidsplanen ikke lenger er til stede. Den politiske ledelse uttrykker det slik: “Basert på erfaringene og kunnskapen fra det siste året, kan ikke dagens Forsvar la seg videreføre på mellomlang og lang sikt”. Tydeligere kan det ikke sies – i kontrast til byråkrater og sentrale forsvarspolitikere som tidligere mer eller mindre har skjøvet problemene under teppet.

SRATEGISKE GREP

I opposisjon var vår forsvarsminister Ine Eriksen Søreide kritisk til den manglende åpenheten. I posisjon har hun gjort flere trekk som har skapt nytt håp for dem som ønsker at Forsvaret skal bli mer i takt med tiden og finansieres i henhold til dette:

1)
Hun ga forsvarssjefen i mandat å overlevere et helhetlig fagmilitært råd til den politiske ledelse i departementet.

2)
På forespørsel fra Regjeringen fikk konsulentselskapet Mc-Kinsey i oppdrag å utrede Forsvaret med sikte på å finne frem til mulige besparelser, effektiviseringtiltak og tiltak som kan styrke operative delen av Forsvaret.

3)
Det ble videre nedsatt et ekspertutvalg som fikk til oppgave å vurdere hvordan sikkerhetspolitiske utviklingstrekk påvirker Norges sikkerhet, og om det er samsvar mellom de sikkerhetspolitiske utfordringer og innretningen av Forsvaret (ekspertuvalget har fått bred plass i dette nummeret av Norges Forsvar).

Dette er gode strategiske grep som har bidratt til å sette Forsvaret på dagsorden. Summen av hendelsene på den sikkerhetspolitiske arena, mer innsikt i hva vi kan forvente i en krisesituasjon, og disse strategiske grep, har skapt en allmenn forståelse og aksept for at Forsvaret må tilpasses nåtid og fremtid, og at det er behov for å øke bevigningene.

HVA SIER FORSVARSSJEFEN?

Nå venter alle på forsvarssjefen. 1. oktober presenterer Haakon Bruun-Hanssen en struktur som presumptivt skal være tilpasset økonomiske og sikkerhetspolitiske realiteter. Vil forsvarssjefen anbefale et breddeforsvar, der vi selv tar hånd om samtlige kapasiteter, eller skal det gjøres i samarbeid med andre? Hvordan skal Forsvaret kunne møte mindre episoder og hendelser som ligger “under radaren” for artikkel fem i NATO-traktaten? Vil vi selv være i stand til å ivareta førstelinjeforsvaret av Norge, eller vil dette måte skje i samarbeid med andre? Og ikke minst, hvordan skal vi finansiere 52 kampfly, anskaffelsen av nye ubåter og andre nødvendige kapasiteter.

MANDATET IKKE OPPLØFTENDE

Det store spørsmålet er hvilke rammer forsvarssjefen har å rutte med i fremleggelsen av sitt militærfaglige råd, når alt komme til alt. Mandatet virker ikke direkte oppløftende slik det er utformet: Basis er et kompensert videreført saldert 2015-budsjett, eller et økende budsjett med 0,5 prosent reell vekst. Han skal i tillegg angi sine prioriteringer dersom Forsvaret tilføres ressurser ut over en reell økning på 0,5 prosent per år. Det har av flere vært påpekt at forsvarssjefenes mandat er for snevert – i beste fall diffust. Da forsikrer forsvarsministeren oss gjerne om at forsvarssjefen står fritt.

I Stortingets spørretime 13. mai sier hun at forsvarssjefen må vurdere hva som er nødvendig for å skape det Forsvaret han mener Norge trenger, og at hun forventer at forsvarssjefen er tydelig på sine behov. Hva dette betyr i praksis vet vi ikke. Vi går ut fra at det foregår en viss dialog mellom forsvarssjef, embetsverk og politisk ledelse før rådet tilflyter offentligheten.

HVA KAN FORSVARET SPARE?

Et viktig og antakelig kompliserende spørsmål er hva Forsvaret i det hele tatt er i stand til å spare i tiden fremover. En økning i forsvarsbevilgningene reflekterer ikke bare hva som tilførs fra statskasssen i kroner og øre, men også forventningene til interne spare- og effektiviseringstiltak, som inngår som en del budsjettet. Forsvaret har gjennom sparetiltak spart milliarder gjennom de senere årene. Det man har forventet, men ikke klart å spare, har dels vært hentet inn ved å trene mindre, seile mindre og fly mindre. Det er her konsulentselskapet McKinsey kommer inn, som i sin rapport hevder at Forsvaret kan spare opptil fire milliarder kroner årlig.  Ikke alle tror det og her gjelder det ikke å være for optimistisk.

7,5 MILLARDER ÅRLIG OM TI ÅR?

Forsvarsministerens ekspertruppe hevder i sin rapport at Forsvaret kan omdisponere minimum 3,5 milliarder kroner årlig til operativ virksomhet innen utgangen av 2020. Bevilgningsnivået foreslås hevet med to milliarder kroner innen 2017 og at ubåtene tilleggsfinansieres. Ifølge rapporten kan forsvarskapasiteten styrkes med 7,5 milliarder kroner årlig ti år fremover i tid.

Opp mot dette står NATOs anmodning om å tilføre de Europeiske forsvar to prosent av brutto nasjonalprodukt. Konkret vil det bety at forsvarsbudsjettet må økes fra i dag 43 milliarder til 60-70 milliarder kroner.

HVA SIER POLITIKERNE?

Hvor står så politikerne i dette bildet? Vil norske politikere akseptere en økning i forsvarsbudsjettet i den størrelsesorden som her antydes? Partiene har nettopp avviklet sine landsmøter. Senterpartiet ønsker et historisk løft for Forsvaret og går inn for å øke forsvarsbudsjettet med to prosent av brutto nasjonalprodukt. På Fremskrittspartiets landsmøte ble det vedtatt en resolusjon der det heter at toprosentmålet er særdeles viktig ettersom Norge er et av de land som er mest operasjonelt avhengig av øvrige NATO-land. I Erna Solbergs foredrag på Høyres landsmøte snakket hun varmt om en prioritering av Forsvaret, men fra Høyre kom det ingen konkrete løfter, selv om Norge som NATO-land har gitt sin tilslutning til toprosentmålet. På KrF sitt landsmøte ble det heller ikke gitt noen garantier, bortsett fra at det fastslås at kampflyanskaffelsen vil skape behov for ekstraordinær økning av den totale budsjettrammen for Forsvaret. Heller ikke Arbeiderpartiet bidrar med konkrete forpliktelser, hverken i programmet, eller på landsmøtet. Når det gjelder Venstre, så fremstår ikke partiet Venstre som et forsvarsparti, for å si det mildt. Blant en anselig mengde resolusjoner på landsmøtet (over 50) kan vi ikke se at Forsvaret er nevnt med en setning.

PRIORITERTE SAMFUNNSOPPGAVER

Med utgangspunkt i det som her er skissert, hva kan vi så vente? Kanskje er Erna på glid. Vi vet at Fremskrittspartiet støtter toprosentmålet. Og tradisjonelt støtter Arbeiderpartiet Forsvaret. Men hva som til syvende og sist kommer ut av forsvarsministerens forskjellige innspill er fortsatt usikkert. Vi er midt i en prosess der forsvarssjefen skal legge frem sitt fagmilitære råd. Rådet skal munne ut i en stortingsproposisjon som skal behandles før eller etter sommeren 2016. I dag kan vi konstatere at “akkurat nå er stemningen positiv”. Men spørsmålet er hvor positiv stemningen er når alt kommer til alt og politikerne skal vekte forsvarsbudsjettet opp mot andre prioriterte samfunnsoppgaver?

Her er det altså ikke nok å krysse fingrene. Her må det fortsatt en solid innsats til for å komme i mål. Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide har åpnet et vindu gjennom de initiativ som er tatt gjennom det siste året. Tar vi ikke utfordringen nå, er det fare for at vinduet vil være stengt i lang tid fremover.

Nye ubåter må tilleggsfinansieres (Foto: HDW)

Hvis vi skal følge målene til NATO vil Forsvarsbudsjettet øke fra 42- til 60-70 milliarder. Grafen viser et flatt budsjett. Hva blir rådet fra Forsvarssjefen? Illustrasjon fra Ekspertutvalget.