Donald Trump sier igjen og igjen at europeerne «flår» USAs skattebetalere, fordi Europa ikke bidrar nok militært. Selv om han ikke vinner , vil hans synspunkter har virkning. USAs krav om større NATO-bidrag fra europeerne vil vokse seg sterkere og sterkere. 

(Foto: Dominick/Reuter/NTB scanpix)

Av Nils Morten Udgaard
Kommentator og tidligere utenriksredaktør i Aftenposten

Historien forteller oss at allianser kan være skjøre institusjoner, raske ofre for politiske kastevinder slik vi nå ser dem i Europa og USA. I land etter land utfordres partier i sentrum. Utfordringene kommer fra fløyene til høyre og venstre. De næres av samfunnsgrupper i opprør mot eliter og makthavere, ofte grupper som er blitt hengende etter økonomisk: En middelklasse som mister troen på en bedre fremtid.

Den alvorligste utfordringen for NATO kommer fra USA, som bar alliansen til dåpen og var og er landet som gir N ATO mening. Det er noe ubehagelig nytt at NATO er blitt et stridstema i USAs valgkamp, slik det er skjedd i år. Donald Trump, republikanernes kommende kandidat, sier igjen og igjen at europeerne «flår» USAs skattebetalere, fordi Europa ikke bidrar nok militært, og han har omtalt alliansen som «foreldet». I tillegg har han vist en viss sympati for Russlands president Vladimir Putin. Spesielt urovekkende er det at Trump åpent går inn for proteksjonisme, for nye handelshindringer som skal sikre jobbene for USAs industriarbeidere.

Da må vi minne oss selv om at NATO fra første stund også var et forsvar for fri ferdsel på havene og åpne handelsruter. Verdenshandelen skapte ny velstand og en globalisering som i tillegg produserer sosial utrygghet og nasjonalisme. Samfunn vender seg innover. Det hører med i bildet at Trump også avviser det store Paris-kompromisset om miljøvern, med de mest vidtgående miljøavtalene som verden hittil har forhandlet frem.

Vi kan på ingen måte avskrive Trump som «ikke valgbar». Hillary Clinton, demokratenes kandidat, er lite populær og står i høy grad for «de etablerte» i USA. Det er ikke først og fremst Trumps meninger, men hans personlighet – ekstremt selvopptatt og oppfarende – som gjør at mange mener at han er «uegnet» som president. Ingen behøver å minne om at presidenten er den som kan trykke på USAs atomknapp.

En god del av stemningene fra USA gjenfinner vi i Europa. De høyreradikale partiene er på fremmarsj, som Frankrikes Nasjonal Front, Østerrikes FPØ, det tyske Alternativ for Tyskland. Nederland sier «nei» til frihandel med Ukraina. I Polen og Ungarn sitter nå ytterliggående nasjonalister ved makten. Politisk populisme, en demagogenes og stemningsbølgenes maktutøvelse, rykker frem på begge sider av Atlanterhavet. Britenes «Brexit» om et «ja» eller «nei» til i Europa er det mest dramatiske eksempel her.

Det som kjennetegner Europa er utenrikspolitisk maktesløshet, mens hundretusener flykter over Middelhavet fra Nord-Afrika eller via Tyrkia. Hverken med politi- eller militær-makt klarer EU å stanse strømmen av flyktninger. -Striden med Moskva om Ukraina går videre, med kostbare økonomiske sanksjoner, og etter to og et halvt år er ingen løsning i sikte. Den gresk euro-krisen er håndtert, men ikke løst – etter seks år. EUs autoritet er undergravet. Handlekraft uteblir.

Vi vet at slike politiske strømdrag påvirker drøftelsene i NATO. Selv om Trump ikke skulle vinne valget i USA, vil hans synspunkter ha virkning inn i mange samfunnsgrupper og partier. Det skjer også i Europa, når høyre- eller venstre-radikale partier seiler i medvind. Det er realistisk å forvente at USAs krav om større NATO-bidrag fra europeerne vil vokse seg sterkere og sterkere.

NATOs toppmøte i Warszawa 8. og 9. juli vil gjenspeile dette – men da med et fokus på Middelhavet: Krigen i Syria og strømmen av flyktninger. Samtidig setter Norge seg som mål å hindre – som under den kalde krigen – at deler av norsk sjø- og land-territorium havner bak et russisk «bastionsforsvar» for den strategiske ubåtflåten på Kola-halvøya. Ambisjonen er russisk dominans nord og øst for GIUK-linjen: Grønland-Island-UK.

Derfor tar Norge nå åpent til orde for at NATO igjen må vise større maritim styrke og mer nærvær i Nord-Atlanteren og i våre nordlige farvann – i «The High North». Her har Norge i noen tid arbeidet sammen med Frankrike, Storbritannia og Island om et innspill til NATO-toppmøtet. Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide har allerede vært på besøk hos sin franske kollega, Jean-Yves Le Drain, 19. mai i år, også ved hovedkvarteret for den franske Atlanterhavskommandoen i Brest. Der lå franske atomubåter på rekke og rad. Foruten marinestrategi i Nord-Atlanteren var også norske planer om nye ubåter et samtaletema.

Vi kan tolke dette besøket som uttrykk for at Norge vil finne ut hva EU-regjeringer tenker rundt europeisk forsvar – om det skulle bli endringer i USAs politikk. Et større militært ansvar hos europeiske land ville da være naturlig. EU og NATO har nå et tettere samarbeid enn noen gang tidligere, med NATO-skip på patrulje i farvannet mellom Hellas og Tyrkia. Samtidig opplever vi at en blodig krig i Syria raser i fem fulle år, uten at EU spiller ut sin politiske tyngde for å få slutt på kampene – på Europas dørstokk.

NATO er noe mer enn en ren militær allianse. Den står for et atlantisk fellesskap, som er utfordret av nye politiske strømninger – men som er så politisk tiltrekkende for europeiske velgere, at vi kan vente stor grad av politisk lojalitet overfor alliansen. En slik lojalitet vil være til stede på tvers av – nesten – alle parti-politiske skillelinjer i Europa.

Derfor forblir det store spørsmålet hva USAs velgere gjør til høsten – og om de vil satse videre på en allianse som NATO. Det er i Europa at et flertall av amerikanerne har sine historiske og tankemessige røtter. Men dette er et flertall som skrumper – i takt med raske befolkningsendringer i USA.

FLERE ARTIKLER FRA NORGES FORSVAR
TIL ARKIV