Det «nye» totalforsvaret skal baseres på fleksible løsninger og private aktører, som også skal fungere under naturkatastrofer i fredstid,  under mindre kriser og i krig. 

Av Per M. Norheim-Martinsen
Ansatt ved ­Institutt for Militær Ledelse og Operasjoner ved Forsvarets høgskole. 

Med slutten på den kalde ­krigen gikk det norske totalforsvaret nærmest i glemmeboken. Men den sikkerhetspolitiske utviklingen har gjort det nødvendig å hente frem og modernisere totalforsvarskonseptet. 

Totalforsvaret var selve kjernen i den ­kalde krigens norske mobiliseringsforsvar. Enkelt forklart var totalforsvaret småstat­ens ekstreme løsning på et ekstremt problem: total krig, sannsynligvis utkjempet mellom to supermakter, med bruk av atomvåpen. Totalforsvaret ble sett på som et «nasjonalt nødvergeinstrument» og ville dersom det brøt ut krig, medført en brå og fullstendig omveltning og militarisering av hele det norske samfunnet. Så godt som alle arbeidsføre voksne menn ville gått inn i de væpnede styrker, og inntil en tredel av hele befolkningen ville blitt direkte involvert i krigsinnsatsen. 

Rekvisisjon og massemobilisering 

Systemet var bygget på rekvisisjon av privat materiell og massemobilisering. Grunnprinsippet var at samfunnets samlede ressurser om nødvendig skulle kunne mobiliseres for forsvaret av landet, for å kunne håndtere akutte og prekære sikkerhetsutfordringer i væpnet konflikt eller når væpnet konflikt truet. Det var et instrument som skulle brukes kun i den aller øverste delen av krisespekteret.

 Da faren for total krig falt bort med slutt­en på den kalde krigen, falt også behovet for totalforsvaret bort. Helt til det igjen ble hentet frem utover på 2000-tallet, etterhvert som norske myndigheter begynte å innse behovet for at Forsvaret skulle kunne bidra til å sikre et stadig mer sårbart samfunn mot både menneskeskapte og naturlige trusler, det være seg alt fra terroranslag til flom eller redningsaksjoner. I 2004 sluttet Stortinget seg til å modernisere totalforsvaret, og i november 2016 opprettet regjeringen Totalforsvarsprogrammet, som har som mål å utvikle et samtidstilpasset totalforsvar. Resultatet av dette arbeidet skal være ferdig i 2020.

Samtidig har det foregått en utvikling innenfor forsvarskretser, som også knytter moderniseringen av totalforsvarskonseptet opp imot Forsvarets endrede behov.
I langtidsplanen for forsvarssektoren for perioden 2017-20 vektlegges det at Forsvar­et må utnytte mulighetene som ligger
i bruk av strategiske avtaler med sivile kommersielle aktører for å løse sitt samfunnsoppdrag. Eksempelvis har Forsvaret inngått en rammeavtale med WILNOR Governmental Services (WGS), hvor rederiet Wilhelmsen og NorSea Group har forplikt­et seg til å levere logistikkstøtte til Heimevernet og Forsvarets spesialstyrker i fred, krise og krig. Fjorårets store NATO-øvelse Trident Juncture testet også ut et vertslandsstøttekonsept, som baserer seg tungt på sivile leverandører.

Skille krig-fred uklart

Det vi ser nå, er altså konturene av et ganske annet totalforsvarskonsept enn det som ble utviklet under den kalde krigen. Det nye totalforsvaret skal kunne fungere i hele spekteret av fred, krise og krig. Det er ikke lenger det nasjonale nødvergeinstrumentet det engang var, men skal ha en praktisk anvendelse innenfor en rekke områder og være til gjensidig nytte for Forsvaret og samfunnet for øvrig. Men samfunnets behov og Forsvarets behov er ikke nødvendigvis alltid sammenfallende, noe som skaper spenninger når et nytt totalforsvar nå er i støpeskjeen.

Det nye totalforsvarskonseptet er tuftet på to grunnleggende endringer av den kalde krigens modell: Det tradisjonelle skillet mellom fred, krise og krig, og sivile og militære samfunnsoppgaver er langt på vei visket ut. Der hvor det tidligere gikk tydelige skiller mellom stats- og samfunnssikkerhet, normal- og unntakstilstander, både i forhold til lovgivning og myndighetsområder, har vi nå fått mer glidende overganger. Mens det gamle totalforsvaret var et omfattende system, strengt regulert gjennom beredskapslovgivningen, men i liten grad brukt, er det nye totalforsvaret basert på pragmatisme, fleksibilitet og gjensidighet – og det er til for å bruk­es. Hvilke konsekvenser har dette?

Det gamle totalforsvaret var et produkt av frykten for total krig. Den frykten er ikke lenger tilstede. Spørsmålet er om man i utviklingen av det nye totalforsvaret er bevisst nok krigen som kontekst. Det ligger i dagens komplekse trusselbildes natur at samfunns- og statssikkerhet flyter over i hverandre. Men det er likevel nødvendig å diskutere hvor grensene for totalforsvaret går for at ikke begrepet skal tømmes for mening. 

Forskjell Sverige-Norge

Enkelte miljøer har tatt til orde for å bytte ut totalforsvar med totalberedskap. Men da fjerner man samtidig begrepet fra den sterke forankringen og legitimiteten totalforsvaret har i norsk offentlighet. Til sammenligning er det svenske totalforsvaret fortsatt strengt forbeholdt den aller øverste delen av krisespekteret, et veivalg som reflekteres i tittelen på brosjyren ”Om krisen eller kriget kommer”, som ble distribuert til alle svenske husstander i 2018. I Norge har man altså valgt å utvide og tilpasse totalforsvarskonseptet istedenfor å snevre det inn.

For Forsvarets del har revitaliseringen av totalforsvaret betydd en gradvis tilføring av nye oppgaver opp imot det sivile samfunn. Dette har man fra militær side ofte vært skeptisk til, da nye oppgaver fort tar oppmerksomheten bort fra andre – underforstått viktigere – oppgaver og ikke nødvendigvis ledsages av økte ressurser. På den andre siden har moderniseringen av totalforsvaret altså blitt tett assosiert med en utvikling hvor Forsvaret gjør seg avhengig av avtaler med kommersielle aktører for å kunne fungere. 

I utgangspunktet skulle begge disse utviklingstrekkene gi liten grunn til begeistring i forsvarskretser. Likevel kan det synes som om revitaliseringen av et begrep, som har vist seg å ha altoverveiende positiv klang i den norske offentligheten, også har åpnet opp et rom for nytenkning og innovasjon i en sektor, som tradisjonelt har vært preget av konservatisme og endringsskepsis. 

Det er viktig at norske myndigheter er seg bevisst både utfordringene og mulighet­ene, nå som det nye norske totalforsvaret er i støpeskjeen.