Det publiseres mye om F35 her hjemme. Målet synes ofte å avskrive heller enn å beskrive. I svært mange av de verbale angrepene på flyet er premissene åpenbart gale. «F35 ville tape i nærkamp med Gripen eller russiske jagerfly», er blant gjengangerne. «Flyet gir ikke luftherredømme», er en annen. Det er ikke grenser for hvordan dagens 4. generasjonsfly slår F35 når de store ord trekkes frem. «Flyet kan skytes ned av russiske S-400 batterier», er nok en − uten at påstandene belegges med fakta.

Israels sjef for flyvåpenet, Amikam ­Norkin, som har brukt flyene over store deler av Midtøsten, er ikke helt ening. Som han sier i et intervju med Jerusalem Post for et par år siden: «We now start to understand the huge potential of the F35.»

De store øvelsene og simuleringene som arrangeres, som eksempelvis i de årlige «Red Flag»-øvelsene, hvor også norske flygere deltar, bekrefter hvor overlegent flyet er mot 4. generasjonsfly.

«Stealth» er omfattende

Kanskje er det på tide å se litt på hva 5. generasjonsflyet F35 egentlig er?

De fleste har fått med seg begrepet «stealth» − flyet er vanskelig å oppdage fra andre fly, fra land eller fra sjø eller for den saks skyld fra satellitter. Dette er langt mer enn form. Det er også overflatebehandling og termisk skjerming, men også kommunikasjon og et stort antall sensorer som benytter svært avanserte metoder for ikke å bli «sett».

Det siste er viktig, for kommunikasjon og sensorer er årsaken til at flyet representerer noe ganske nytt. Begreper som «sensor & data fusion» er blant nøkkelbegrepene underbygget av stor datakraft og kunstig intelligens. I «data fusion» ligger det teknologi som samler all tilgjengelig informasjon for flygeren og presenterer det på en måte som gir svært god forståelse for hele kampbildet, enten fienden befinner seg på bakken, på havet eller i luften. Presentasjonen går til cockpit eller direkte til ­hjelmen. Bildet er ikke begrenset til det flygeren ser, men presenterer alle vinkler selv om det er bak eller under flyet. Dette gjøres uten at flyet blir oppdaget.

Ser «alt»

Bildet av kamparenaen utveksles kontinuerlig med andre F35 og i økende grad med andre allierte fly eller droner, med bakkestyrker, sjø og for den saks skyld med satellitter. Sensorer fra eget og andres F35 gir flygeren et meget godt bilde av kamparenaen på stor avstand. Flyet er dødelig uten å komme i nærkamp, enten målene er i luften, på land eller til sjøs. Med sin bestykning av missiler er det liten grunn til å tvile på at F35 kan gi luftherre­dømme selv på avstand.

Det norske «Joint Strike Missile» introduseres som en viktig del av bestykningen. Det er derfor interessant å se på et scenario: Et fiendtlig fartøy blir oppdaget av et P8 o­vervåkningsfly eller fra satellitt. F35 blir sendt opp og kommer innen «range» av ­skipet, men fortsatt for langt unna til selv å bli oppdaget. Et JSM-missil sendes av gårde. Missilet har fortsatt kommunikasjon med flyet, som igjen kan ha målet definert av de andre enhetene. Missilet, som selv har gode stealth-egenskaper og flyr ekstremt lavt, styres mot målet, som selv er i bevegelse. Fienden vil knapt vite at de blir angrepet før de blir truffet. Angrepet kan for så vidt avbrytes når som helst.

F35 kan også bidra til styringen av et JSM/NSM-missil som er avfyrt fra for eksempel et fartøy eller i fremtiden fra en ubåt.

Avansert elektronikk

Med sin avanserte utrustning er flyet også tiltenkt en rolle i elektronisk krigføring, både forsvar og angrep samt rekognosering og overvåkning.

Skal man bruke fotballterminologi, så er flyet ikke ment å være spiss, men heller en midtbanespiller med enorm situasjonsforståelse, helt nøyaktig skuddfot og dessuten røntgensyn. Faren for å bli taklet foran mål er heller liten, men muligheten for å avgjøre spillet er stor.

Som «lagkaptein» vil F35 kunne organisere spillet på bakken, på sjøen og i lufta.

Red Flag-øvelsene, og erfaringer fra Israel, har også vist at med F35 på laget kan 4. generasjonsfly gjøres mer slagkraftige.

Hva så med droner? Også JSM er en drone hvor samspillet med F35 kan spille en avgjørende rolle. Dette gjelder enten det er én eller et antall droner. F35 testes ut med det såkalte Wing Man-konseptet, hvor hvert fly har én eller to droner i formasjon. Dronene har også stealth og mange av de samme sensorene. De kan sendes i fremste linje på oppdrag uten å sette moderskip og pilot på spill.

Teknologiene utvikler seg rekordraskt. Det er fornuftig å diskutere autonome enheter og kunstig intelligens på alle arenaer. Men det er viktig å forstå hvordan også F35 er en del av denne utviklingen. I overskuelig fremtid er det neppe enten F35 eller ­droner, men både og.

Man kan saktens diskutere om Norge har muskler til å gå inn tungt på et tidlig tidspunkt i et så krevende og nyskapende ­prosjekt som F35 faktisk er. Det er selvsagt også mulig å diskutere hvor mange fly Norge bør ha. Det er uansett en fordel å forstå hvilken rolle flyet kan spille når et land med begrensede ressurser skal gi et troverdig bidrag til egen beredskap.