Den gangen var det Georgia som fikk unngjelde. Den store russiske øvelsen gikk så å si ubemerket hen i juni–juli det året, til tross for at scenarioet – en krig med Georgia – var forholdsvis lett å lese for militære eksperter. Så utspilte scenarioet seg i full virkelighet fra 7. august og i ni dager fremover.

Hvorfor grep Moskva inn? Angivelig for å «beskytte» Sør-Ossetia, som er en del av Georgia, men der svært mange innbyggere var blitt tildelt russiske pass og russisk statsborgerskap. Og etter russisk doktrine, vedtatt i det utenrikspolitiske konsept nettopp dette året, har Russland rett og plikt til å beskytte, ikke bare egne statsborgere, men også «medborgere», eller «medlandsmenn», russiskspråklige, som bor i et annet land.

Alt gikk ikke på skinner for de russiske militære styrker, men de var overlegne i antall og utstyr. Det endte med nederlag for Georgia, og opprettelse av de georgiske områdene Sør-Ossetia og Abkhasia som egne stater, bare anerkjent av noen få land i verden.

Øvelse og propaganda

Hvorfor trekke dette frem nå? Russland har – etter eget sigende – avsluttet en stor militærøvelse langs statsgrensen til Ukraina, ved fylkene Donetsk og Luhansk. Og samtidig har statskontrollerte russiske medier, og uoffisielle sosiale medier (svært kontrollert i Russland) kommet med påstander om at Ukraina har forberedt en offensiv mot de såkalte russiske støttede separatistene i Luhansk og Donetsk.

Og der bor det, ifølge president Vladimir Putin, bare russere. Som bare har gjort opprør mot regjeringen i Kiev, fordi de ikke får de rettighetene de har krav på.

Denne versjonen, en ren eventyrfortelling, er gjentatt utallige ganger fra russisk side, helt i overensstemmelse med propaganda­ens første bud, gjenta en løgn ofte nok, og den blir sann.

Ingen uhildede observatører på bakken har sett noe til forberedelser til offensiv fra ukrainsk side. Ingen satellitter har opp­daget noen oppbygging på ukrainsk side.

Derimot er det observert rundt 110 000 russiske soldater og et omfattende arsenal i det russiske grenseområdet. Nå er det «bare» 85 000 igjen, men utstyret og våpnene, stridsvogner, raketter osv., er fortsatt der.

Moskva har fortsatt sin praksis fra Kaukasus ved å utstede russiske pass til ukrainske b­orgere. 450 000 innbyggere i Luhansk og Donetsk er nå ifølge Moskva russiske borgere.

Inne i de to fylkene står rundt 27 000 bevæpnede, irregulære styrker og såkalt frivillige russiske soldater. Russland driver en uerklært krig på et annet lands territorium nå på åttende året. 14 000 mennesker har mistet livet.

Putin erklærte 14. mai i det russiske sikkerhetsrådet at Ukraina «sakte, men sikkert er blitt antirussisk», og at Moskva derfor er rede til å reagere mot det han kalte trusler mot russisk sikkerhet. Dette kalles en utilslørt trussel – mot Ukraina.

Politikk og vann

Så hva er hensikten? Det politiske målet er å fortsette det politiske presset mot Ukraina for å utvirke at de to fylkene får et indre selvstyre utformet slik at sentralregjeringen i Kiev blir bundet på hender og føtter i sin uten­rikspolitikk. Tilnærming til Vesten er et russisk tabu, og tabuet må opprett­holdes med alle midler – politiske, økonomiske, militære.

Deretter, forberede en mulig offensiv for å få en korridor helt ned til den viktige byen Mariupol og få kontroll over vannforsyn­ingen til Krim. Det siste er et hoved­problem for den russisk-okkuperte halvøya. Ukraina har blokkert kanalen som førte vann fra Dnepr til Krim, og dermed ble 85 prosent av forsyningen borte. Dette har ført til store problemer på det tørre Krim og en stor utgift for Moskva.

Putins mål er å hindre Kievs tilnærming til Vesten

President Putin har for lengst gjort det klart at han ikke respekterer Ukraina som selvstendig stat, og at militær styrke er et velegnet politisk middel overfor stater i Russlands nærhet. På NATOs toppmøte i București i 2008 holdt han en tale som er bemerkelsesverdig, men som svært få la merke til. Der fremholdt han at «Ukraina er en meget komplisert stat» (ikke mer komplisert enn Moskva-imperiet), at landet ble til i sin nåværende form i sovjetisk tid (riktig), at det har fått «enorme områder fra Russland i øst og sør» (feil) og at «I det sørlige Ukraina er det fullt ut bare russere» (feil).

Putins eventyrfortelling

Ukraina er ikke mer komplisert enn mange andre moderne stater.

Putin hoppet bukk over folketellingen fra 2001, som viste at i Donetsk var 56 prosent ukrainere, 38 prosent russere, i Luhansk 58 prosent ukrainere og 39 prosent russere. På Krim var tallet 58 prosent russere og 24 prosent ukrainere. Putins påstand er altså ren fiksjon.

Den russiske presidenten ignorerte også den viktige folkeavstemningen i 1991, der spørsmålet var om Ukraina skulle være en selvstendig stat. I Donetsk var 83,9 prosent og i Luhansk 83,85 prosent for, selv på Krim sa 54 prosent ja.

Tallene viser tydelig: Den russiske propa­gandaen om et folkekrav fra opprørere i disse to provinsene er et falskneri.

Det Putin og hans regime frykter, er at Ukraina skal unnslippe den russiske ørns klør, at landet utvikler seg normalt, finner sin egen vei og blir et eksempel som kanskje russerne også vil kunne ønske å følge. Det blir ikke nødvendigvis en vestliggjøring, langt fra medlemskap i EU eller NATO – det siste er så å si umulig så lenge deler av landet er okkupert av en fremmed makt. Men det kan bli et land som ikke følger den autoritære, undertrykkende vei som Russland nå går.

Økonomi og frihet

Det som utløste protestene på Maidan-plassen i Kiev i 2013, var president Viktor Janukovitsjs nei til en fremforhandlet handelsavtale med EU. Denne assosier­ingsavtalen var rent økonomisk, men den ville kunne innebære at Russland ikke lenger var like viktig, og at Moskva der­med mistet noe av sin kontroll. Det tålte ikke Putin.

Så hvor står vi nå? Det er fortsatt reell fare for at Russland går over fra øvelse til en begrenset krig i øst. Russland har vist at landet er i stand til å forflytte store styrker og tungt utstyr hurtig over store avstander.

Men det er også reell fare for at et militært eventyr vil slå feil. Krigen i Luhansk og Donetsk ga ikke den raske og overbevisende seier som Moskva trodde på. Ukraina er underlegent Russland militært, men har styrket seg betydelig siden Krim ble kuppet i 2014. Russland kan true – og truer, men har langt fra alle kort på hånden. Selv i sitt egendefinerte spill.