Når man leser Forsvarets grunnsyn for ledelse er det lett å tro at Forsvarets hensikt er å gjøre unge til «den beste utgaven av seg selv», ikke å kunne drepe så mange motstandere som mulig, skriver Høiback

Av Harald Høiback
Forsvarets museer

Da Eirik Kristoffersen tok over som Forsvarssjef, la han vekt på forsvarsvilje: «Jeg tenker at forsvarsvilje er viktigere enn forsvarsevne hvis du må prioritere knallhardt. Da er det nasjonens samlede vilje som avgjør hvor sterke vi egentlig er».1 Det tragiske vi har vært vitne til i Ukraina etter 24. februar 2022, understreker hans poeng. Uten vilje blir det lite igjen av evnen. Men finnes det tilstrekkelig vilje i Norge? I denne artikkelen vil jeg peke på noen grunner til bekymring.

Den beste utgaven av seg selv?

TV-serien Kompani Lauritzen har fått mye oppmerksomhet. Kjernen i programmet er å bruke militære metoder, rekvisitter og seremonier til å gjøre deltakerne til «den beste utgaven av seg selv». Konkurransen er lett helgeunderholdning, og har lite med Forsvaret å gjøre, men det er lett å tro at også ­Forsvarets hensikt er å gjøre unge til «den beste utgaven av seg selv», ikke å kunne drepe og lemleste så mange som overhode mulig. For eksempel forteller Sverre Diesen i artikkelen «Forsvarets omstilling -en etisk utford­ring» om foreldre som har spurt ham om: «hvorfor ikke vår sønn skal avtjene verneplikt, det ville han hatt så godt av» – underforstått å måtte stå opp om morgenen, pusse sko, rydde etter seg, tilpasse seg andre og så videre. Mitt vanligste svar på dette har vært at det nok er mulig, men at det i så fall er en kostbar måte å korrigere mangler i barneoppdragelsen på. Av og til har det likevel vært fristende å svare med et motspørsmål, nemlig hvorfor det er så om å gjøre å risikere å skulle ofre et barn på nasjonens alter om det blir krig. Da blir de oppriktig forferdet, og forsikrer om at det jo ikke er det som er poenget. Det er førstegangstjenestens positive effekter i fred de er opptatt av.

Om vi leser Forsvarets grunnsyn på ledelse (2020), forsterkes inntrykket ytterligere av at livet i Forsvaret er ganske oppbyggelig:2 «Gjennom åpen, ærlig og trygg kommunikasjon vil vi kunne prøve ut våre tanker, teste våre tolkninger, diskutere handlingsalternativer og dermed danne felles situasjonsforståelse, eierskap og medansvar for oppdraget».

Dette idealet ligger imidlertid langt nærmere Kompani Lauritzen enn krig.

Forsvarets grunnsyn for ledelse ­ligger langt nærmere Kompani Lauritzen enn krig

I Gwynne Dyers lille bok om krig, The Shortest History of War (2021), møter vi den amerikanske majoren Robert Ooley, som forteller følgende fra en dag under Vietnamkrigen: «As we were going into the position, there was a large rice field we had to walk across, and I remember that I had to send somebody else across first. Now there was one moment of hesitation, when he looked at me: ‘Do you mean me? Do you really mean it?’ And the look I must have given him – he knew that I meant it, and he went across the field».

Det virker ikke som om Ooley ønsket å ­diskutere handlingsalternativene noe særlig. Han ventet nok heller ikke at soldaten som ble sendt over rismarken fikk noe eierskap å snakke om til akkurat dette oppdraget.

Hadde dette vært en norsk soldat i dag, ville hun nok ha viftet med Soldathånd­boken fra 2015, hvor vi finner Forsvarets kjerneverdier beskrevet på denne måten:

«Det siste ordet i kjerneverdiane til Forsvaret er kanskje det viktigaste. For ein soldat er det viktig å vise mot, og ikkje berre i kamp. Alt det som er presentert ovanfor, handla om dette motet. Det viktigaste av alt er motet til å seie frå dersom noko er gale – anten det dreiar seg om mobbing, seksuell trakassering, forskjellsbehandling eller situasjonar der ein kan være utsett for stor risiko».

Å krysse åpent lende i nærheten av fienden, er selvfølgelig altfor risikabelt. Da er det viktig å ha mot til å si ifra. Denne logikken er også langt nærmere Kompani Lauritzen enn krigens realiteter. Krig uten stor risiko finnes bare på fjernsyn.

Jeg og Forsvaret

I Grunnloven finner vi at: «Enhver statens borger er i alminnelighet like forpliktet til i en viss tid å verne om sitt fedreland» (§ 119). Det er imidlertid grunn til å tro at dagens realiteter er den motsatte. Den enkelte skal ikke verne sitt fedreland, men fedrelandet skal verne den enkelte. Som filosofen Truls Wyller skriver i boken Å dø for staten (2003): «Det er absurd å ofre individene for midlene til deres egen, sosiale selvrealisering – like absurd som det vil være å la en stjernepianist ofre livet for et kvalitetspiano. En som gjorde det, måtte mene at de musikalske kvalitetene stammet fra pianoet, ikke fra ham. Spørsmålet vi kan stille i forhold til rettferdig krig-teorien, er om det er mer rasjonelt å ofre livet for staten enn for et piano.»

I tråd med denne filosofien handler tilværelsen i Forsvaret seg om meg og mitt, ikke om statens overlevelse. Soldathåndboken er derfor fylt av råd og tips av typen hva det er lurt å ha med seg når man skal møte til tjeneste, om Forsvaret sponser førerkort klasse B, og hva diverse kjendiser opplevde under sin førstegangstjeneste.

Leser vi derimot Soldathåndboken fra 1911, levnes det liten tvil om hva verneplikten da handlet om: «Der eksisterer ingen fri nation med eget land og egne love, uten at den har maattet skape et vern for sig og sit. Dette er en kjendsgjerning, som man ikke kan komme forbi, det er saa og har saa været alle dage. Frihet uten forsvar kjender historien intet til».

Her er det nasjonen som står i sentrum, ikke den enkelte, og staten måtte man være villig til å ofre mye for. I Soldathåndboken fra 2015, derimot, vil du lete forgjeves etter ordet ‘nasjon’. Det er ikke lengre del av vokabularet. Det inngår ikke lengre i samfunnskontrakten å måtte risikere livet for sitt land. Nå er det egen bekvemmelighet og medbestemmelsesrett som gjelder.

Filosofien er at ­tilværelsen i ­Forsvaret handler om meg og mitt, ikke om statens overlevelse

Vilje og evne

Den sterkeste vilje er irrelevant om den befinner seg i en død kropp. Det var også det viktigste læringspunktet etter USAs seier over Irak i 1991. Selv om sistnevnte hadde verdens fjerde største hær og åtte års fersk krigserfaring, ble de fullstendig feid av banen. De manglet evnen til å utkjempe en moderne krig i alle domener, og den viljen de eventuelt måtte ha spilte ingen rolle. Konklusjonen ble at i en høyteknologisk krig betyr evnen nesten alt, og da kommer viljen av seg selv. Profesjonaliseringen og avviklingen av mobiliseringsforsvaret i Norge, var et uttrykk for det samme. Det er ingen vits å møte i krig med en gjeng entusiaster uten skikkelig utstyr og trening.

Kanskje krigen i Ukraina gjør at pendelen svinger litt tilbake i favør av viljen? Om de du møter i felt heller ikke har alt på stell, gjør det kanskje ikke så mye om du selv ikke har alt du kunne ønske, bare viljen er der? Men hvor kommer i så fall den viljen ifra?

Konklusjon

Her kunne jeg ha satt punktum, men mye av det jeg har skrevet over kunne vi sikkert også ha sagt om en ukrainsk nittenåring. Som Jon Elster skrev i Morgenbladet nylig: «Mange har hevdet at den russiske militærledelsen må ha undervurdert den ukrainske motstandsvilje og kampmoral. Det er sannsynligvis riktig, men kunne ledelsen ha gjort seg opp en bedre begrunnet mening? Det er grunn til å tvile på at de kunne. For å kunne vurdere kampviljen hos en fiende må man bekjempe den.»

Så, hvordan står det egentlig til med forsvarsviljen i Norge? Har dagens unge det som skal til om russerne gir oss samme behandling som de har gitt ukrainerne? Svaret på det spørsmålet er enkelt. Jeg har ikke peiling. Og jeg håper at jeg aldri vil finne ut av det.

FLERE ARTIKLER FRA NORGES FORSVAR
TIL ARKIV