Den nederlandske admiral Rob Bauer, siden juni 2021 leder for NATOs militærkomité, satte på selveste D-dagen 6. juni ord på det som nå skjer i NATO:

«Da jeg kom til NATO, sa noen at hvis alliansen hadde ni måneder på å treffe en beslutning, så brukte den ni måneder. Men jeg har også erfart at hvis alliansen har bare to timer, så treffer den en ­beslutning på to timer.»

Russlands krig mot Ukraina har vekket både politikere og militære i vest. En allianse av nå 32, til dels svært ulike medlemsland, har gjennom 75 år produsert mange tonn med papirer, referater, direktiver, memorandumer, strategiske og taktiske planer. Disse er de siste årene blitt erstattet av færre, mer målrettede og konkrete planer som kan iverksettes på kort tid. Alle medlemsland må forholde seg til dette.

Dynamikk

Men – som admiral Bauer sier det, disse planene er ikke endelige. De er dynamiske, og det er absolutt nødvendig fordi den teknologiske utviklingen nå går med kjempeskritt. Den politiske har man problemer med å henge med. Uforutsett, også for president Vladimir Putin, var det at krigen har ført til to nye forhold: at både Finland og Sverige gikk inn i alliansen, og at enigheten NATO-landene imellom er blitt langt sterkere enn på mange år.

Men pengebruken til tross, knapt noen opponerer mot målet om å bruke 2 prosent av BNP til forsvar og sikkerhet, ut­fordringen er å bruke pengene riktig.

Dronene flyr

Vår langtidsplan for Forsvaret er ikke ­enestående, alle NATO-land har nye ­planer som er bedre koordinert med NATO. De bevilger store beløp til sine militære styrker. Det investeres i blant annet ubåter, kampfly, avanserte luftforsvarssystemer, stridsvogner og artilleri – kjente militære kapasiteter. Men er det nok? Og ikke minst, er det riktig?

For så kommer plutselig Baba Jaga flyende. Baba Jaga? Det er egentlig navnet på en fæl heks i slavisk mytologi. Hun farer rundt i en morter, bortfører og eter barn og skjuler sine spor med en kost.

Den moderne Baba Jaga er en ukrainsk-utviklet stor drone, en CUAV (Combat Unmanned Aerial Vehicle) som flyr langt med et stridshode på 15 kilo. Baba Jaga er bare en av mange typer droner, ubemannede UAV-er som nå brukes både til angrep, etterretning eller styring av ­artilleriild av begge parter i Ukraina.

Droner i alle størrelser er utviklet i mange land og har vært brukt, spesielt av USA, siden 1990-tallet. Men i krigen mellom Aserbajdsjan og Armenia over enklaven Nagorno-Karabakh i 2020 var tyrkiske droner avgjørende i kampene. De sovjetiske luftvernsystemene som Armenia brukte, klarte ikke å hamle opp med de ubemannede flyvende våpnene.

Ukraina har også hatt problemer med å stå imot russiske angrep med iransk-­produserte Shahed-droner, mot byer og sivil infrastruktur. Men samtidig har ­landet utviklet selvstyrende sjødroner som har tatt knekken på flere russiske marinefartøyer i Svartehavet og tvunget den ­russiske marinen bort fra marinebasen i Sevastopol. Til en billig penge for den angrepne. Dyrt for angriperen.

Ikke alfa og omega

Droner er selvsagt ikke alfa og omega i den nye krigføringen. Mottiltak finnes og utvikles, fra elektronisk jamming til ­vanlige kanoner. Det er på dette området, som på andre militære felt, et stadig kappløp mellom systemer og motsystemer.

Det er ikke lenge siden stealth-egenskap­ene ved kampflyet F-35 – det skulle være nærmest usynlig på radar − ble fremhevet som avgjørende ved valg av kampfly. Men nå kan både dronesvermer og ny radar­teknologi muligens oppheve denne fordelen.

Med den raske utviklingen av kunstig intelligens, KI, som i utgangspunktet er sivilt, men fort kan omformes til militære formål – det man kaller «dobbelbruk» − er det kommet inn et nytt element som vi bare så vidt ser begynnelsen av.

Kjente og velbrukte systemer kan nærmest ved et trylleslag være foreldet, selv om det har vært investert store summer til utvikling og innkjøp av dem.

Vanskelig planlegging

Militære planleggere, som i NATOs ­militærkomité og dens staber, har en ­formidabel utfordring. Det har også medlemslandene, som nå skal bli mer koordinert enn noensinne for å møte de to truslene alliansen står overfor: Russland og terroristgrupper.

Enigheten er stor om at det er nødvendig å øke forsvarsevnen, bygge opp lagre av ammunisjon og utstyr og øke forsvarsindustriens produksjonsevne. Bevilgningene sitter løsere enn før, selv om krigen i Ukraina har pågått siden 2014, og de konkrete tiltakene så absolutt burde ha kommet tidligere.

Billigere forsvar

Det finnes likevel ett lyspunkt i denne utviklingen: økonomien. Opprustningen vil koste, det er det ingen tvil om. Til nå har det vært også ansett som en uimot­sigelig sannhet at moderne militær teknologi blir stadig mer kostbar enn forrige generasjon våpen og utstyr. Det er ikke lenger helt riktig, spesielt ikke når for­målet er forsvar og ikke angrep.

Det er ikke alltid nødvendig å investere store summer i plattformer, det vil si avanserte kjøretøyer, fartøyer eller fly. Forsvarssystemer – som avanserte raketter − kan enklere og billigere plasseres på mindre ­lastebiler, eller båter, styrt av et HV med overlegen fag- og lokalkunnskap. Norge har dype fjorder, øyer og skjær og tunneler på land som med riktig strategi og taktikk kan brukes til å nøytralisere en tilsynelatende overlegen motstander, noe de ukrainske sjødronene har vist. Teknologien er til dels svært billig å utvikle og bruke.

En potensiell angriper kan godt være en pansret mastodont. Men mastodonten – mammuten − er utdødd.

Baba Jaga er en ukrainsk-utviklet drone, en CUAV (Combat Unmanned Aerial Vehicle) som flyr langt med et stridshode på 15 kilo. (Foto: Ukrainske forsvaret)