Moskvas målrettede kampanje mot Vesten følger generalstabssjef  Valerij Gerasimovs oppskrift om hybridkrig. Propaganda i alle former er et viktig våpen.

Av Kjell Dragnes

Journalist, tidligere Moskva-korrespondent

M

an skal ikke ha sett lenge på en sending på TV-kanalen RT eller begynt å lese en melding på Sputnik News (nå også på norsk), før et allment norsk verdensbilde er snudd opp ned.

Under et tilforlatelig dekke av å være objektive nyhetsorganer driver disse to – pluss en haug av statsbetalte internettroll på sosiale medier – Kremls bevisste undergravningskampanje mot Vesten. Kampanjen er nærmest en blåkopi av en hybridkrigsoppskrift, utarbeidet av generalstabssjef Valerij Gerasimov.

Det er foreløpig ingenting som tyder på at Gerasimov, som også er viseforsvarsminister, vil gå av, selv om han rundet 60 i begynnelsen av september. Tvert imot er han eksponent for en ny russisk militær tenkning, der hovedtesen er at den viktigste kamparenaen er i motstanderens hode.

Denne konflikten, som ifølge Gerasimov er permanent, er multidimensjonal. – Midlene er like meget politiske, økonom-iske, humanitære og informasjons–messige som de er militære, understreket Gerasimov i en stor artikkel i avisen Den militær-industrielle kurér, i februar 2013.

Fargerevolusjonene

Noe av det samme var han inne på i en tale 1. september ved åpningen av skole-året på Generalstabens militærakademi.
– Fargerevolusjonene tar mer og mer form av væpnet kamp og føres etter militær-kunstens regler, sa Gerasimov.

«Fargerevolusjonene» viser blant annet til roserevolusjonen i Georgia i 2003 og oransjerevolusjonen i Ukraina, politiske omveltninger som president Vladimir Putin i november 2014 uttalte at «vi gjør alt som må til for å hindre at noe lignende skjer i Russland».

 

Poenget er å hive så mye møkk som mulig inn i viften, i håp om at noe av møkka setter seg fast når den spres.

 

Russland gjør også alt som er mulig for viske ut fargen på revolusjonen i Ukraina, gjennom sin direkte militære støtte til opprørerne i fylkene Luhansk og Donetsk. At russiske soldater deltar, benektes på det sterkeste i Moskva. Det er ikke uventet, ettersom Putin selv i det lengste hevdet at regulære russiske styrker ikke var med da Krim ble okkupert og senere annektert våren 2014. Først lenge etterpå kom presidenten med en helt annen versjon.

Permanent konflikt

Gerasimov har definert åtte faser i en hybridkonflikt. Det viktigste punktet er at konflikten er permanent. Russland, i det minste Putin og hans ideologiske rådgivere, ser det slik at det er en vedvarende konflikt mellom Vesten – i første rekke USA – og Russland. Sistnevnte er bærer av en euroasiatisk blandingskultur, som har andre og mer verdifulle verdier enn Vesten.

Etter denne oppfatningen er Russland et bolverk mot USAs forsøk på å etablere et verdensherredømme. Ukraina er bare ett, men et svært viktig, eksempel på USAs hensikter.

Alle midler må tas i bruk for å hindre dette, og det er også et hovedpunkt i den massive kampanjen som føres i russiske medier, internt så vel som eksternt.

Kampanjen kan ikke kalle propaganda i klassisk forstand. Til det er den for sofistikert og mangefasettert. Men både RTs og Sputniks virksomhet passer som hånd i hanske på Gerasimovs fase én og fase to i taktikken som brukes i en hybridkonflikt.

I fase én er tiltakene informasjon av etisk, psykologisk, ideologisk, diplomatisk og økonomisk karakter. «Informasjon» må ikke forveksles med objektiv formidling av fakta. Den er målrettet og styrt.

I fase to gjennomføres det spesielle informasjonsoperasjoner som skal forvirre motstanderens politiske og militære ledelse. Disse operasjonene gjennomføres i diplomatiske kanaler og medier i form av «lekkasjer» av falske data, ordre, direktiver og instrukser.

Forvirringsfasen

Det er omtrent her man nå befinner seg – i forvirringsfasen. Studenter ved Columbia University Graduate School of Journalism i New York har gjennomført en grundig studie av RT. RT, grunnlagt som Russia Today i 2005, er nå blitt et mektig våpen i Kremls informasjonskrig. TV-nettverket, med et årsbudsjett på mellom 300 og 450 millioner dollar, kunne gjerne hatt et lett omarbeidet sovjetisk slagord som devise: «Pressen er partiets mektige våpen.»

På nettstedet Politico har Casey Michel oppsummert hva Columbia-prosjektet har funnet ut om RT.

Stasjonen bringer ikke bare ren propaganda, men blander den med ren rapportering, for eksempel av dagsaktuelle hendelser, som flyulykker og lignende. Sendingene er en blanding av fakta og fiksjon, med et utvalg av kommentatorer og kilder som ved første øyekast kan virke tilforlatelige. Men målet er hele tiden å undergrave vestlig troverdighet og enhet, som professor Robert Orttung ved George Washington University sier. Orttung har også studert RTs virksomhet grundig.

Møkk

En tidligere medarbeider i RT har karakterisert mål og midler noe mer direkte:

«Poenget er å hive så mye møkk som mulig inn i viften, i håp om at noe av møkka setter seg fast når den spres.»

RT er altså noe helt annet enn Fox News, den konservative amerikanske TV-kanalen.

Analytikeren og journalisten Ben Nimmo har også gransket RTs, Sputniks og ikke minst internettrollenes virksomhet. Trollene opptrer på sosiale medier og i -kommentarspalter. En av de avslørte trollfabrikkene i St. Petersburg kaller seg selv Internet Research Company. En tidligere medarbeider, Ljudmila Savtsjuk, gikk til sak etter at hun ble sparket. Hun fikk i august én – 1 – rubel i erstatning. Men de statsansatte trollene fortsetter sin virksomhet. Selskapet hevder naturlig nok at det bare driver med «markedsundersøkelser».

Følelser og fakta

Nimmo deler andre forskeres oppfatning av RTs todelte oppgave. Den ene er offensiv, og en støtte til Putins og Gerasimovs oppfatning av at USA er den store, stygge ulven i den permanente konflikten mellom Vesten og Russland. Det er nærmest som en klassisk western-fortelling: Den onde skurk (Vesten, USA) mot den gode helt (Russland, Putin).

Og den russiske fremstillingen er omtrent helt i tråd med den greske filosof Aristoteles’ retoriske prinsipper. RT, og de andre kontrollerte russiske mediene, anvender patos i fullt monn og bruker altså følelser og appell til følelser som hovedargument. Russland har også etablert sin etos, altså autoritet, ved å fremstille seg som den som står mot USAs anslag.

Vesten , derimot, har til nå brukt det Ari-stoteles kaller logos, altså faktaargumenter, for å motvirke kampanjen fra Moskva.

Det siste har ikke virket helt bra, men kan komme til å virke bedre etter hvert. For Russlands kampanje har klare svakheter. Russlands egne handlinger, med provokatoriske militære flygninger, dulgte trusler om bruk av atomvåpen og kontinuerlig innblanding i nabolandet Ukraina, er også med på å undergrave den omfattende kampanjen i RT og andre kanaler.

Igjen er det slik at handling taler høyere enn ord.

Forsvar

Kreml gjør selvsagt alt for å forsvare seg. Fire taktikker brukes aktivt: avvisning, forvrengning, distrahering og avskrekking. Eksemplene er mange. Avvisning: Putin om Krim og Øst-Ukraina. Forvrengning: Påstander om at NATOs raske reaksjonsstyrke skal utplasseres i Polen. Distrahering: Påstander om at Ukraina skjøt ned det malaysiske passasjerflyet MH17 i fjor sommer. Avskrekking: Vage trusler om mottiltak, som utplassering av atomvåpen og raketter hvis NATO-landene forsterker sitt forsvar.

Så hva kan Vesten gjøre? Det viktigste er nok å holde fast ved fakta, og spre dem så ofte og så bredt som mulig. Det andre er å vise at verdier som allmenne menneske-rettigheter og demokrati ikke bare er -Vestens, men universelle. Det tredje er å avsløre Kremls taktikk, metoder og -støttespillere.

Det kan bli en hard kamp. Makthaverne i Kreml er mestere i maske- og maktspill.

FLERE ARTIKLER FRA NORGES FORSVAR
TIL ARKIV