Laster...

Lekkasjer, pengemangel og reell tvil om trusselbildet forstyrrer Stortingets behandling av Langtidsplanen for Forsvaret. Rett før forhandlingsinnspurten snuste flere partier på utsettelse.

Av Aslak Bonde

Frittstående politisk analytiker. Før det var han ti år i Aftenpostens politiske avdeling og ti år i NRK. 

Høyres forsvarsminister Ine Eriksen Søreide har ikke mange venner i Stortinget for tiden. Opposisjonspartiene mener at langtidsplanforslaget ikke er helhetlig, og at regjeringen gjør opp regning uten vert. Samarbeidspartiet Venstre vil ha en helt annen innretning på Forsvaret, mens regjeringspartner Fremskrittspartiet undergraver planen både fra innsiden og utsiden av regjeringen.

I midten av september – da forsvarspolitikerne gjorde seg klare til langspurten mot det forliket som mange venter seg i slutten av oktober – var det oppriktig tvil i alle partier utenom Høyre om det i det hele tatt ville være mulig å få til enighet om noe som helst.

Så skal det sies at forhandlingsspillet i Stortinget ofte er slik at alle løsninger ser umulige ut en måned før tidsfristen. Det er da partiene spisser sine standpunkter og jobber for å fremstille dem som nærmest ufravikelige. Den som gir opp primærstandpunkter først, får dårlige kompromisser.

Forhandlingene om Langtidsplanen (LTP) kan vise seg å bli annerledes. Avislekkasjer om regjeringens interne arbeid med langtidsplanen har gitt næring til opposisjonens kritikk, og det sier seg selv at opposisjonen ikke kan ta lett på sine egne kritiske innvendinger når offentligheten vet at selv forsvarsministeren på et tidligere stadium har vært enig med dem.

Det er spesielt på to punkter regjeringen har problemer: finansiering og begrunnelsen for landmaktstudien. Lekkasjer til Klassekampen viser at Eriksen Søreide i oktober i fjor lokket med seg regjeringen på en ganske høy ramme for hele 20-årsperioden på den betingelse at «det ikke skal planlegges for en betydelig initiell bevilgningsøkning i 2017». Dette bekrefter opposisjonspartienes frykt for at regjeringens plan om økonomisk opptrapping først og fremst skal finansieres av den regjeringen som kommer etter neste valg.

Ap er spesielt opptatt av dette poenget, ettersom partiet ser for seg at det blir deres finansminister som skal finne pengene, men det er likevel en samlet opposisjon som stiller spørsmålstegn ved troverdigheten i opptrappingsplanen når det nå kommer frem at den skal startes veldig forsiktig i de to budsjett-utkastene som Solberg-regjeringen skal lage. Hvordan skal man tro at andre regjeringer på 2020-tallet vil finne mye mer penger?

Regjeringens offisielle svar er at man må starte en opptrapping forsiktig, slik at det er prosjekter og planer for å bruke -pengene fornuftig, men dette er et svar få på Stortinget tror på.

En annen avislekkasje viste at forsvarsministeren i februar fortalte regjeringen at det rett og slett ikke var mulig å satse på alle tre våpengrener dersom hun ikke fikk en langt større opptrapping enn det hun nå har fått. Det bekrefter opposisjonens mistanke om at landmaktstudien er kommet i stand først og fremst fordi man ikke hadde penger igjen til å satse på -Hæren og HV.

For opposisjonen er dette vanskelig. Dersom landmaktstudien skulle vise at det er nødvendig med nysatsinger, vil det ikke være penger til det, med mindre man øker de samlede bevilgningene til Forsvaret. En omdisponering på en 20-årsplan som er ment å gi forutsigbarhet, er lite tillitvekkende.

Det er på dette punktet tanken om utsettelse kommer inn. I flere partier snakkes det nå om at det kan være lurt å vente med hele langtidsplanen til vi vet noe mer om Hærens og HVs behov. Det går ikke an å behandle en helhetlig plan før den er nettopp det.

Sannsynligheten for utsettelse er ikke veldig stor. Ap vet at det ikke vil være noe lettere å få til en helhetlig langtidsplan om et år eller to, og da kan det være de som har forsvarsministeren. Dessuten vet Ap at bråket om finansiering og landmaktstudien kan ta oppmerksomheten bort fra mange av de sakene der Ap er enig med regjeringen. Og det er mange.

Arbeiderpartiet er akkurat like opptatt som Høyre av å legge vekt på USAs og NATOs ønsker for det norske forsvaret. Venstres forslag om å skyve på F35-in-vesteringene, og å satse mer på landmakt, møtes med like mye fnysing i Ap som i regjeringspartiene. Regjeringens forslag til strukturendringer bifalles stort sett av Ap, selv om det er opplest og vedtatt at partiet kommer til å endre på et par av forslagene – bare for å vise at det er et opposisjonsparti og tar distriktsinteressene litt mer på alvor enn Høyre.

Spørsmålet før forhandlingsinnspurten er om Arbeiderpartiet tør å være ensomt støtteparti for regjeringen. Det kan bli tøft. Senterpartiet og Venstre har allerede varslet at de vil fremstå som langt mer landmaktvennlige enn Ap, og det gjør sterkt inntrykk på mange av de Ap-folkene i nord som skal kjempe om stortingsplass neste år. SV er klar til å kapre en annen type Ap-velgere – de som ikke forstår at det er nødvendig å kjøpe verdens dyreste kampfly.

Spesielt ille for Ap er det om også Fremskrittspartiet etablerer seg som frispiller i forsvarsdebatten. Partiets ledende Nordland-representant har allerede varslet at han vil stemme for å bevare Andøya-basen uansett. Dessuten er det helt til topps i partiet fortsatt folk som snakker om at det er mulig å finansiere kampflyene direkte fra oljefondet – uten at de spiser av forsvarsbudsjettet.

Opprørsstemningen i Frp har fått næring etter enda en avislekkasje. Den viste at finansminister Siv Jensen bare noen uker etter Wales-toppmøtet i 2014 argumenterte internt i regjeringen for at forsvarssjefen også burde instrueres i å utrede konsekvensene av et 0,5 prosents årlig kutt i forsvarsbevilgningene. Kjennere av politikk vil si at Jensen bare spilte finansministerrollen. Hun må alltid forlange utredninger av effektiviseringstiltak – -uansett hvor mye hun er for den ene eller andre saken.

Slike resonnementer kommer man -imidlertid ikke langt med i Frp. Der oppfatter man at Siv Jensen undergraver kampen for et sterkt forsvar, og mange ønsker seg tilbake til posisjonen fri for regjeringsansvar. Den kan komme allerede neste høst, og da vil det være mye lettere å mene de riktige tingene om langtidsplanen.

Om et år eller to kan det kanskje også være mulig å føre en mer opplyst debatt om trusselbildene og landmaktens betydning. På Stortinget er det mye frustrasjon for tiden over offisielle og uoffisielle analyser som peker i ulike retninger. Vil en eventuell russisk aggresjon bli rettet mot Svalbard eller Finnmark? Vil vi bli mer eller mindre NATO-avhengig av å satse på F-35 fremfor en sterk landmakt?

Akkurat nå føler forsvarspolitikerne på Stortinget at deres eneste holdepunkt er å se på uniformfargen til den som snakker, og det er litt tynt. En utsettelse kan kanskje gi et litt mer solid kunnskapsgrunnlag.

Langtidsplanen og de mystiske lekkasjene

Da Dagens Næringsliv i forkant av Høyres og Frps landsmøter hadde strategisk plasserte lekkasjer om regjeringens arbeid med langtidsplanen for forsvaret, var vi mange som trodde at drevne politikere nær Ine Eriksen Søreide sto bak. Årsaken var lekkasjene bidro til at regjeringen gikk med på en høyere totalramme for langtidsplanen enn den opprinnelig hadde tenkt.

Slik ser det for så vidt ut ennå, forskjellen er bare at planen neppe er planlagt og satt ut i livet av politikere som vil Høyre vel. Tvert i mot, det kan virke som om den er styrt av en eller flere som er ytterst profesjonelle, men som befinner seg et stykke unna politikken. Noe som har ført til at det i regjeringsapparatet er slått alarm og at mange på Stortinget lurer på om kontrollsystemene og disiplinen i Forsvaret er som den må være.

Det profesjonelle vises på flere måter: Omfanget er ekstremt stort. Dagens Næringsliv har hatt 13 lekkasjesaker og Klassekampen 4-5. Tidspunktene er nøye uttenkt. Alle lekkasjene har kommet i forbindelse med budsjettkonferanser i regjeringen og landsmøtene til Høyre og Frp. De regjeringsdokumentene som ble sendt til utvalgte Høyre-politikere under landsmøtet er også sendt fra en adresse som er så godt skjult at både Politiets sikkerhetstjeneste og Nasjonal sikkerhetsmyndighet har gitt opp å finne opphavsmannen.

Nettopp det at interne regjeringsnotater ble sendt til andre enn journalister har gitt ekstra grunn til bekymring i regjeringsapparatet. Det er så uortodokst at det umulig kan ha vært gjort av noen som lever veldig tett på politikken. De ville ha visst at lekkasje-eposten ville virke mot sin hensikt.

Dermed går spekulasjonene? Er det en eller flere utro tjenere internt i Forsvaret, eller er dokumentene rett og slett stjålet? I så fall av hvem? Russerne som også sies å hjelpe Donald Trump, eller restene av den 4. tjenesten som Lund-kommisjonen lette etter på 1990-tallet?

FLERE ARTIKLER FRA NORGES FORSVAR
TIL ARKIV
Av |2017-01-09T09:44:40+00:0020. september 2016|Kategorier: Norges Forsvar 4-2016|Tags: |