Den nye hvitboken om Tysklands sikkerhets- og forsvarspolitikk er et kompromiss mellom de to regjeringspartnerne CDU og SPD. Tyskland sier likevel klart «nei» til innflytelsessfærer i Europa – som er russernes tradisjon.

Av Nils Morten Udgaard
Kommentator og tidligere utenriksredaktør i Aftenposten

Midt på sommeren og like etter NATO-toppmøtet i Warszawa i juli i år har den tyske regjering lagt frem en Hvitbok «om sikkerhetspolitikk og om Bundeswehrs fremtid». Slike bøker -kommer med mange års mellomrom for å klargjøre den sikkerhetspolitiske rolle for et Tyskland som – frivillig eller ufrivillig – beveger seg inn i rollen som Europas politisk sterkeste stat.

Men denne gang skjedde det på en litt uvanlig måte: Regjeringen drøftet ikke bare boken, men foretok en formell -avstemning da teksten ble godkjent. Det kan vi forstå som et ønske om å binde inn alle tre regjeringspartier bak den nye hvitboken: Den kristelig- demokratiske union (CDU), dens avlegger CSU i Bayern, og ikke minst det sosialdemokratiske parti, SPD. Forsvarspolitikk og militære spørsmål er fremdeles spesielt politisk delikate blant de tyske velgere. Den ikke altfor fjerne historien sitter dypt i dem.

De første som slår en leser er forbundskansler Angela Merkels klare – ja, nesten pågående – forord. Der sier hun rett ut at de senere år har vist at «vi ikke har lov til å ta den europeiske etterkrigsorden for gitt. Det at grenser blir forskjøvet i strid med folkeretten og ved hjelp av militær makt, det hadde vi ikke lenger tenkt at ville være mulig i Europa i det 21. århundre». Og hun tilføyer at «direkte foran vår europeiske dørstokk herjer kriger og konflikter som allerede har krevet hundretusener av -menneskeliv og drevet bort millioner av mennesker».

Her får vi et vitnesbyrd om Merkels -politiske engasjement i Ukraina og i -konfliktene i Midt-Østen.

FØRSTE KAMPINNSATS UTE – I 1999
Tysklands skritt ut av den militære til-bakeholdenhet, som forbød deltakelse utenfor landets grenser, er gått raskt – og i takt med landets voksende rolle i Europa, etter at den tyske samling i 1990 gjorde landet til en fullt ut suveren stat. I oktober 1998 vedtok Forbundsdagen for første gang at tyske tropper kunne settes inn utenfor landets grenser – på Balkan – og i mars året etter deltok de første fire Tornado–jagerflyene fra det tyske Luftwaffe i -NATOs felttog mot Serbia og de serbiske overgrepene i Kosovo.

Siden har Berlin fortsatt å holde en lav militær profil, men deltatt i krigføring i Afghanistan, i Afrika (Mali), i Middel-havet og utenfor Somalia – men ikke i Irak og ikke i Libya-aksjonen. I februar 2014 stod så den tyske forbundspresidenten, samt forsvars- og utenriksministrene, frem på den årlige sikkerhetskonferansen i München og erklærte at landet nå var klar til «å overta et større ansvar». Hvitboken er et svar på denne utviklingen.

Da boken ble fremlagt, understreket forsvarsminister Ursula von der Leyen at Bundeswehr – den tyske forsvarsmakten – trenger nytt materiell for 130 milliarder euro (1.220 mrd. kr.) over de neste 15 årene, og sa at 100 mrd. euro allerede er «øremerket» i statens langsiktige finansplanlegging. Merkel selv har sagt at et tysk forsvarsbidrag på 1,2 prosent av landets bruttoinnlandsprodukt er for lite, ikke minst når USA bruker 3,4 prosent. Den tyske kurven dreier seg nå langsomt opp-over.

SÆRTREKK
Vi kan bare forstå Bundeswehrs rolle mot en bakgrunn av tysk historie og spesielt Det tredje rikes historie. Tysklands nye grunnlov fastslår at tyske tropper bare kan settes inn etter et vedtak i Forbunds-dagen. Dette er en «parlamentsarmé», sier tyskerne. Slike vedtak kreves også når tyske tropper deltar ute i allianse med andre, har den tyske for-fatningsdomstolen slått fast. Under første verdenskrig var det keiseren og hans -generaler som styrte det militære apparat; under neste verdenskrig var det Hitler alene som traff de viktige avgjørelsene.

Nå heter det i Hvitboken av Bundeswehr’s «tradisjonsforståelse» særlig er knyttet til det som kalles «de prøyssiske reformene» – liberale reformer som moderniserte den tyske stormakten etter nederlaget mot Napoleon i 1806. Og til «motstanden mot nazi-regimet», det vil si til offiserene bak attentatet mot Hitler den 20 juli 1944. Et tidsspenn på 130 år, med to verdenskriger og en tysk-fransk krig, inngår ikke i det tyske forsvarets forståelse av sine tradi-sjoner.

Det er også viktig for Tyskland at landet i traktaten – med USA, Frankrike, Stor-britannia og Sovjetunionen – som samlet landet i 1990, avstod fra å skaffe seg ABC-våpen. Atom-spørsmål har vært spesielt vanskelige i tysk opinion, men hvitboken gjør det helt klart at Tyskland gjennom NATO inngår i en atomvåpen-allianse. Det heter at «Tyskland forblir bundet inn i alliansen gjennom medvirkningen i den kjernefysiske politikk og det derav -følgende planleggingsarbeidet».

I oktober 1998 vedtok Forbundsdagen for første gang at tyske tropper skulle settes inn utenfor landets grenser. Tyske Luftwaffe deltok med fire Tornadofly i Natos felttog mot Serbia

DEN RØDE TRÅDEN
Den røde tråden gjennom hvitboken er at Tyskland i den militære sektor er bundet inn ikke bare i politiske fellesskap – i NATO og EU – men også bare deltar i militære aksjoner i samarbeid med andre lands militære styrker. Her er en rekke fellesprosjekter allerede i gang, hoved-sakelig under NATOs paraply, men noen få også som EU-prosjekter. Når – og hvis – Storbritannia trekker seg ut av EU, vil Frankrike forbli den eneste EU-atommakt. Da er det ventet at det militære samarbeidet i EU vil bli utbygget. Det gjelder spesielt om Donald Trump skulle bli valgt til USAs president, med sin -kritiske holdning til NATO og de europeiske lands forsvarsinnsats.

Hvitboken er et kompromiss mellom -regjerings-partiene, og gjenspeiler også – men ikke spesielt sterkt – SPDs «mykere» holdning østover, som et ekko fra Willy Brandts østpolitikk i 1970-årene. Det heter at «Tyskland har allerede lenge gått inn for en spesielt kooperativ utforming av forholdet til Russland og har bidratt -vesentlig til vedtaket om NATO-Russland-avtalen av 1997 og til opprettelsen av NATO-Russland-Rådet. Tyskland holder fast på det langsiktige mål om et strategisk partnerskap mellom NATO og Russland. Inntil videre krever Russlands nåtidige politikk – kjennetegnet av eksempelvis anneksjon av Krim og Russlands aktuelle doktrine som sier at NATO utgjør en fare – at vi følger en dobbeltstrategi: Den består av en troverdig avskrekking og evne til forsvar – så vel som av en vilje til dialog».

Hvitboken sier i likhet med NATO-toppmøtets sluttkommuniké ikke noe direkte om et mulig ukrainsk NATO-medlemskap, men bekjenner seg til prinsippene som vil gjøre et slikt medlemskap mulig. Det heter at «Alliansen (d.v.s. NATO) og Tyskland forblir forpliktet overfor prinsippet om et fritt alliansevalg og dermed den åpne dørs politikk på grunnlag av Artikkel 10 i NATO-traktaten: Enhver europeisk stat som bekjenner seg til de grunnleggende bestemmelser i denne traktaten og bidrar til å fremme alliansens sikkerhet, kan bli innvitert inn som medlem».

Dette er i praksis et nei til innflytelses-sfærer – som er russernes tradisjon – og en bekjennelse til respekt for folkeretten. Det er dette Ukraina-striden egentlig gjelder.

Forsvarsminister Ursula von der Leyen understreker at Bundeswehr – den tyske forsvarsmakten – trenger nytt materiell for 1200 milliarder kroner de neste 15 årene. (bilde Bundeswehr)