I 2014 var det ukrainske forsvaret et «tomt skall». I løpet av åtte år har de vokst til å bli en formidabel kampstyrke

Av Arne Bård Dalhaug
Han er tidligere stabssjef og var i ­perioden 2016-2018 nestleder for OSSE sitt observasjonskorps i Ukraina

Det er lett å glemme hvor dårlig det stod til med Ukrainas ­væpnede styrker i 2014. På det tidspunktet hadde undertegnete 6 år bak seg i NATO, først som Norges representant til Militærkomitéen og deretter som sjef for NATO Defense College. Over disse årene var det mye kontakt med Ukraina, og særlig de tre siste årene. NATO Defense College hadde naturlig nok gående et ganske omfattende utdanningsopplegg for ­ukrainske militære. Likevel var det i denne perioden ikke noen særlig interesse fra Ukraina i forhold til medlemskap i NATO. Inntrykket var at det stod ganske dårlig til med det meste, men det virket heller ikke som det ble oppfattet som noe påtrengende problem. Russlands angrep på landet i 2014 endret alt dette.

Realiteten var enda verre enn selv pessimistene hadde forestilt seg. I praksis ­eksisterte det knapt nok noe ukrainsk forsvar. De væpnede styrker var preget av omfattende korrupsjon og gammeldags sovjetisk måte å lede på. Soldatene var dårlig utrustet, lavt lønnet og lite motiverte. Avdelinger på noen form for beredskap eksisterte knapt. I teorien bestod hæren av 41 000, men bare ca. 6000 var til en viss grad gripbare og kunne benyttes i kamp. Det som i praksis reddet Ukraina var at sivile dannet frivillige bataljoner og at Nasjonalgarden hadde en del enheter som kunne brukes.

Situasjonen i februar 2015, etter det siste store katastrofale slaget ved Debaltseve, var mildt sagt dyster. Ingen kunne være sikker på om Russland snart ville angripe videre, eller om den nesten 500 km lange frontlinjene ville stabilisere seg omtrent slik den da var. Machiavelli (1469-1527) var opptatt av det bare er krigen som fullt ut kan skape en reell forståelse av det han kalte «nødvendighet», dvs. en tilstrekkelig bred enighet om at særlig drastiske tiltak må til, og det raskt. Utrolig nok maktet Ukraina å bemanne og forsvare det som etter hvert ble kjent som «kontaktlinjen» og samtidig begynte landet oppbyggingen av styrker med betydelig kampkraft. I realiteten fortsatte krigen, men med en lavere intensitet og med kun mindre lokale ­endringer langs kontaktlinjen. De bitre nederlagene og den pågående krigen skapte enighet om at en helt ny kurs måtte settes. Machiavelli ville nikket gjenkjennende.

Restruktureringsperioden

Restrukturering av Ukrainas forsvar lignet mye på prosessen med å bygge et fly ­samtidig som du flyr det samme flyet. Helt sentralt i dette stod selvsagt hjelpen fra Vesten, særlig USA og UK. NATO standard var det som ble lagt til grunn på alle områder, også i opplæringen av ledere. Restruktureringen var selvsagt et bredt anlagt program, men i det etterf­ølgende fokuseres det på utdannelse og trening av personell og ikke minst på hvordan Ukraina bevisst har bygget opp et stort antall reservister av alle kategorier. Ukraina hadde over 40 millioner mennesker, noe som medførte at nærmere 500 000 fylte 20 år hvert år.

Unge offiserer

Ukraina har tre krigsskoler, hær, sjø og luft. I tillegg har de benyttet seg av den amerikanske modellen som kalles Reserve Officers Training Corps (ROTC). I praksis betyr dette at studenter går på et sivilt universitet, følger en del militær opp­læring, får utdannelsen betalt og forplikter seg til en eller annen form for tjeneste. I tillegg har også Ukraina siden 2017 hatt et eget program for å rekruttere nyutdannede med kunnskap det militære trenger. De blir lønnet, gitt en bonus og etter 18 måneder går de over til å bli reservister. Det ble etter hvert etablert både et underoffiserskorps og et offiserskorps. Ukraina har hele tiden hatt en klar tanke om ­viktigheten av å skape reservister på alle nivåer. Et meget stort antall mennesker med kamperfaring fra Donbas har gjort dette enklere.

Ukraina har ­mange reserve­avdelinger med kamperfaring

Roterte hele brigader

Ukraina valgte etter hvert å rotere hele brigader langs kontaktlinjen, og disse kom fra mange forskjellige steder i landet. Til enhver tid var det deployert minst 7-8 ­brigader langs kontaktlinjen. Dette rotasjonssystemet sammen med verneplikten fungert som et stort «produksjonssystem» for både befal og soldater med kamp­erfaring. Etter endt rotasjon deployerte brigadene tilbake der de kom fra. Deler av styrken ble reservister og gikk til reserveavdelinger. En del ble beholdt på kontrakt og etter en hvileperiode ble nytt personell rekruttert inn og brigaden startet igjen opptrening med tanke på en ny deployering til Donbas. Dette sikret at nesten alle steder i landet var det reserveavdelinger og territorielle styrker bemannet av ­personell med kamperfaring.

Ny lederutdannelse

I lederutdannelsen har det vært lagt stor vekt på å gå bort fra den rigide sovjetiske modellen som fortsatt synes nesten ene­rådende i de russiske styrkene. De ukrainske militære har maktet denne overgangen til hva man rent generisk kan kalle «oppdragstaktikk». De har vist stor evne til å ta initiativ på lavt taktisk nivå og har påført fienden betydelig tap som en konsekvens av dette. Dette har blitt muliggjort gjennom at svært mange offiserer og under­offiserer har gjennomgått mye trening utført av vestlige instruktører. Mange ukrainske militære har også vært på høyere offisersutdannelse i utlandet, stabs­skoler og høyskoler. Dette har uten tvil gitt stor effekt. Ukraina har uten tvil hatt veldig stor nytte av en omfattende og dyp struktur med reservister.

Reservister er billige

Russlands utvidede krig mot Ukraina har også her hjemme i Norge satt fokus på behovet for mer reservister, noe som er en billig og god måte å holde på beredskap personer til å kunne bemanne en større struktur enn den som er i daglig drift. Forsvarsdepartementet har lagt frem forslag til endringer i Forsvarsloven (Prop 134L) og skriver: «En tilspisset sikkerhetssituasjon og endret trusselbilde har ført til et behov for s­kjerpet beredskap og kortere klartider, samt mer forutsigbar og fleksibel tilførsel av sivil og spesialisert kompetanse til Forsvaret.» Dette er lett å være enig i og bør hilses velkommen. Det legges opp til en enklere ekspansjon av Forsvaret opp fra det som benevnes som «produksjonsstrukturen» på ca. 25 000 opp til en «styrkestruktur» på ca. 70 000. (Her er det medregnet HVs 40 000) Så i praksis betyr ikke dette en stor ekspansjon. Men det er klart et steg i riktig retning. Likevel må det være lov å tenke at ambisjonen bør ligge godt over en styrke på 70 000. Det er ingen grunn til å stoppe her.

FLERE ARTIKLER FRA NORGES FORSVAR
TIL ARKIV