Mangel på våpen og anlegg bremser opprustningen, men personalpolitikken kan bli det største hinderet når Forsvaret skal gjøres større. 

Av Aslak Bonde
Frittstående politisk analytiker 

Forsvaret har for få og for ­dårlige anlegg. Vestens etterspørsel etter våpen og ammunisjon er i de to siste årene blitt veldig mye større enn den samlede produksjonskapasiteten. Stortinget kan bevilge så mye penger det bare vil, men det kommer til å ta lang tid før Forsvaret får den kapasiteten og den infrastrukturen det nå ser ut til å være full politisk enighet om at vi trenger.

Likevel. Innen noen år er det ikke et ­veldig stort problem å øke bygge- og anleggs­virksomheten betraktelig. Leverandørene av smått og stort militært utstyr kommer også helt sikkert til å få mye høyere ­produksjon. Tar man tiden til hjelp, er det all grunn til å tro at dagens kapasitets­utfordringer vil bli vesentlig mindre.

Verre er det med oppbemanningen. Der ligger det noen hinder i veien som det skal bli ekstremt vanskelig å fjerne.

Mangel på arbeidskraft

Bakteppet er tegnet opp i perspektiv­meldingen, som regjeringen la frem rett etter sommerferien. Mangelen på arbeidskraft i tiårene fremover var hovedtema. Enkle fremskrivninger viser at det kommer til å bli færre yrkesaktive her i landet, samtidig som det på de aller fleste samfunnsområder er en forventning om at det skal bli flere ansatte. Det gjelder også Forsvaret. Noe kan ­spares inn på smartere jobbing, men ingen er i tvil om at det trengs flere folk for å både ta vare på og å håndtere flere våpen, mer utstyr og flere og større baser. Til alt overmål er det en forventning om at mange av disse folkene skal bosette seg i de delene av landet der det frem til nå har vært relativt få som har ønsket å bo. Senterpartiets nestleder foreslo i sommer å løse dette siste problemet ved å innføre boplikt for forsvarsansatte. Forslaget ble umiddelbart skutt ned fra så mange kanter at det uten videre kan fastslås at boplikt ikke kommer til å bli innført. Det er ­kanskje riktigere å se på forslaget som et uttrykk for desperasjon. Noe må de finne på. Og de kan ikke gjøre det som antas å virke best – nemlig å betale folk så godt at de både søker seg til Forsvaret, og velger å bli der.

Politikernes frykt for lønns­spiraler

Det er her de nesten urikkelige hindrene ligger. Da Teknisk Beregningsutvalg tidlig i vår la frem sin oversikt over lønnsøkningene i fjor, viste det seg at offentlig ansatte hadde hatt en betraktelig større økning enn de som jobbet i privat sektor. Det var spesielt de forsvarsansatte som dro opp lønningene fordi det var flere øvelser og mer seiling i fjor.

Godt for dem, men dårlig for den hellige frontfagsmodellen. I lønnspolitikken er det et bærende prinsipp at det er lønnsforhandlingene i såkalt konkurranseutsatt sektor som skal sette standarden for hvor mye lønn alle andre arbeidstakergrupper kan få. Spesielt i det oljerike Norge er det en fare for at offentlige virksomheter, som henter sine lønnsmidler fra statskassa, kan sette i gang lønnsspiraler. Private og offentlige kan begynne å overby hverandre for å få de beste arbeiderne, og det kan ende med at kostnadsnivået i industrien blir så høyt at den ikke klarer å selge varene sine til utlandet.

De forsvarsansatte dro opp lønnen i offentlig sektor i 2023.

Politikernes frykt for lønnsspiraler, og et for høyt kostnadsnivå i industrien er så stor, at de neppe vil tillate et generelt og vesentlig lønnsløft for de forsvarsansatte. Frontfagstenkningen sperrer.

Et alternativ er å gi mange og relativt gode tillegg til fastlønnen. Det virker helt ­sikkert forlokkende for de yngste yrkes­militære, men ganske fort går det opp for dem at pensjonsopptjening er vel så viktig. Også på dette området ligger det en hindring som ikke er så lett å rydde av veien.

Pensjon til Høyesterett

Da Statens Pensjonskasse før sommeren nektet å godta lagmannsrettens kjennelse om at noen av de forsvarsansattes tillegg skal gjelde som pensjonsgivende inntekt, var det av prinsipielle grunner. Tillegg skal gis for noe ekstraordinært. En ekstra ulempe, eller et ekstra ansvar. Pensjonen skal ta utgangspunkt i den ordinære av­lønningen. Dersom man endrer på det prinsippet, blir det vanskelig å beregne fremtidige pensjoner – både for staten som skal betale dem ut, og for den enkelte som skal basere alderdommen på den.

Dessuten er det mange yrkesgrupper som til tider tjener mye ekstra i tillegg til grunn­lønnen. Det blir dyrt for staten om alle de som tjener ekstra plutselig skulle få justert opp såkalte pensjonsgivende inntekt.

Slik det ser ut nå, er det Høyesterett som skal ta stilling til striden om hva som skal gi pensjon, men det kan ikke utelukkes at politikerne vil finne på noe, dersom Høyesterett gir de forsvarsansatte medhold. Flertallet av politikerne frykter en utvikling der offentlige arbeidsgivere «lurer inn» lønnsøkninger ved hjelp av kreative tillegg. Lønnsdisiplinen i staten kan bli truet.

Vikarbyråer i Forsvaret?

I sykehusene er det mange av de samme utfordringene som i Forsvaret. Personellmangelen er stor – spesielt utenfor de største byene. Løsningen er for en stor del å bruke vikarbyråer med mange svenske og danske bidragsytere. Det er heller ikke en særlig aktuell løsning for Forsvaret. Én ting er sikkerhetsaspektet. Norsk stats­borgerskap er en kvalitet i seg selv. Like viktig er beredskapen. I en tid der krig truer, vil alle land rundt oss forlange at egne borgere bidrar til eget forsvar.

Når import av arbeidskraft heller ikke er mulig, er det ikke lett å se hvordan politikerne og forsvarsledelsen skal klare å få opp en tilfredsstillende bemanning. Regjeringen og Stortinget må rett og slett kreve at andre sektorer i samfunnet er så gode på å økonomisere med de menneskelige ressursene at konkurransen om arbeidskraften blir mindre. De må sørge for at perspektivmeldingens fremskrivninger blir gjort til skamme.