I1973 ble et stort Stay Behind (SB)-våpenlager avdekket på Ueland i Rogaland. Funnet ble kjent i stavangerpressa, men Forsvaret klarte den gangen å legge lokk på saken ved å true pressa om brudd på forsvarshemmeligheter. Fem år senere skulle derimot et annet våpenlager – som tilhørte den kjente skipsrederen Hans Otto Meyer i Oslo – skape fete avisoverskrifter og et stort politisk rabalder, utvilsomt som følge av SB-sjefen Sven Ollestads uforståelige håndtering av saken og politiets framferd.

Meyer-saken

Den såkalte Meyer-saken startet med en slags prolog, som ikke hadde noen relevans til SB. Senhøstes 1978 fant nemlig politiet – etter et tips – fram til en stor spritfabrikk på Gjeterøya utenfor Langesund. Øya tilhørte rederfamilien Meyer, og i begynnelsen av november ble Hans Otto Meyer arrestert. Nå kunne dette ha ebbet ut som en delikat, men triviell sak om hjemmebrenning. Men etter nok et tips til politiet – fra en hittil ukjent informant – ble verden snudd på hodet, både for familien Meyer, politiet, Forsvaret, regjeringen og Stortinget. Mens Meyer satt i politiets varetekt, fikk nemlig politifullmektig Benedict de Vibe i Oslo informasjon om at det befant seg et stort våpenlager skjult i kjelleren i Meyers villa nær Frognerparken. Politiet fikk til slutt – med hjelp fra Hans Otto Meyer – åpnet den solide ståldøren inn til våpenlageret, som inneholdt foruten mye våpen også en stor mengde ulikt sambandsutstyr. Politiet fant dette selvsagt besynderlig, men Meyer bedyret at lageret tilhørte Forsvaret og bad dem ringe et bestemt telefonnummer til E-tjenesten.

Nå skulle en tro at oppstyret rundt funnet av SB-lageret på Jæren fem år tidligere hadde fått SB-staben til å utarbeide instrukser for hvordan staben på en smidig måte skulle håndtere framtidige funn av SB-lagre. Men et slikt opplegg fantes ikke. Da de Vibe ringte det oppgitte nødnummeret, ble han først avvist, men senere oppringt av SB-sjef Ollestad. Han benektet kategorisk at verken skipsreder Meyer eller våpenlageret hadde noe med Forsvaret å gjøre.

Ollestad benekter alt

Ollestads raske avfeiing av Meyer må utvilsomt kun ha vært en refleks fra klandestin rutine i E-tjenesten, nemlig å fornekte enhver forbindelse med en avslørt agent. Intervjuobjekter har hevdet at han mistet hodet. Han visste godt at Meyer var rekruttert til SB allerede i 1948 av Israel Krupp (han hadde jødiske foreldre, rømte til Sverige, ble befal i polititroppene og ble senere tilknyttet Stay Behind). Riktignok var skipsrederen på midten av 1960-årene satt i en reserverolle i SB-nettet. Årsaken var at nettsjefen Gunnar Bjålie mente Meyer var for selvrådig, noe som han mente kunne utgjøre en sikkerhetsrisiko.

Hadde Ollestad, da han fikk første oppringning, bekreftet at Meyer var knyttet til E-tjenesten, ville saken straks blitt overført til Politiets overvåkingstjeneste (POT) og lagt død. Da kunne affæren ha blitt dysset ned før den nådde ulvene i rikspressen. Men nå ble etterforskningen av våpenlageret til en ordinær politisak. Beslutningen ble fattet på et møte hos politimesteren i Oslo, Rolf Solem, der både Arne Huuse i POT og de Vibe deltok. Dette hadde neppe den unge og radikale fullmektig de Vibe noe imot. I alle fall var han ikke sen om å stille opp i avisene, og saken eksploderte i mediene, naturlig nok: En kjent skipsreder som oppbevarte et hemmelig lager for E-tjenesten i kjelleren sin!

Avisskriveriene førte til at daværende E-sjef, oberst Bull-Hansen (senere forsvarssjef), kalte Ollestad inn på teppet. Nok en gang stod SB-sjefen på sitt. Hvorfor han gav sin sjef uriktige opplysninger, er uoppklart. Det var uansett en grov tjenesteforsømmelse. Kanskje hadde det sammenheng med at SB-staben i alle år mente seg direkte underlagt regjeringen, og fant det unødvendig å følge ordinær tjenestevei.

E-sjefen rapporterte naturligvis om våpenfunnet videre opp i systemet, og forsvarssjefen, general Sverre Hamre, informerte forsvarsminister Rolf Hansen (Ap). Han la saken fram for Stortinget og hevdet i god tro at skipsreder Meyer ikke hadde den minste tilknytning til Forsvarets E-tjeneste.

Ollestad legger kortene på bordet

Nå kunne saken igjen ha ebbet ut, men snart fikk operasjonsstaben i FO vite at det var en klar forbindelse mellom Meyer og SB-sjefen. Nok en gang ble Ollestad innkalt til E-sjefen, men nå valgte han å legge kortene på bordet. Det var nok pinlig for enhver å gå videre oppover i systemet med de nye og pinlige opplysningene. Og særlig høy i hatten kunne ikke forsvarsminister Hansen ha vært da han fra Stortingets talerstol måtte korrigere sin tidligere redegjørelse om Meyer-saken.

Igjen eksploderte saken i mediene, og snart fant pressa ut at våpenlageret og Meyer antakelig hadde tilknytning til ukjente beredskapsgrupper i Forsvaret. I Stortinget haglet spørsmålene til regjeringen om saken. Til slutt valgte statsminister Oddvar Nordli å ta tyrene ved hornene. Han slo fast overfor de folkevalgte at beredskapsgruppene det var snakk om, «er blitt pålagt en av det absolutt mest krevende som noen del av vårt forsvare er pålagt». Han la også til at «hemmelighold av avdelingens virksomhet var nødvendig, hvis den skulle kunne utøve sine oppgaver i fred og under en okkupasjon». Alle partier – unntatt SV – sluttet seg til dette. I realiteten var Meyer-saken nå lagt politisk død, selv om sider ved Stay Behind ble gjennomgått og drøftet i hemmelige møter i Regjeringens sikkerhetsutvalg (RSU).

Noen konsekvenser av Meyer-saken

Selv om det i 1978 ble offentlig kjent at Norge hadde et okkupasjonsforsvar, var det likevel lite offentligheten fikk vite om SBs virksomhet. Men innad i avdelingen fikk Meyer-saken derimot en del følger som krevde at endringer måtte iverksettes. Fra politisk hold ble det krevd at materiell ikke lenger kunne lagres ute i terrenget, og at forvaltningen av feltagenter måtte forbedres.

Materiellet som var plassert i såkalte dumper ute i terrenget og små hus uten sikring, ble samlet inn og fraktet til Torås fort på Tjøme. Her ble materiellet sortert. Mye ble kassert fordi det var ødelagt, men noe ble gjenbrukt. De nye lagrene som ble opprettet, ble plassert i militærleirer der det allerede var vakthold og sikring. Spesielt en major i staben tok til orde for at det nye lagringskonseptet svekket SBs beredskap, noe han ikke fikk gehør for. Erfaringene med lagring ute i terrenget var nemlig dårlige. Mye materiell ble ødelagt på grunn av fuktighet. Dette hadde åpenbart medført dårlig beredskap for de lokale SB-gruppene i en krisesituasjon. Lagring i igloer og kasuner med avfukting på militært område ville derimot ikke medført fuktskader. Slik sett var det nye konseptet bedre enn det gamle.

Ingen beklagelse til Meyer

Det er også grunn til å påpeke at familien Meyer aldri har fått noen beklagelse fra hverken Forsvaret eller politiet for den voldsomme offentlige belastingen de ble utsatt for. Saken har preget familien i alle år. Hans Otto Meyer var tross alt vervet til SB, hadde tilført SB store ressurser og var utvilsomt en ekte patriot. Meyer-saken fikk derimot ingen umiddelbare konsekvenser for hverken Ollestad eller andre i SB-staben. De beholdt sine stillinger. Men bare få år senere blusset det opp et indre opprør i staben, anført av major Finn Kirkestuen, utvilsomt med en viss bakgrunn i hvordan Ollestad på egen hånd hadde behandlet Meyer-saken. Uroen i staben endte med at Kirkestuen ble omplassert mot sin vilje i 1981. Litt senere sluttet brått et annet stabsmedlem på grunn av misligheter knyttet til forvaltning av materiell. Selv om det kan rettes berettiget kritikk til Ollestads håndtering av Meyer-saken, må det påpekes at Sven Ollestad i tre tiår utvilsomt var en svært god leder av SB-staben. Ikke minst klarte han med sine dedikerte ansatte å utvikle SB-organisasjonen i takt med tiden og et endret trusselbilde. Svært mange av våre intervjuobjekter har ytret stor begeistring for Ollestad.

SBs skygge-stab

Hvis Norge igjen skulle bli okkupert, skulle SB-staben flytte til utlandet. Det har imidlertid aldri vært kjent at SB skulle styres av en egen sentralledelse i Norge, slik Milorg ble det under krigen. Men dokumenter vi fikk tak i for et par år siden, viser at SB hadde opprettet en skyggestab. Den bestod kanskje kun av åtte personer. Vi kjenner bare navnene på siv.ing. Per Røed (som også var sivil NK i SB-staben), forsvarsminister Nils Handal og sentralbanksjef Erik Brofoss.

I fredstid vurderte skyggestaben, som møttes flere ganger årlig, SBs ordinære virksomhet og kom med endringsforslag. Under en okkupasjon skulle den lede SB i Norge med ansvar for sentrale oppgaver og virksomheten til de ulike SB-områdene landet rundt. Foruten skyggestaben selv var det kanskje bare SB-sjefen og E-sjefen som kjente til dens eksistens. Ingen av våre intervjuobjekter har nevnt skyggestaben.

Oppdelingen av SB

Endringen av den kalde krigen fikk også konsekvenser for SB.

Mot slutten av 1960-tallet la USA om sin militære strategi fra «massiv gjengjeldelse» til «fleksibel respons». Både i USA og Sovjet var utvilsomt frykten stor for at en omfattende atomkrig ville bli katastrofal for hele klodens sivilisasjon, natur og miljø.

Denne omleggingen innebar blant annet at et massivt sovjetisk angrep på Norge skulle møtes uten bruk av atomvåpen. Samtidig skulle Norge drive oppholdende strid inntil allierte styrker kom til unnsetning. Dessuten la særlig NATO nå økende vekt på at fienden i krisetider og under en invasjon ville sette i gang voldelige handlinger utført av betalte kriminelle, cyberangrep, politisk og økonomisk undergraving, propaganda og trusler mot folk og myndigheter. I tillegg var utviklingen av stadig nye våpen og våpensystemer stor.

Alle disse nye militære utviklingstrekkene førte til en dramatisk omlegging av SB i alle NATO-land. På 1970-tallet ble avdelingen nemlig delt i to separate deler, Stay Behind Operations (SBO) og Okkupasjonsberedskap (OKB).

SBO skulle umiddelbart gå til aksjon hvis russiske styrker rykket inn i landet, mens OKB skulle bygges opp når okkupasjonen var et faktum, på samme måte som Milorg under krigen. Av sikkerhetsgrunner skulle ikke de to delene ha noen forbindelse med hverandre. Selve omleggingen startet nok ikke opp før i 1970-årene, mens selve planleggingen ble påbegynte på slutten av 1960-årene. Kun noen ytterst få ble involvert i arbeidet. Når denne planen ble sluttført, kan vi ikke dokumentere med sikre kilder.

SBO var altså i realiteten en hemmelig skjult innsats-/kuppberedskapsstyrke med meget kort reaksjonstid som skulle sette i gang både defensive og offensive operasjoner.

I Norge ble denne virksomheten kalt ARGUS. Ulike SBO-grupper, som nå bare bestod av om lag tre personer, skulle være i stand til å gjennomføre etterretning, evakuering og delta i offensive operasjoner for å påføre fienden tap i svært vitale kapasiteter. Slike operasjoner førte antakelig til en viss militær profesjonalisering av mannskapene i samarbeid med spesielt utvalgte andre deler av Forsvaret og politiet.

Kynisk vurdert regnet SB-sjefen med at SBO neppe ville klare å operere mer enn en ukes tid i områder som sovjetiske tropper hadde okkupert. Årsaken at sovjetiske agenter med hjelp av femtekolonnister trolig ville ha klart å avsløre identiteten til mange gruppemedlemmer allerede før en krig var en realitet. Fiendens effektive ­sikkerhetsstyrker og eksponering av ­gruppene gjennom deres operasjoner ville øke risikoen.

OKB ville altså bestå av ulike nett – av­delinger – som henholdsvis skulle drive med etterretning (LINDUS), evakuering (BLUE MIX) og sabotasje og propaganda (ROC). Høyst sannsynlig ble det etablert en skyggestab for både SBO og OKB.