Enten budsjettrammen blir 40, 60 eller 75 -milliarder, må budsjettets kjøpekraft opprettholdes ved at Forsvaret hvert år blir kompensert for den forsvarsspesifikke prisveksten. Om ikke det skjer, forvitrer det, skriver Jacob Børresen.

Av Jacob Børresen

Flaggkommandør

 

Torsdag 1. oktober la forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen fram sitt fagmilitære råd (FMR). Det som umiddel-bart springer en i øynene, er at forsvarssjefen (FSJ) har valgt å legge hovedvekten på tilleggsoppgaven i oppdraget fra forsvarsministeren, der hun ber ham om å angi sine prioriteringer dersom Forsvaret tilføres ressurser ut over en reell økning på 0,5 % per år. Hovedoppgaven, å anbefale en forsvarsstruktur med utgangspunkt i et kompensert videreført 2015-budsjett, og en struktur basert på et økende budsjett som utgjør 0,5 % reell årlig vekst, har FSJ valgt å slå sammen til én kortfattet skisse.

Selv om forsvarsministeren, i oppdrags-notatet, bedyrer at regjeringen er opptatt av forsvarssjefens uavhengige rolle, og derfor ønsker hans selvstendige vurdering, kan vi gå ut fra at de har snakket sammen underveis, slik integrert strategisk ledelse legger opp til. Når forsvarssjefen har valgt å gjøre tilleggsoppgaven til hovedsak, må det derfor ha skjedd i forståelse med forsvarsministeren, i erkjennelse av at flate 2015-budsjetter eller 0,5 % årlig vekst med utgangspunkt i 2015-budsjettet, ikke er noe reelt alternativ dersom hennes og regjeringens målsetting om at Forsvaret skal bli relevant og troverdig i framtiden, skal virkeliggjøres.

Budsjettramme

Budsjettrammen i 2015, 43,8 milliarder kroner, er veldig mye penger. Men så lenge det fortsatt skal satses på kvalitet framfor kvantitet, vil ikke det være nok til at Forsvaret kan løse alle oppgavene det nå er pålagt. Om bevilgningene til Forsvaret ikke skal økes, forutsetter det derfor et annet forsvarskonsept og en annerledes innrettet forsvarsstruktur enn dagens. Forsvarssjefen påpeker at uten betydelig budsjettøkning vil det kreves fortløpende vurderinger av hvilke kapasiteter som operativt sett er mest ønskelig å beholde (FMR s. 92). Det er jeg enig i. Men -vurderingen kan ikke skje i isolasjon. Den må gjøres i forhold til Forsvarets prioriterte oppgaver og hvilket konsept som er lagt til grunn for å løse dem. Forsvars-sjefens oppskrift, at beslutninger om å redusere aktiviteter eller fase ut hele kapasiteter treffes når budsjettene ikke lenger er tilstrekkelige til å opprettholde et forsvarlig driftsnivå (FMR s. 92), er derfor ingen god idé. Det vil bare føre til en gradvis forvitring av nåværende struktur, uten mål og mening.

Et annet spørsmål er hvorfor forsvars-sjefen ikke ble bedt om å utrede en -struktur basert på en budsjettramme på
2 prosent av BNP. Det ville vært naturlig, all den tid Erna Solberg, på NATO-topp-møtet i Wales 4.-5. september 2014, tre uker før oppdraget til FSJ gikk ut, hadde forpliktet Norge til å nå toprosentsmålet innen 2024. Et mulig svar kan være at kommende langtidsplan bare dekker tidsrommet fram til og med 2020. Samtidig ble forsvarssjefen bedt om å synliggjøre økonomiske implikasjoner så langt fram som til 2028. Den egentlige forklaringen kan bare være at forsvarsministeren i -oktober 2014 ikke hadde politisk rygg-dekning for å be FSJ om å konkretisere toprosentsmålet.

NATO-målet

Toprosentsmålet innebærer en økning av budsjettrammen i 2015 med rundt regnet 17 milliarder 2015-kroner innen 2024. Forsvarssjefen har anbefalt å øke budsjettrammen med 12 milliarder innen utgang-en av 2020 (FMR s. 69). Dermed har han i realiteten lagt opp til et løp som gjør det enkelt å nå toprosentsmålet i 2024. Budsjettrammen i neste langtidsplanperiode behøver bare økes med ytterligere fem milliarder 2015-kroner. At forsvarsmini-steren virker å være komfortabel med måten forsvarssjefen har valgt å besvare oppdraget hennes på, kan tolkes som et tegn på at toprosentsmålet i øyeblikket faktisk er politisk realiserbart. I alle fall så lenge «Putin-effekten» virker.

Det kan umiddelbart synes som om -forslaget til forsvarsbudsjett for 2016, som øker med 9,8 prosent, eller rundt 4,7 milliarder kroner, tar forsvarssjefens anbefaling i FMR på forskudd og legger opp til at neste planperiode kan starte på et nivå godt over 2015-nivået. Hele 3,8 av økning-en går imidlertid til nye kampfly og basefasiliteter for disse. Det er derfor høyst uklart om den foreslåtte budsjettøkningen, og til tross for enkelte gledelige tilskudd til -vedlikehold av -marinefartøyer og til -økning av ubåt- og Orion-patruljer i nord, innebærer noen reell økning av Forsvarets samlede -budsjettramme. Forsvarets driftssituasjon forblir like prekær i 2016 som den har vært i 2015. Alt tyder derfor på at vi, fratrukket de midlertidige tilleggs-bevilgningene til nye kampfly, vil gå inn i neste langtidsplanperiode i 2017 på om lag samme budsjettnivå som i 2015.

52 F-35

FMR legger opp til å forsterke evnen til etterretning, overvåking og situasjons-forståelse, til forbedret reaksjonsevne og økt utholdenhet for å gjennomføre selvstendige nasjonale operasjoner fram til allierte forsterkninger kan ankomme, og til økt beskyttelse av kritiske kapasiteter og infrastruktur (FMR s. 31). Hæren gis et -kvalitetsmessig løft med nytt artilleri, kampluftvern, styrket logistikk og nye IKT-systemer for kommando og kontroll, og øker sin tilstedeværelse og kampkraft i Finnmark. Men Hærens volum økes ikke, samtidig som forsvarssjefen fastholder at anskaffelsen av F-35 skal gjennomføres som planlagt, med 52 fly. Denne priori-teringen av kampfly på bekostning av en gjenoppbygging av Hæren er selvsagt helt politisk ukontroversiell, men den er like fullt vanskelig å forstå og forsvare ut fra et fagmilitært synspunkt.

Gitt at Forsvaret i krise og krig vil være totalt avhengig av allierte forsterkninger, ville jeg prioritert litt annerledes enn FMR. Jeg ville redusert antall kampfly, for eksempel ned til 24 fly, ut fra vurderingen av at flyforsterkninger er de som vil komme først og med størst grad av sannsynlighet, fordi de har størst strategisk mobilitet og utgjør minst kostnad og risiko for de allierte. Midlene som dermed ble frigjort (og da forutsetter jeg at Forsvaret får beholde ekstrabevilg-ningen til kampfly – i motsatt fall må forsvarsrammen økes tilsvarende), ville jeg brukt til å etablere en fullverdig -brigade i Nord-Norge med tre manøverbataljoner. Telemark bataljon ville jeg beholdt som en frittstående bataljon – en lett, hurtig -reaksjonsstyrke, som kan settes inn utenlands eller i Norge på kort varsel.

Uklokt

Forslaget om å fjerne P-3 Orion og legge ned Andøya finner jeg uklokt. Det er i strid med målsettingen om å styrke etterretning og overvåking. Forsvarets evne til å følge ubåtbevegelser i våre tilstøtende havområder og i territorialfarvannet blir sterkt svekket. Evnen til å bekjempe ubåt-er, for eksempel som ledd i å forsvare innseilingen til forsterkningshavnene, svekkes også, i strid med målsettingen om å kunne motta allierte forsterkninger.

Forslaget i forsvarsbudsjettet for 2016 om å styrke Orion-flyenes havovervåking med 35 millioner, er forhåpentlig et signal om at regjeringen ikke vil følge forsvarssjefens råd på dette punkt. I så fall bør den også reversere planene om å gjenopprette en militær flybase på Evenes, men legge QRA-beredskapen til Andøya i stedet. Andøya er en bedre jagerflybase enn -Evenes, og det er ikke økonomisk for-svarlig å opprettholde militære flybaser på både Andøya og Evenes.

Forslaget om å frata Hæren helikopter-kapasiteten, gi helikoptrene til Fors-varets spesialkommando (FSK) og flytte dem fra Bardufoss til Rygge er også uklokt. Det er i strid med målsettingen om å øke Forsvar-ets, her Hærens, -reaksjonsevne. FSK bør få egne heli-koptre. De bør -stasjoneres nærmest mulig FSKs base på Rena, på Gardermoen – og ikke på Rygge.

Heller ikke denne gangen synes det mulig å få flyttet generalinspektøren for Luft-forsvaret fra Rygge og dit han rettelig hører hjemme, i sin egen forsvarsgren på Ørland, eventuelt på Reitan, ettersom han nå også får taktisk kommando og blir sjef for Luftforsvaret. Argumentet er at det blir for dyrt å flytte. Men gevinsten over tid knyttet til at Luftforsvarets ledelse blir samlokalisert med Luftforsvaret, må jo veie opp for engangskostnadene ved -flytting.

Ett er i alle fall sikkert: Enten budsjettrammen blir 40, 60 eller 75 milliarder, må budsjettets kjøpekraft opprettholdes ved at Forsvaret hvert år blir kompensert for den forsvarsspesifikke prisveksten. Om ikke det skjer, forvitrer det.