RETT PÅ
I 2009 vedtok Russland å ruste opp. Er det tegn til at man nå reduserer den militære oppbyggingen i lys av reduserte oljepriser og svak økonomisk vekst?
– Et nytt våpenprogram for perioden 2015-25 ble nylig satt på vent og utsatt til 2018, i håp om bedre økonomiske tider. Våpenprogrammet som løper fra 2011 til 2020, går derimot stort sett som planlagt.
Norges nabo – Nordflåten – vil de få mer ressurser?
– Vladmir Putin uttalte i sommer at han ville omprioritere og gi mer penger til hæren og mindre til marinen. I Moskva så lobbyistene for hæren på dette som en seier. I slutten av juli offentliggjorde man imidlertid en ny marinedoktrine som slo til lyd for økt bygging av nye fartøy og økt fokus på operasjoner i Arktis og Atlanterhavet. Så dragkampen er tydeligvis ikke avsluttet. Men ingen dramatikk her, en slik konkurranse mellom våpengrenene kjenner vi også fra andre land.
Operasjonene i Syria har fått bred dekning i de statskontrollerte russiske mediene. -Hvordan reagerer den jevne russer?
– Det at Russland er en stormakt som igjen opererer med militær slagkraft på den internasjonale scene, fyller den jevne russer med stolthet. Den russiske patriotisme er av historiske årsaker noen hakk sterkere enn i andre land, og nasjonal styrke betyr mye.
Men bringer ikke den russiske Syria-aksjonen fram minner fra krigen i Afghanistan?
– Jo, og det blir stadig gjentatt på russisk TV at man ikke vil sette inn bakkestyrker. Det har klar referanse til Afghanistan, som fremdeles er et åpent sår i Russland. De cirka 2000 soldatene på bakken i Syria har til oppgave å vokte flybasen som de -russiske flyene opererer fra og skal i tillegg bevokte den russiske marinebasen i Tartus i Syria, det understrekes hele tiden på TV.
Er det en kobling mellom operasjonene i Syria og situasjonen i Ukraina?
Det går tregt for russerne i Ukraina og internasjonalt er Kreml skjøvet ut i kulden og isolert. Men Putin og folkene rundt ham vil gjerne bli respektert og hater å bli ignorert. Bruk av kryssermissiler og kampfly i Syria har derfor også et politisk formål. Det skal vise at det er vanskelig å komme utenom Russland, og at landet er en del av stormaktsspillet.
I Ukraina er det blitt roligere. Har russiske separatister i Øst-Ukraina en selvstendig rolle, eller er de et instrument for Kreml?
– 90-95 prosent av politikken kontrolleres av Kreml. De ganger det har dukket opp selvstendige lederskikkelser i Øst-Ukraina, blir de raskt skiftet ut hvis de ikke følger den politiske kursen som er staket ut av Kreml. Selv om noen militære operasjoner ledes av opprørere, er det profesjonelle russiske militære som koordinerer den tunge innsatsen. Avansert materiell som stridsvogner og artilleri, bemannes av profesjonelle russiske soldater, «frivillige» russere eller lokalt rekrutterte opprørere som etter hvert har fått noe trening.
Hvordan fungerer det ukrainske forsvaret?
– De har i forbausende grad greid å bygge seg opp enheter som klarer å stå imot. Dette er en «bottom up»-prosess, hvor man på tropps-, kompani- og bataljonsnivå har lært av sine feil og forbedret innsatsen. I tillegg har Ukraina en betydelig våpenindustri som nå leverer utstyr. Men fremdeles blir de ukrainske styrkene lett overkjørt når de møter stridsvogner. Man regner med at det er 600 russiske stridsvogner i Øst-Ukraina, så utfordringen er ikke liten. Det ukrainske militæret ønsker seg derfor moderne antistridsvognvåpen av typen Javelin, men det vil ikke amerikanerne gi dem. Med et slikt våpen kunne balansen på bakken endret seg betydelig.
Ifølge forhandlingene i Minsk skulle områdene i Øst-Ukraina få en mer uavhengig status. Dette utløste sterke protester fra ytre høyre i Ukraina. Kan de forpurre forhandlingene?
– Ytre høyre lager mye støy, men de fikk til sammen under to prosent av stemmene ved valget og har liten politisk støtte. Men de har vært drivkreftene bak en del av de frivillige bataljonene som har kjempet i Øst-Ukraina. Mange av de demobiliserte frivillige, med kamperfaring og i noen grad tydelig traumatisert, skaper problemer. Men dette er foreløpig mer et -ordensproblem enn en politisk utfordring.